En lørdag i helvete

Prolog for uinnvidde:

Det finnes sykkelritt. Og så finnes det Paris-Roubiax. Sykt lang historie kort: i 1896 satt en bonde og kjedet seg ekstra mye i klodens kjedeligste region og fant ut at han skulle begynne med kappsykling. Snart 130 år og to verdenskriger senere sykles det fortsatt. På de samme veiene. Nøyaktig de samme veiene. Det er nesten tretti mil, men, og her kommer den riktig perverterte tvisten, 56 -seksogfemti- kilometer skal tilbakelegges på det som i beste fall er en teori om brosteinsveier. Og et par av disse strekken er blitt ikoniske.

Dette er toppen av syklingens kransekake når verdens mest hardbarka proffsyklister skal måle baller, det er beinhardt, og det er livsfarlig. Og regner det kan du gange med to.

Så fant en rakettforsker ut at de skulle slippe til amatørene i samme løype. Og det er ti tusen av dem på start.

Frankrike lørdag 11. april 2015. Roubaix Challenge – brosteinklassiker for amatørnisser

Det regner kattunger.

Jeg står ved Arenbergskogen. True d’Arenberg. Vi er kun fire mil ute i reisen, det er en million igjen, og allerede er vi ved porten til Mekka. Kort historieleksjon; Arenberg er et latterlig dårlig forsøk på å lage veI i en skau. Napoleon røk uklar med noen russere og trengte alt som kunne krype og gå av gubber til krig. Og resten, de som ikke kunne krype eller gå, sendte han til vegbygging på hjemmebane. I en svært uheldig kombinasjon av udugelighet, en formann på fylla, og et oppkjøp av b-sortering hos et lokalt steinbrudd, klarer de å levere en vegstump som tohundre år senere skal sortere om rekkefølgen innvollene til en nordlendig i lycra. Det er dønn umulig å se noen form for regelmessighet i dekket på den tre kilometer lange ulykken av en vei. Det er steiner som står på høykant der de skulle ligge, det finnes ikke to av samme størrelse, og det er 240 000 av dem.

Og det betyr i mitt tilfelle 240 000 potensielle katastrofer.

Spoler vi litt tilbake et par måneder hadde en kømpis med elendig impulskontroll fått en kjempeidè om at vi skulle pakke ned våre svindyre landeveissykler og reise til Nord-Frankrike for å sykle på brostein midt på vinteren. Idèen var så sjuk og likegyldig til fortsatt liv at vi ble bekymret for hvilken beskjed han hadde fått på en prostatakontroll en uke tidligere, men nei, det viste seg kun å være nok et utslag av panikk midt i livet. Så vi reiste til Frankrike med en vissen bukett middelmådigheter og svindyrt utstyr.

Vi bommet selvsagt på hoppkanten med et skjørere logistikkopplegg enn evakueringen av Kabul. Det gikk som det måtte, og historiens minst fleksible flyselskap siden Luftwaffe klarte å teppebombet Europa med sykkelkofferter. Halve teamet stod i gokk uten karbon. Og det var 12 timer til rittstart.

Forsikringsselskapene sa opp alle våre reiseforsikringer i det sekundet de forstod hvor vi skulle, og det finnes ikke en sykkelbutikk i Europa som frivillig leier ut sykler til dette formålet. Men den samlede kognitive kapasiteten til reisefølget klarte å klekke ut følgende geniale plan; fem lyn starter rittet fra Roubaix klokken syv, fullfører, og rekker tilbake til Roubaix innen klokken tolv, som var siste mulige starttidspunkt. Her skulle team to overta våre sykler, før disse så la ut på samme turen. Ge-ni-alt!

Vi kom til veksling halv fire. Gutta stod klar i sykkelbuksa med drikkeflaska i handa på start i seks timer. Som en avglemt femåring i barnehageporten.

Nu vel, tilbake til Arenbergskogen.

I vårt sterkt reduserte felt befinner roten til alt vondt for et ekteskap seg, – den lokale sykkelpusheren. Han er, etter egen vurdering, tidligere toppsyklist da han deltok i et B-NM tidlig på nittitallet, har ekstremt lavt tyngdepunkt, og har en genfeil som fratar han evnen til å føle frykt. Oval, ekstrem toppfart, og mett på livet. Omtrent som Lasse Kjus de to siste sesongene. La oss bare kalle han Leòn.

Der jeg har ligget søvnløs og stirret i taket siden januar, kunne ikke denne fyren gledet seg mer. Og Leòn kom endelig frem til paradis. Arenberg. Gjennom tåka klarer jeg å registrere at han gestikulerte med armer og bein og forklarer gutta at han har analysert løypa og kommet frem til en strategi .

Han prater som en foss og det siste jeg hører er noe om «ekstreeeem fart inn på steinen», før Leòn forsvinner halvannen kilometer inn i et boligfelt i direkte linje til starten på skogen. Henger dere med? Rennafart i Arenberg. Mens jeg forsøker å svelge to valium med lokalt brennevin, suser kula forbi, og inn i middelalderen. Det befinner seg ca fire hundre mann på brosteinen, og scenen som utspiller seg vekker barndomsminner fra Obelix som pløyer gjennom en bataljon romere. Det formelig spruter midtlivskriser i alle retninger. Leòn har fått los, og noen har startet stoppeklokka.

Etter en lang indre stille samtale innser jeg at det er bare å stupe i det, inn i Arenberg. Og i øyeblikket forhjulet treffer første stein, angrer jeg. Etter ti meter er den indre stille samtalen blitt til en ytre høylytt. Hva i HELVETE er det som skjer? Det er helt umulig å levende nok beskrive hvor infernalsk jævlig det rister. Det er som sykle i fjæra. Jeg fyker rundt som en hamster i en sentrifuge, og hver eneste en av de 240 000 steinjævlene slår opp som en høyspent strikkepinne i kaviarstjerna. Jeg har ikke klamret meg så hardt til livet siden jeg debuterte i «Tornadoen» på Hugos Tivoli tidlig på syttitallet. Med falsk legitimasjon og en full rumener bak spakene.

Leggebarberte førtiåringer ligger strødd. Og de som fortsatt holder seg på beina forsøker febrilsk å spjelke et eller annet rammebrudd eller beinbrudd eller selvbilde. En skotte ligger i fosterstilling og stirrer apatisk inn i skogen mens blodet siler fra begge leggene. Kompisen står med ryggen til og klemmer på forhjulet på sykkelen. «No worries, mate, bike’s fine»..

Jeg kommer faktisk levende ut av skogen og rekker, på tross av hjernerystelsen, å få med meg slutten på Leòns resyme fra toktet i Arenberg. Gutta lytter og nikker i stum beundring. Alle unntatt en. I reisefølget er det en tannlege. Han har monopol på kjeveortopedi nord for Saltfjellet, fet sykkel, og i Arenberg er han nå opptatt med å dele ut visittkort til noen briter som plukker jeksler ut av sykkelbuksa. Jeg klarer stor sett kun å tenke på hvordan jeg som ved et mirakel har overlevd et brosteinen, idet Leòn minner oss på at det er 16 parti igjen.

I break førr nobody, kom dåkker på syklan. Det e vaffelkake på matstasjon om ei mil.

Etter hvert vokser selvtilliten, stein for stein, åker etter åker. Vår lille gruppe kommer unna med beskjedne syv punkteringer, et kjedebrudd, en knekt flaskeholder, et ødelagt sete, og et rammebrudd. Fysisk er formen på topp, sånn rent bortsett fra et mageknip som sannsynligvis skyldes at jeg gikk amok i belgiske bakverk på siste matstasjon. Franskmenn har en uforståelig trang til å kombinere konditori og idrett, og jeg blir lett ivrig.

Men så blir jeg plutselig informert om at det på det 16. brosteinspartiet er tidtaking!? Nytt for Ronny, og alle vet hva som skjer med en nordmann midt i livet når han hører det ordet. Det er kaldsvetting, og konspirasjonsteorier, og fiender hvor faen du snur deg. Lynet Leòn har allerede planlagt dette de ti siste milene, spart krefter, og sluppet meg til. Gitt meg akkurat passe dose falsk selvtillit til at jeg tror jeg er Fabian Cancellara. Og nå skal det deles ut deng.

Det 16. partiet er dog ikke hva som helst. Det, mine damer og herrer, er Carrefour de l’Arbre. Og som alle vet – Carrefour er plassen hvor Thor Hushovd livsdrøm om pokalen i Roubiax ble en illusjon. Her veltet han fra seieren, alene i brudd med Tom Boonen i 2009. Carrefour er Arenberg på steroider. Midt på dette bombekrateret av en åker bryter vegen til venstre, og for sykkelfans er dette hellig grunn. Tordengudens endelikt. Og jeg skal sykle den, og nyte hvert sekund. Hver stein i den svingen skal studeres, suges inn. Jeg vurderer seriøst å velte som Thor. Hadde det ikke vært for den tidtagningen.

Leòn prøver igjen trikset med tilfart gjennom et lokalt gartneri, inntar dråpeform, og angriper Carrefour i hockey. Denne gangen er jeg klar og suger meg på. Åpningsfarta er sinnsyk, og jeg har syre på stein tre. Leòn får umiddelbart luke, men da jeg var hissigere på fyrstekaka på siste rasteplass øyner jeg et lite håp om at han går energitom før utgangen og jeg tar han før mål. Og, miraklenes tid er ikke forbi, luken krymper! Sykkelen rister som et pressluftbor, og jeg fyker rundt på ramma som en rodeocowboy på amfetamin. Foran meg klarer jeg endelig å skimte alle svingers mor. De knuste drømmers nittigrader. Meg og Thor, Thor og meg.

Men så – som skutt ut av en kanon; en Ford Transit! En eller annen kronidiot har greid å rote en varebil inn i et syttendemaitog av midtlivskriser. Lèon har aldri brydd seg nevneverdig om at biler er halvannet tonn og veldig harde, og pløyer opp et halvt dekar åker for å klare innersvingen. Jeg, derimot, er ifølge min kone en regelrytter som får riksrevisoren til å fremstå som en rebell. Jeg svirrer fra side til side og ser etter åpning, og prøver å gestikulere til megga i førersetet at jeg skal forbi. Jeg kommer meg akkurat opp på siden av henne i svingen, men må nødbremse. Jeg er dritgod på nødbremsing. Gamla sitter nå og ser på meg i sideruten og ler. Da renner det over. Jeg drar en høyre-venstre jeg har sett på handballkamper, og hun blir med på dansen. Finta sitter, og Transiten forsvinner ut i en kålåker i en kakofoni av fransk bannskap. Og i det jeg igjen skimter Leòn innser jeg at hele den ikoniske svingen i Carrefour de L’Arbre har jeg brukt på å krangle med Eva Braun med et flyttelass.

Fint, Ronny, grip dagen.

Resultatet? Leòn, med ti sekunder. Kjeveortopeden på tredje, inkludert en konsultasjon på en danske med feil tannstilling. I det fjerne kunne vi skimte den ikoniske velodromen i Roubaix. Med fire nordmenn i tights klar til veksling, tre timer på overtid. Og jeg avslutter snart verdens verste katastrofe av et sykkelritt.

For et latterlig konsept, jeg kan ikke vente med å komme tilbake.

Ronnys Inferno – en feriedagbok

I skrivende stund er det første juledag, og forfatteren ligger på en solseng ved poolen langt borte fra sitt julepyntede hjem under iskanten. I barnebassenget står en finne som åpenbart har bestemt seg for å snakke med hjemlandet. Uten telefon. Iført en lakserosa badebukse, bandana, og en «Matti Nykäänen Sex & Vodka Tour 1992 – from v-style to doggiestyle»-singlet er Kirvesniemi kommet i flytsone sippende på en Vodka Battery. Jeg lukker øynene og kjenner en dråpe gli sakte ned fra det venstre øret. Jeg tar meg selv i å tenke at det er svette, men kan ikke utelukke blod fra en trommehinne.

På en bamseklubb nær ekvator.

Dere som har beæret bloggen med et besøk tidligere neppe unngått å få med dere at vi for snart et år siden måtte «snakke om Thailand«. Lang historie kort, familiedemokratiet har kollapset, du-skal-til-Mallorca-med-gutta – kortet blir spilt (det er en utbredt misforståelse i vårt hjem at en TRENINGSLEIR er en ferie), og elleve måneder senere prøver jeg altså å unngå nærkamp med en traktormekaniker fra Oulo. I 32 varmegrader.

Reisen ned gikk bemerkelsesverdig fint. Normalt skulle en klaustrofobisk charterorgie av barneskrik og humørsyke flyverter fremstå som trappa til helvete. Men her var det stille, jeg har ikke gnagsår på knærne, og rundt oss var det bemerkelsesverdig få småsvette gubber rundt seksti med dårlig hygiene, tre i promille, og en browserlogg som er konstant overvåket av sedelighetspolitiet. Min kjære blånektet på at det var bestilt fordyrende billettoppgraderinger utenfor familierådet. Helt til hun ble avbrutt av strømmen med flyvertinner som serverte østers og Bollinger når fest setebeltet slukket.

Og som vinterallergiker sitter det ikke langt inne å innrømme at smilets land er fett nok. Her finnes bare en fundamental feil; Russere. Nærmere bestemt nyrike russere. Fordommer til side; denne bølingen kan umulig bli elsket av deres egne mødre. Og dette er altså ikke de samme folkene som plutselig ble styrtrik etter et ran av folkets ressurser i kjølvannet av Perestrojkaen. Nei, dette er barna til de samme bandittene. Henger dere med? Ogligarkenes desertgenerasjon. Det er jo bare nødt til å bli flotte folk av sånt.

Du ser selvsagt en slik russetulling på tusen meters avstand. Eller hører. De greier ikke åpne kjeften uten å være uforskammet, og standard grunnutrustning i mer enn 15 varmegrader er en syltrang stringspeedo. Hvor vanskelig er det å forstå at verden er fullstendig uinteressert i endetarmen din? Er det komplett umulig å finne ett plagg med mer enn fem millimeter klaring mellom genitalier og tekstil? I frokostsalen?? Disse folkene er grunnleggende feminine, men forsøker å fremstå som testosteronmaskiner. Det hjelper liksom ikke med Svedlovosk Tae-Kwon-Do-tatoering over hele ryggplata, når du stiller deg foran solsenga i en syltrang lycrastring, ene hofta lett fremskutt og en av disse syltynne femisigarettene hengende i et lett bakoverbøyd handledd.

Nå kom jeg muligens litt skjevt ut med mother Russia. Min eneste tur over grensa gikk til St.Petersburg for et par år siden. Nærmere bestemt Hotell Moskva, en sjarmerende liten klump med cirka to tusen rom reist i asbest en gang på sekstitallet. Etter å ha sloss meg gjennom den lokale markedsplassen for prostituerte de kalte en resepsjon, rakk jeg akkurat å småløpe de seks kilometrene fra heisen til rommet før en sibirsk versjon av ebolaviruset, fyrt opp av en katastrofal kortreist lunsj, startet det som skulle bli en firedagers ufrivillig tarmskylling. Og tro meg, du har ikke følt ensomhet før du har tilbragt fire dager på en dass med et innrøkt teppegulv på hotell Moskva. Legg til Svetlana Bicepsseva, et utyske av en stuepike som ikke har smilt siden oktoberrevolusjonen, og du har et privat lite inferno på tolv kvadrat. Bicepeseva snakket to ord engelsk. «Housekeeping, motherfucker».

Dag to skjelte hun meg ut for toalettpapirforbruket. Og stanset tilgangen.

Nok om det.

Ellers er timingen for hele ferien selvsagt katastrofal. Birken er kun åtte måneder unna, og jeg inntar syv tusen kalorier daglig. Blodsukkeret svinger raskere enn humøret til Magnus Karlsen, og med selvdisiplin som en boler i et polsk apotek ryker jeg selvsagt på absolutt alt som er tilgjengelig. Min kjære har en genfeil når det kommer til krydderstyrke og har lært seg et Thailandsk ord som betyr noe sånt som «gjør maten så inni helvete sterk at det bare finnes moderne myter om mennesker som har klart å spise en porsjon tidligere». Og hun køler på. Du hører latterbrølene fra kjøkkenet, og kelneren insisterer på betaling før servering. Det må hun gjerne gjøre, problemet er bare at et måltid thaimat stort sett er et kaos av tallerkener. Så de bytter om, og serverer feil. Jeg mister fargesynet på «medium». En urutinert kelner kan få katastrofale konsekvenser.

Så jeg kjører burger. Og klarer ikke merket i Birken.

Her åpner imidlertid seg en annen mulighet for proffmosjonister; en uendelig tilgang til massasje. Og massasje er svært viktig, har Kaggestad lært oss. I Norge er jo dette hinsides dyrt, da gutta på fysioen åpenbart tror de er kirurger, men i dette landet har massasjemarkedet kollapset, tilgangen er enorm. Første dag på stranda bestemmer dermed unge Hansen seg for å få tunet det mektige maskineriet litt. Jeg ble anbefalt å styre unna Thaimassasje, da det vist nok kunne være «litt røft for myke menn». For dere som ikke kjenner til konseptet thaimassasje, så går det i korte trekk ut på at thaiene på bakgrunn av naturmedisin, religion, eller ren jævla ondskap har funnet ut at kjøttet ikke trenger å henge sammen med skjelettet. Amnesty mener å ha bevis for utstrakt bruk av thaimassasje på Guantanamo.

Så jeg beveger meg til første og beste telt for å spørre etter en «beginner aromaterapi», eller noe annet tilpasset kontorfolk med moderat smerteterskel. Problemet er bare at inn fra høyre i køen kommer en speedorusser. Knekk i hofta. Rutinert som faen.

«Thai. Viieery hard. Look; Tjetscheny Combat» lirer han av seg, og peker på en tatovering på overamen. Det er selvsagt  HELT uaktuelt å tape ansikt til Nurejev i nabosenga, så jeg ser meg ut den yndigste lille skapningen av en massøse som er å se. Og drar på. Dette er et menneske som fiser bringebærduft, hvor mye skade kan hun gjøre?

«Ehhh, yes hello. I want some massage, please?»

«You luuuucky. Veely best massage Asia! You not many muscle. You like soft massage? Soft best for fat»

«Heh ehh, no. Thai. Very hard. Go heavy!» (prater høyt, peker på en fiktiv tatovering, og skimter Nurejev i øyekroken som ligger og gliser med en tommel i været).

«Ok, ok, ok, hehehe, veeeely hard Thai, 400 bath. 600 bath you get complementary blowjob.» (to tomler opp fra Nurejev)

«Hva? Nei! No! No blow..(justerer til hvisking) no blowjob, are you crazy? Family man»

«Hehehe, yes, yes family, yes. No blowjob, ok. Veeeeely hard, only. «

Oljemarinert og klargjort på slakterbenken går konseptet opp for meg, Askepott hadde ingen planer om å gjøre jobben selv. Det mennesket som venter meg er større enn 95% av alle Thailandske MENN. Hen har tomler som tømmerstokker, og tettere hårvekst enn Bjørn Eidsvåg. På armene. Jeg rekker å tenke ett eller annet om et kjønnskifte som har gått katastrofalt feil, før jeg blir brutt ned på køya med en full nelson. Jeg svimer av på første leggen, og derfra og ut er jeg inn og ut av en smertetåke.

Etter en halv time stopper plutselig torturen. Jeg kommer til meg selv i det jeg oppfatter som fjerne latterbrøl, bare for å konstatere at Cruella DeVille har invitert inn hele familien i teltet. De sitter på hver sin krakk med nudler og mobilkamera. Hen lirer av seg et eller annet, (mer latter), før hen igjen legger meg i søvn med en tømmertommel mellom achilles og hælen. Etter en time befinner jeg meg sittende med bøddelen bak ryggen. Hen har hodet mitt pent plassert mellom kjempeklypene. Og for første gang inviterer hun til dialog.

«Tlavelinsulance? You have tlavelinsulance?»

På dette tidspunktet har jeg ikke mer motstand igjen i kroppen, og gråtende bekrefter jeg at joda, jeg er forsikret. I det hen skrur til stikka og jeg siger inn i tåka igjen kan jeg sverge på at jeg hører jeg en palme knekke i de fjerne. Og en femi, russisk, latter.

Åtte måneder til Birken.

PS! Det er på sin plass å ønske alle dere som følger bloggen et Godt Nytt År!! Takk for all support, det er helt uvirkelig:-)

Her kommer vinteren. Satan.

I all ærbødighet tillater jeg meg å sitere Jokkes sarkastiske hyllest til tiden på året han umerkelig kan gjemme seg i sin lune hule. Langt borte fra samfunnets prestasjonsjag og endeløse positivitet. Teksten som NRK skamløst har brukt som kjenningsmelodi på alt det som godeste Jokke foraktet. Nå skal jeg ikke sammenligne meg med Jokke, han hadde snurret som en helikopterrotor i grava om han hadde sett en midtlivskrise med blanke legger og wattmåler sykle hjerteflimmer på seg i en kø på Sjusjøen på jakt etter et jakkemerke. Men en ting deler vi lett; den helvetes vinteren er best bak en dør. Sammen med et kjøleskap og en TV

For jeg hater vinteren. Jeg forbanner universet for den perverse tvisten med dette sirkualsjonsopplegget rundt sola. For en latterlig greie. Jeg er møkka lei av å drives fra skanse til skanse med en snøskuffe til jeg sitter med et hjerteinfarkt under et takras og gir etter for den deilige varmen som sprer seg i kroppen for første gang på et kvartal. Om du googler «feil mann på feil plass» så får du flere bilder av undertegnede enn Durek. Jeg mener; hva faen er det å være begeistret for? Lungebetennelse? Lårhalsbrudd? Trafikkaos?

Det laver i skrivende stund ned snøflak på størrelse med Svalbard i oppkjørselen min. Jeg vet det fordi jeg nettopp har prøvd å finne ytterdøra, hvilket er lettere sagt enn gjort i det mørkeste hjørnet av denne svevende issvullen. Hver eneste morgen skal en halv million kubikk frossent vann flyttes ut av oppkjørselen. Og dette er ikke noe kollektiv, solidariteten er selvsagt totalt fraværende. At det var mitt oppdrag ble besluttet i familieråd. Der er jeg vara. Så jeg må ut og slåss alene. Mann mot natur. Jeg var for øvrig på jobbreise i en ukes tid mens en serie bipolare lavtrykk stod i kø for å ta landsdelen inn i en ny istid. Jeg spikret snøskuffen på innsiden av ytterdøra, og forlot heimen. Når jeg kom hjem møtte jeg en bre. En klatreguide med kinesere i tau gjorde taxisjåføren noe usikker på adressen, men jeg kunne berolige han med at «joda, det er et hus inni der». Min kjære kunne stolt fortelle at hun hadde forsert fjellet med metoden KFRTKF (kjører frem – rygger tilbake – kjøre frem, gjenta) mens jeg var borte. Om våren raker naboene løv, mens jeg raker Audideler.

Og mens helvetes isporter står vidåpne i åtte måneder, så går nordmenn inn i kosemodus.

Vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, mens vi oppdaterer sosiale medier om at vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, så vi kan håve inn likes fra venner vi aldri har møtt som sitter under et pledd med en kopp te og koser seg på sosiale medier. Kona har, som de fleste kvinner (og menn som napper bryn og går på spa), en stearinfetish. Og nei, jeg utleverer ikke akten i ektesengen, jeg snakker om høyst regulært misbruk av stearinlys. Cirka to hundre år etter elektrisitetens inntreden finner de det tvingende nødvendig å  fyre opp et tresifret antall lyskilder daglig. På dårlig dager (for meg, gode for henne) må hun starte slukking av første veke direkte etter tenning av siste om hun skal rekke jobb igjen dagen etter. Sånn kan hun sirkulere en hel helg.

Poenget er gudene legger opp til at vi skal tilbringe mest mulig tid inne, og minst mulig ute. Hvilket er forbanna klokt, spør du meg. Ingen protest her, hadde det ikke igjen vært for Johan Kaggestad, aka roten til alt vondt i midtlivskrisa. For Kaggestad har altså fortalt oss at langrenn er den ultimate vintertreningen for syklister. Langrenn. Selve manifestasjonen av nordmenn som verdens særinger. Symbolet på den eplesunne norske folkesjela. Nikkers, Kvikk-lunsj og røde kinn i endeløse silkespor mens blåswixen tilbyr spikerfeste på veg mot en hvit fjelltopp badet i sol. Sukk.

PISS MEG I ØRET!

Opp med en hand den som ikke har traumer fra en søkksvett tur i en parkdress etter å ha jaget parkering i halvannen time, mens far banner over ødelagte reimer på en pulk stappet med alt fra termos til mikrobølgeovn (bare ikke det ene skrujernet som kunne fikset den løse bindingen 6 kilometer fra sivilisasjonen). Det hjelper lite at vi er best i verden i dette tullet. Selvsagt er vi det. Vi eliminerer all motstand. Alle de førti aktive i verden utenfor Skandinavia. Det finnes sannsynligvis ikke en idrett på kloden hvor en nasjon i perspektivløs begeistring går mer av hengslene over en parentes av en aktivitet. Bortsett fra handball. Samme nasjon.

Jeg tør selvsagt ikke la være. Hva om alle andre gjør det, og det viser seg å være et konkurransefortrinn på sykkelen? Så jeg legger av gårde. Det burde være overflødig å presisere; men jeg er totalt ubrukelig. Jeg har ikke teknikk, og ender regelmessig opp i passgang. Og for tiden er det jo staking som gjelder, så jeg stamper i veg. Det er som om jeg henger på kanten av et stup med en isøks i hver hand og desperat prøver å hugge meg tilbake til livet. Hadde det ikke vært for at det er permafrost i dette isødet, så hadde jeg sannsynligvis funnet olje. Som supermosjonist-duster flest har jeg ingen perspektiver på utstyrsnivået i forhold til ferdigheter. Så jeg handler. For har du ikke de beste kjemikaliene under skiene, så «er du sjanseløs på Vasan.» Nå er det ikke en sjanse i helvete for at jeg kommer til å stake meg gjennom halve Sverige med mindre nazistene dukker opp igjen, men det spiller liten rolle, her skal det smøres. Det finnes ikke antydning til trekk i sportsboden, og masker er for kirurger, så jeg surrer rundt i en seks måneder lang fluorrus.

Ute på trening blir man parkert av alt fra supermosjonister til barneskoler på skidag. Det er greit, jeg lever med det. Men her finnes et fenomen du ikke finner på sykkelen. Det er nemlig slik at skisporten er eldre enn fjellene. Og her kryr av folk i trikot som i følge statistisk sentralbyrå skulle vært død. De har øvd siden de gikk på ski til lofotfisket, med båten i ryggsekken. De senket selvsagt halve den tyske flåten med en tollekniv, og har hundre vintre på isbjørnjakt. Hvor gamle de er vet ingen, de har overlevd alt som er av barn og barnebarn, og kirkebøker, og gud vet hva. Disse gjenferdene med bein og gammel hud har en eller gang i løpet av tiden etter Kristi fødsel lært seg å oppheve tyngdekraften. Så de svever to centimeter over sporet på et par Splittkein 1973 og bambusstaver. Sviiiisj. Svoooosj. De er blottet for empati for midtlivskriser, men jeg prøver meg selvsagt med patetiske  «jeg går så sakte med vilje, langkjøring i sone en forstår du, hehe hrm..»

Ikke at de hører noe.

Problemet er at de ikke forstår konseptet doble spor. Så de MÅ gaule «løøøype», alt de mosegrodde lungene deres er god for hver. jævla. gang de skal passere. Hva er problemet? Ser de ikke sporet ved siden av? Trener de til Ridderrennet uten ledsager? Dette sporet har gått akkurat her så lenge at det sannsynligvis ble oppgått av Nansen, virker ikke sporet lenger?

Jeg sverger på at jeg en dag med litt feilsmurning og lett gnagsår kan ende på forsiden av riksmedia om en sånn Birger Ruud fanboy skulle komme smygende litt for stille i ryggen på meg i en motbakke. «Gammelt skinn funnet perforert i lysløype. Menneske kan ikke utelukkes.»

Løype. Nok er nok.

Det starter i magen

Så er min første hele sykkelsesong som førtiåring over. Og for å ha det klart; det eneste positive med å bli førti er at man oppfordres til regelmessig egenkontroll av testiklene. Noe annet som er nesten like digg, er at man er inne i tjukkmåneden. Jeg har liksom lov å fråtse litt i søppelmat frem til 1. oktober. Så jeg går fullstendig bananas. Det tar helt av. Candy King setter på ekstrahjelper i regionen, og jeg går med bursdagshatt hele helga. I tillegg består treningen av rolige terrengsykkelturer på fjellet med mat i sekken og gode samtaler med meg selv. Altså en trivselbasert tilnærming til fysisk aktivitet. Finn en feil. Det hele kulminerer selvsagt i en vektøkning på ca ti kg. På en måte sesongstyrt jo-jo slanking, om du forstår. Hvor skrudd det nå enn er.

Nå har jo den industrialiserte verden fucka såpass med iskanten at naturen er lettere sinnsforvirret her oppe, så i skrivende stund viser gradestokken 14 røde. Man kan vel trygt konkludere med at skisesongen ikke er like om hjønet. Rulleski er uaktuelt, de har ikke bremser, og da er det på tide å gå i gang med alternativ «grunntrening». Problemet er den mye omtalte treukers Thailandferien overformynderiet har vedtatt i jula. Nå skal det sies at jeg har rykket et steg opp i familiehierarkiet etter at monsen nylig forlot oss til den evige sandkasse (en seksuelt frustrert sjarmklump på tjue kilo med sterke humørsvingninger, barneallergi og flere knuter en Christian Radich). Tar man med i betraktningen at hamsteren døde av en kombinasjon av kjedsomhet og feilernæring for et års tid siden, så er jeg nå bare tre plasser fra toppen i Bregnehaugen 19. Men når det kommer til ferieplaner er sannsynligvis Færøyene nærmere vetorett i sikkerhetsrådet, enn unge Hansen i familierådet.  Det blir paraplydrinker og denguefeber i jula. Og ja, jeg fostår at noen av dere sikkert har problemer med å mane frem sympati.

Anyway, det må tenkes alternativt.

Og stort sett hver høst ryker jeg på en eller annen mirakelmetode. Jeg mener, du kan bruke hele oktober bare på å lese Dagens Næringsliv Aktiv sine selvmotsigende teorier. Den ene dagen er det lange intervaller, så korte, innom ingen, til de avslutter med å tilby deg et abonnement. Som dere vet lider jeg av verre beslutningsvegring enn en rotte i en ostedisk. Så jeg leser ALT. Og skulle Kaggestad være så uheldig at han under Tour De France forteller at Boasson trener bordtennis naken mens han fremfører Andrea Bocelli, ja så stiller Hansen i nettoen på klubbmesterskapet til Harstad Bordtennisklubb, a cappella. En supermosjonerende kjenning er helt i front. Han satt i hele fjor i boden på en sykkelrulle og tok blodprøver av seg selv hvert syvende minutt. Laktatverdier, faktisk. Når sesongen startet så han ut som om han hadde 3 strake år på plata. Blek, tynn og perforerte blodårer. I år, kan han fortelle, har han skaffet en tønne med isvann i boden som han hopper oppi direkte etter intervalløkta. Er dere med? Lycra, barberte legger, blodprøver og naken isbading. I matboden. For å klare merket på Birken.

Mamma! Jeg er sulten! Da får du ta deg ei skive, faren din står i tønna.

Greia i år er at Chris Horner vant Vueltaen. Hvor gammel er Chris? Førtien! Det kan få katastrofale utfall rundt i Birkeriket. Hold hestene, her skal det faen meg legges inn treningsmengder verden ikke har sett maken til siden Amundsen kjørte sone-tre drag til sydpolen. Så, mens jeg ser selvinnsikten forsvinne seilende på en fjøl inn i solnedgangen, leter jeg opp treningsdagboka fra i fjor (les: Facebook), og der finner jeg ut at jeg også for ca nøyaktig ett år siden røk jeg på en alternativ-treningssmell Asia fortsatt ler av (sitat-ish):

«Ok, gutter, dette er sannsynligvis et endelig farvel til min status som mann, men jeg har i dag vært på YOGA. Nord-Europas mest idretsskonservative menneske. På Yoga. Det hele har sitt utspring i en vond rygg jeg har slitt med hele proffsesongen. Det kan selvsagt henge sammen med totalt feilinnstilte sykler (selvjustert), elendig sittestilling (selvvurdert), eller at jeg rett og slett er blitt gammel, og har økt treningsmengden proposjonalt med stigende førtiårskrise (selvinnsikt). Men alt dette er selvsagt feil. Jeg har disse intense marerittsmertene, FORDI JEG HAR FOR KORTE HAMSTRINGS (selvdiagnosert). Alt uvel, så langt, det finnes mange heksedoktorer som mer enn gjerne påfører deg ulidelig smerte noen timer til dette bedrer seg. Alternativet yoga har frem til nå vært omtrent like aktuelt som assistert tarmskylling. Men så blir det altså kjent at Steven Gerrard og Thor Hushovd har krysset grensen, og «forlenger karrierene med yoga». Og jeg dit. Så jeg dropper leddgestapoene i hvitt, og kjører alternativt. Nu vel. Onsdagen kommer, alle androgyne krefter som ligger skjult i denne barberte bjørnekroppen er manet frem, og vi er i gang.

Rent fysisk er jo dette ukomplisert. Jeg mener – tre kvarter mediasjon med litt lett tøying – hvor forbanna vanskelig kan det være? Har hørt at det er mye pusting, og er det en ting jeg er sikker på etter nok en sesong som topp femtisyklist i Nord-Norsk fjellheim, så er det at jeg er god til å puste. Mye. Opplegget er sikkert kjemisk fri for melkesyre (selv om jeg ikke utelukker at det har vært alternativ syre inne i bildet på denne gjengen). Gjennomsnittsklientellet på en yogatime er altså alternative damer rundt trettifem med dreads, som fortsatt ikke er ferdig med backpacking. De stiller stort sett i «gymtøy» av hamp, og skulle de bli tørst under timen, finnes det alltid grønn te på en termos. De er så stappe full av ro i sinnet at det grenser til narkolepsi, og de hadde heller falt død om foran gryta enn å innta et måltid hvor en singel ert ikke er økologisk dyrket i et kollektiv på Vestlandet. 2 av 3 er lærere på en montesorriskole, og de eldste var lenket til en kjetting i Altaelva for 30 år siden. Og midt oppi dette her en tufs i kompresjonstights og ei Jamie Carragher-trøye. Finn elefanten i rommet.

Greit. Det starter ganske morsomt med at ALLE deltagerne utenom meg har glemt å ta med sko! Ikke en gang sandalene har Yoko Ono & co klart å dra med seg. Instruktøren, en lokal shiva, måler meg, og ber meg ta AV skoene. Hva faen? Med svømming som et hederlig unntak, finnes det altså ikke idrett uten sko. Punktum. Og nå skal man strippes. Instruktøren, sosialt intelligent, fortsetter ..»sånn i solidaritet med resten av gruppa, kanskje». OK. Skoa fyker. Når jeg endelig er klar (har fått lånt ei matte-de har nemlig med seg inventar på timene, også disse av hamp), drar plutselig instruktøren frem aluminiumsfolie. Et lite øyeblikk er jeg klar for skuffekake, men nei. Her skal det fyres talgelys. SERIØST. Dreddsgjengen lager leirbål. Med dette bakteppet, går altså unge Fyhn til verks. Og bare avbrutt av instruktørens hemningsløse beundring for min datter, kulturskoleungens, fleksibilitet (ja, jeg tok med familien, i et desperat forsøk på å vise verden at jeg fortsatt er på riktig banehalvdel), er dette stort sett et femogførtiminutters VM i kamelsvelging. Det er tær hit og hofter dit, og hunder, og katter, og INNI HELVETE vondt. Og det meste med øynene lukket? Hva er greia?? Det er som om du har tidenes konkurransefortrinn i Paralympics og velger å ikke benytte det. Jeg prøver som vanlig å spøke bort manglende konformitet, men «jeg håper at jeg er like myk som deg når jeg når din alder» faller ikke i smak. Tror jeg svimer av mot slutten en gang, det siste jeg husker er i alle fall at jeg ikke rakk bort for å utløse brannalarmen fra den stillingen jeg befant meg i, før jeg kommer til meg selv med instruktøren ved min side som som kan fortelle at «nu pusta du såååå fint, Ronny. Det starte i magen». Hun avslutter med sånn buddhaposisjon, dredsa sier «nyresten» elns til hverandre, og vi kan så velge hvilken stilling vi vil på matta mens vi «kommer tilbake». Jeg velger stabilt sideleie med stille krampegråt, mens jeg registrerer at jeg har vondt i muskler som hittil kun er ansett som moderne myter selv i de mest radikale fysioterapikretser.»

Konklusjonen i fjor var at dette her er faen ikke sunt, hold deg til sykkelen. Min datter ble også nektet videre deltagelse, da dredsa ikke er noe miljø for grensesøkende ungdom. Så man skulle tro at man hadde lært. Og jeg har gjort en avtale med meg selv; du ser meg ALDRI på Zumba, svettende i leggvarmere mens jeg rister hemoroidene løs til Shakira foran et neddugget speil etter kommandoene til en solstråle på lykkepiller!

Med mindre Thor..

Menn av stål – en Birkebeiners historie

Ok, jeg legger meg flat. Denne bloggen er i ferd med å bli mer ensporet enn FrP i en innvandrerdebatt. Og jeg lover bedring. Sesongen er på hell, og her oppe finnes det som kjent kun to årstider. Du sovner en vinterkveld og våkner til sommer, og du sovner er sommerkveld og våkner til vinter. Eller snøhelvete – pollenallergi – snøhelvete, om du vil. Når vi nå er på tur inn i et nytt hvitt åttemåneders inferno garanterer jeg lavere sykkelfrekvens på bloggen.

Greia er at om en uke skal nesten 20 000 rullende førtiårskriser forflytte seg over et fjell i et tigerbalsamstinkende syttendemaitog kalt Birkebeineren. I løpet av få timer skal de få svaret på om det var verdt 300 vintertimer i en svett spinningsal under konstant tortur fra Scooter og en solariumsbrun lykkepille som strøk på befalskolen. Og om du trodde kilden til dette selvrealiseringshysteriske karbonsirkuset var en smart marketingidè, eller mer nærliggende – lobotomi, tar du feil.

Nesten korrekt norgeshisorie på ett minutt: La oss gå ca 800 år tilbake i tid. Her oppe på berget hadde vi nøyaktig samme greia som på vi har på Grorud i 2013; ørten gjenger som surret rundt og var drit sure på hverandre. Og kappa man hue av en høvding, så bløgga man to tilbake, og så hadde du det gående med side opp og side ned i runemedia om berserkgang og krig i fleinsoppmiljøet. Gjengkrig anno 1205, mao. Når røyken endelig la seg var det en bunch som tråkket barketøflene ut av haugen av sverd og innvoller – møt Birkebeinerne. Og med det som var igjen av folk og kroppsdeler tok de full kontroll over da hood. Men Birkengutta gjorde som Birkengutter gjerne gjør etter et godt resultat, de lener seg tilbake, hyler innpå ulvekebab og mjød, og blir kjepphøye. De tok heller ikke de små tegnene. Som runetaggingen på høvdingens senka fjording, eller et plutselig fall i fleinsoppetterspørselen. Og mens Birkengjengen klør seg på magen og dropper gymmen, så rekrutteres det smågjenger i nabolaget. Du vet, en nessekonge på Vestlandet, og en pusher i Nidaros, og vips, Baglergjengen er klar til bråk. Birkenssjefen sjøl (Håkon, ikke Manengen) sprekker plutselig av en kombinasjon av kjedsomhet og kolesterol, men ikke før han rekker å lage en sønn (hun øverst, får vi tro). Uten videre sans for demokrati og med en rimelig irritert Baglergjeng i nabobygda finner Birkebeinerne ut at de må sende to stautinger avgårde med arvingen til noen allierte så kongeemnet overlever førskolen. Så to mann, Torvald og Skjervald, med mye skjegg og baller av betong stapper småen i en sekk, og legger til fjells i et satans vær, hvor de jages av Baglere, ulv og bjørn. Skjervald gjennomfører dessuten halve ferden med èn fot, etter å ha mistet den andre i en opphetet diskusjon med Torvald om en drittjobb etter at det viser seg at junior i sekken ikke var pottetrent. Legg til at de stort sett gikk i skjørt på den tiden og alle forstår at det var et jævla styr å komme seg over berget. Gutta får småen i sikkerhet mot alle odds, og han skal senere vise seg å bli sjefen for middelalderen oppi her.

POENGET er at det er dette her, denne heroiske superbragden av de tøffeste gutta under iskanten før Steffen Tangstad, er forbildet for tjue tusen lycrakledde intervallkonger med nybarberte ben på sykler av romfartsmaterialer. Og siden Celin Dion fant det for godt å radbrekke «You shook me all night long» har vel knapt verden sett en kopi med et mer grusomt avvik fra originalen. De har til og med tvunget på oss en symbolsk sekk. Forskjellen er bare at der det for 800 år siden lå et spedbarn og remjet med koldbrann og morsmelkerstating av torv, skal det nå ligge superundertøy, oljehyr, og multiverktøy. I tilfelle temperaturen skulle falle under femten grader. Og kjedet hopper av. Dakkar.

Nå skal det sies at turen har vært strabasiøs en eneste gang til. 2010. Annus Horribilis. Om du er religiøs MÅ jo konklusjonen være at vår herre satt og tittet ned på freakshowet, og fant ut at dette her er f…. ikke smidd i mitt bilde, så han slapp løs syndefloden 2.0. Så en patetisk gjeng midtlivskriser blir til en patetisk gjeng midtlivskriser i en gjørmetsunami. Oh joy. Og NRK, for mine og dine penger, velger å produsere skrekkbildene til den mentalt friske delen av befolkningen. Direkte. Det manglet ikke på stolte øyeblikk i de tusen hjem når en sønn med hode på skakke utbryter; «pappa æj på teven», og mor kan konstatere at det slett ikke kan utelukkes at individet som ligger i fostertilling under varmefolie og patter på tommelen i en grøft mens han stirrer tomt på en representant for Hedmarken Røde Kors, kan være hennes mann. Revisoren.

Jeg debuterte dette året. Det er som å debutere seksuelt med et vepsebol. Allerede i slusa (de har et sluseopplegg før start, det er som kveg til slakteren på en Belgisk farm, eller ombordstigning på Ryanair for den saks skyld) fryser unge Hansen knallperlene opp i milten. Jeg prøver å fokusere, men har et over moderat fordøyelsesproblem. Kvelden før hadde nemlig en vesteråling forklart meg at det siste i vindunderkurer som skulle trylle meg under merkekravet var medisinsk kontrastveske. Og «alle andre drekk kontrastvæska, men du ser no sjøl», så jeg ryker på en liter. Mr Vesterålen mente at det var nødvendig dose, siden jeg ikke hadde vært på kontrastveskekjøret en uke allerede. Det han glemte å fortelle om var blandingsforholdet med sportsdrikk. Så jeg presser ned en liter konsentrert hoggormgift på feltsengekanten timer før start, i tillegg til 7-8 andre vidunderkurer jeg hadde fraktet fra Harstad. Tilbake i slusa er altså gjæringa starta, kontrastveska reagerer kjemisk med en Herbalifevariant, men er du i slusa, så er du i slusa. Knip igjen.  Foran meg står et monster av en fyr. Vi snakker steroidebamse. Han har biceps tjukkere enn låra mine, og fyren stiller i kort-kort. I tre grader og sludd. I nakken har han tatoert «Gerilja Gym Serbia», og arrene sitter tettere enn hos en finsk EMO. Jeg er som kjent ikke god på smalltalk på start, og vitsen min om han «kanskje skal på innkreving hos en av finansgutta i feltet, heh..» faller ikke i god jord. Gryntet jeg får tilbake gir meg bestemt inntrykk av at øvrig dialog de neste tre timene er overflødig. Mer snakkesalig er imidlertid fyren bak meg. Han ser ironisk nok ut som han dukkekaren til Caprino som de lenker fast . Sikkert to meter, men knappe 50 kg. Rekelet er fra Rogaland, og hakker tenner som Jan Baalsrud i 1943. «T-t-t-t-tru d-d-du de e f-f-forsvarlige, d-d-dette h-her?». Forsvarlig?? Nei, spikern, det tror jeg ikke, men jeg har brukt åttetusen spenn på galskapen, alt jeg eier og har nord for Saltfjellet ligger på Lillehammer, og jeg befinner meg 9 mil unna. Så, snø eller ikke, ytterligere helserisikoanalyser får du sluttføre i ei annen sluse, jeg skal til mål. Nærmere bestemt ølteltet.

Jeg var overbevist om at Ole Bole fra Serbia kom til å ramle raskt av opp bakkene fra start. Dette var tross alt ei bra pulje. At han hadde klart å kvalifisere seg forklarte jeg med et «personlig oppmøte» på seedingkontoret. Men med ca 5 tråkk i minuttet klatrer altså kjøttberget som Contador, og jeg har mer enn nok med å klore meg fast. Det er jeg glad for, da motvinden bikker fra «orkan» til «ring CNN» direkte fra start. Like glad er sikkert flaggstanga bak meg. Han hakker fortsatt tenner, så jeg har kontroll på gruppa, kan du si. Og slik sitter jeg altså i ni mil. Klint inn mellom Shrek og et pinnedyr i den perfekte stormen, mens jeg konstaterer at større feilvurdering hadde jeg ikke gjort siden jeg gikk for Betamax i 1985. Resten husker jeg ikke mye av, det er noe med rosiner og en lyd fra kranken, og en vakt som teller femhundrelapper hver gang jeg trår rundt («fæmhunner, tusen, fæmtenhunner hæ hæ hæ høres dyrt ut, ja»). Arnold tryner i balettbakken like før mål, og tar med seg 2-300 mann, så jeg og stælken kommer sammen inn.

Etter å ha forsøkt å bytte Audien vår i en ekstra kopp tomatsuppe i målområdet , får jeg dagens sikkert femtende sjokk. Foran Håkonshall står en kjøttkø på ca tohundre meter i sludd og venter på at en sadist fra Oppland S&M og Fuggelhund skal spyle seg ren. Med en høytrykkspyler. Som for å trykke gjørma inn i de hulrommene den ikke allerede har navigert selv. Jeg har ikke følt noe på halvannen time, og er rimelig sikker på at to tær løsnet rundt Elgåsen, men vi stiller oss opp. Som to zombier. Etter tjue minutter kommer det en lyd fra stælken, som om han prøver å si noe, og ytterligere halvminuttet senere kommer det. «S-s-s-sk-ska m-m-me gje oss f-f-faen i d-d-detta her å gå r-r-rett i g-g-g-g-g-ga- eh, dusjen?» Jeg er en jævla regelrytter, men aldri har jeg raskere slått til på et t-t-t-tilbud om avvik fra etablerte normer. Så vi strener rett inn i Håkons hjem. Og det synet som der møter meg kommer jeg aldri til å glemme. Jeg har vandret rett inn i en casting til Schindlers Liste. Ut fra hver eneste garderobe nedover korridoren står en rekke skitne, bleke mennesker, med alt de har i en klump under armen og gråter, mens de venter på adgang til en dusj som ikke har levert lunk på snart to døgn. Dette her, mine damer og herrer, er norges finanselite. Strippet til bremsesporet. Og er du nyutdannet fra BI og sliter med lett autoritetsskrekk så skal du sette deg på en krakk i denne korridoren siste lørdagen i august med et mobilkamera, og du kommer aldri mer til å stå med lua i hånda i et styrerom resten av karrieren.

Lørdag starter toget igjen. NRK sender hele sirkuset. Og nei, det er ikke Urix fra en krigssone. Det er Birkebeinere anno 2013.

Til dere som starter: lykke til! Til dere andre: husk popcorn.

Lycra i dødens – hest er nestbest.

Det har vært en viss etterspørsel etter fakta om hvordan en noe spesiell konkurranse utartet seg forrige helg. For de uinnvidde; det startet med følgende telefonsamtale med Bjørn Borgersen (leder for travselskapet Totonor);

Ronny:
«Halla.»

Bjørn:
«Hei Ronny! Hest er best! Vi trenger en lettlurt skrue til å kappsykle mot en hest. Der kommer du inn i bildet»

Ronny:
 «Hva? Har du fått regnstikk (nord-norsk solstikk, kortvarig mentalråte)? Og, om så er tilfelle; hvorfor meg?»

Bjørn:
«Vel, vi tenker å bryte opp den ørkenvandringen en dag i travparken tross alt er med lure en fyr på sykkel til å la seg ydmyke av en hest. Kriteriene var sykkelentusiast med dårlig utviklet realitetskontroll. Og dette er NM for amatører, vi kunne ikke akkurat ha amatørkusk og en proffsyklist, for å si det sånn. Fikk ett treff i Troms fylke. Deg.»

Ronny:
«Ikke faen om hestefolket skal få ha det morro på min bekostning. Glem det.»

Bjørn:
«Du kommer i avisa.»

Ronny:
«Stiller.»

Nå skal det sies at jeg synes man SKAL stille opp for hverandre i lokalidretten, og disse folkene har ikke hatt det greit. Jeg aner ikke hvem som krangler med hvem, for det er lettere å forstå organisasjonskartet til NAV enn dette jævla sammensurium av travlag, Rikstoto, anlegg, styrer og ingen styring, men dette gjenget får Palestina til å fremstå som en bamseklubb. Nå er det vel et eldgammelt triks å samle kranglefanter mot en felles fiende, og her dreier det seg altså om å skaffe «a greater evil» i form av en rullende førtiårskrise med barberte legger på svindyr sykkel som fyrer alle kanoner på mistanke. Ronny.

Det kjøres selvsagt intervjuer til lokalavisa dagen før, og jeg greier like selvsagt å legge lista like under skydekket med proklameringer om at mennesket har dominert dyrene siden havet brant, spørsmål om «hvor mye tillegg JEG bør starte med for at HESTEN skal ha en sjans», og at jeg «i miljøet er best kjent som «Rex Ronny». Journalisten forteller at dette siterer han meg på, og videre at Cavendish for øvrig har gjort samme stuntet og tapt. I den rekkefølgen.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til store dyr. Det er ett eller annet med at de er, vel, jævlig stor. Og dyr. Hester har jeg et spesielt anstrengt forhold til. Som unge beilere jaget vi hestejenter halve åttitallet. Når man er 16,5 år så står det jo ikke på potente ambisjoner.Og skal du imponere hestejenter så må du ikke vise frykt. Så jeg klatra opp på ett av disse beistene, og ble selvsagt kastet av etter tre sekund. Muligens første signal om at jeg 25 år senere ikke skulle begynne med terrengsykling, men det er en annen sak. Det var så klart ikke hestens feil, det er sånn med hestejenter at det aldri er hestens feil, til tross for at jeg satt dønn stille fire meter over bakken med krampegrep i de der tauene rundt hodet. Teorien her var at «hun luktet frykten din»!? Luktet frykten min?? Det er i så fall godt gjort, det lukta ikke akkurat bringebærdrops av resten av ensemblet der ute.  Og disse jentene endte jo stort sett opp med noen eksemplar som var eldre enn skogen. Så de daua som fluer. Hestene, altså. Og da var det et spetakkel uten like med stearinlys, bilder, og nekrolog i pusurdagboka. Livet kunne bare ikke gå videre uten Ugly Hag. Det fantes bare ikke lys i tunellen, uten Ugly Hag. Og da hjalp det sikkert ikke at det stod en kvisete kjappis i bakgrunnen og høytleste varedeklarasjonen på en Sognemorr. «Hahaha hør på dette, dere ETER faen meg kjærledyrene deres, hehe. Viste du det? Står her»

Det ble ikke vi to.

Så jeg har altså et noe anstrengt forhold til hester. Da er det jo betryggende å like før start få vite at kusken er «noe usikker på hvordan hesten vil reagere om han tar igjen en syklist i banen». Når det i tillegg viser seg at øket har fremskreden demens, og «ikke nødvendigvis husker hvorfor han er der», så får show være show, her skal det faen meg sykles som om man har apokalypsens ryttere i hælene.

Nå var dette altså NM for hobbykusker. Det lukter ikke akkurat vill action, og man må da kunne konkludere med at er kuskene amatører, så er hestene er amatører. Ting tar tid. Første løp startet rundt lunsjtider, og jeg skulle inn etter fjerde løp. Altså i halvåttetia om kvelden. Da hadde akkurat «Onelimpbastard» slått «Brokksekken» med en lengde, til en kilometertid rundt 20 minutter. For øvrig et førstevalg blant begge spillerne. Etter at vittig-Per i tårnet har dratt alle de innøvde vitsene fra travsportens spede begynnelse (som, med nasal hestespeakerstemme, «da bes Rex Ronny melde seg til veterinæren for kontroll, hehe» og lignede perler), slippes jeg inn på banen. Til spredt applaus. Fra min kone. Sånn rent teknisk, skulle ikke dette være så jævlig vanskelig. Start her, og sykle til andre siden, når Per sier «kjør». Vel, hestefolket hadde flere ess i ermet, fordel øket. Voltestart. Om du er like grunnleggende uinteressert i voltestarter som meg, så kan jeg opplyse at det betyr at du surrer rundt i ring til starten går (for løpet som går ut på å kjøre i ring). Kjempeplan. Konseptet med «her er en startlinje, still opp», holder ikke for disse rakettforskerne. Forklaringen er enkel. De er som voksne folk i korps; dette her er deres eneste alibi for et sosialt liv utenfor hjemmet, og med surrestart får du 7-8 omstarter pr løp. Hvilket gir dem ytterligere et par timer i sagmugg. Anyway, planen er klar; sykle i så små sirkler som fysisk mulig for å være nærmest mulig linja når skuddet går. Dette observerer selvsagt heste-Per i tårnet. Så han drøyer. Leeeenge, muligens inspirert av en tosk som står under vinduet og skriker «Per! se om du får han tel å velte før du starte dæm. Æ har femhundre på gampen. Går han inn, stekk vi på Sjøbua«. Lotteritilsynet har ikke merket parkeringsplass der oppe, for å si det sånn.

Resultatet er selvsagt at jeg starter løpet med promille og vet knapt hvilken retning jeg sykler. Dypt konsentrert om å unngå oppkast har jeg melkesyre før siste volte er avsluttet, og to sekunder senere slår angsten inn. Det går brått opp for meg at jeg ikke aner hvor beistet befinner seg. OG om noen her lurer på hva som menes med «dødens posisjon» på en travbane, så er det faktisk hvor som helst på banen, ikledd lycra, med sekshundre kilo gullrotånde i nakken, styrt av en lokalavisfornærmet kusk med «we break for nobody» på jakkeryggen. Gå med Gud. Jeg gjør unna de raskeste 600 metrene i mitt liv siden storebroren til en kompis startet trening av kamphunder i 1985, og KNUSER Blakken med en halv lengde. IN-YOUR-HORSEFACE! Så skjer det. Ut av intet dukker det en velkledd østlending (finn en feil i Harstad Travpark) opp og setter en mikrofon i trynet på meg, før jeg er ferdig med å gestikulere mot hesten som fortsatt har 150 meter til linja. Det var ikke flere tilskuere der enn at jeg rakk å håndhilse på samtlige under oppvarmingen, så jeg tenkte at jeg fikk dra på litt over høytaleranlegget. You know, Fyhn style. Så det kom noe om at jeg «nærmest var født og oppvokst på banen», og at «hadde jeg syklet saktere på oppløpet hadde jeg veltet», og et par onelinere til Per i tårnet og han tullingen som nå sto under vinduet og bannet. Alt vel, takk for meg. Se you next year, skaff galopphest.

Informasjonen jeg derimot manglet var at det faktisk finnes en egen TV-kanal for sånne hestegreier, og at løpet OG dette famøse intervjuet gikk DIREKTE i hele kongeriket i beste sendetid for spillegale. Disse, det vil si resten av hestenorge, kjente selvsagt ikke til opplegget i forkant med humoristisk vinkling i lokalavisa, og kunne derimot konstatere at en halvfeit spinninginstruktør fikk en halv kilometers forsprang mot et gammelt øk med grå stær og lumbago som ikke hadde spilt inn 50 øre på denne siden av Bondevik 2, og etterpå trodde han var Thor Hushovd. På direkten.

Detaljnivået i kontrakter med unge Hansen kommer til å øke fremover, for å si det sånn..

Hest er best. Vakumpakket.

Fortsatt god ferie:-)

Tufs i tights. Til skogs.

La meg ta dere tilbake til 70-tallet. Stedet er California. En gjeng hippier er konstant 50 etasjer høy. Far out. Så en varm ettermiddag, etter å ha malt salongbordet lilla, tulleringt til Ghandi, og pissa i brødboksen, finner gutta ut at det er på tide med frisk luft. Høste fra naturen. Det pakkes syreniste, og gummistøvler ikles. Kun gummistøvler. Men når denne paraden kommer ut i oppkjørselen og setter kursen mot første og beste fleinsopp, får en av gutta, Gary, en idè. Gary har ikke sovet denne uka, og er litt sliten, så han stikker inn i hagen til naboen og knabber en sykkel. Gary skal sykle på sopptur. Kjempeplan. Og dette opptoget, Mr. Gary Fisher med et apotek innabords, på sykkel i bushen iført kun gummistøvler og en soppkurv, er den direkte årsaken til at undertegnede femogtredve år senere sitter i en sofa i Harstad med et kjøttsår på størrelse med Island på høyre skulder, hofte og kne.

Det har seg slik at jeg i et nedsnødd øyeblikk igjen har funnet ut at jeg er terrengsyklist. Ett år etter at jeg konkluderte med at jeg ikke er terrengsyklist. I mellomtiden har jeg gått fra 40 til 41 år, og antall år siden det var fysisk mulig for kroppen min å utvikle motorikk har økt proporsjonalt. Og i mellomtiden har jeg igjen altså funnet ut at dette her er noe jeg driver med. Glitrende analyse. Det er som når Alexander Rybakk igjen finner ut at han skal slippe plate. 9 i initiativ og 1 i vurderingsevne.

Og for en landevegstufs så er det noen helt andre koder som må knekkes her. Det er feks LOV til ting som på en racersykkel hadde medført at stilpolitiet hadde kalt inn beredskapstroppen. Eksempelvis en «camelback». Her kan du altså komme unna med en sekk med drikke tjoret på ryggen. OH-MY-GOD, som Jan-Thomas sa, når orangerussen hans kom nedover kirkegulvet. Nu vel. Det gjenget her også har sin egen sjargong. Som «crux» (ting som er i veien på stien), «drop» (sti som plutselig ikke er der mer) og «bunnyjump» (playmate som tar bomba i poolen til Hefner). De er også rape gale, og bryr seg ikke nevneverdig om at det er overveiende sannsynlig at barna må vokse opp uten en far.

Anyway, jeg feilvurderer altså igjen egne ferdigheter, googler «terrengsykkelteknikk», og melder meg på dagens Reistadritt. Det overrasker vel ingen at det var begrenset suksess. Dette rittet her arrangeres i indre Troms, og løypa er for sikkerhetsskyld lagt i ET SKYTEFELT. Det er jo da betryggende at speaker kan opplyse at han personlig har «annmoda niendebattaljon i en email på fredag om å ikkje drive skarpe øvelsa mella tåll å to». Nydelig, takk for det. Med den løypa de har laget, mistenker jeg at det er sanitetstroppen som skal øve. Nesten ikke asfalt.

Dagen kommer, og Hansen stiller opp i startfeltet med drikkesekk (OH-MY-GOD!) for flaske utgår da det er uaktuelt å slippe krampegrepet i styret et nanosekund de neste to timene. Jeg prøver meg på smalltalk med nytatoverte badboys med flere arr på leggene, enn jeg har hår. «Ehhee (litt for høyt stemmeleie) joda jeg var nå ute en snartur med Ninern på torsdag. Bare testa downhillegenskapene, lissom. Kjørte noen fete crux, før jeg droppa en tjue-tretti meter på noen enkle drops. Jada, neida, du kan si det var digg å bunnyjumpe i badekaret med kjerringa etterpå, hehe», -blunk-. Pinlig taushet. Jævla tulling. Jeg får akutt eksem av mingling, også skal jeg begynne nå? Her?? Jeg tar med meg sykkelen, og tusler bakerst i feltet. Om du er eneste førsteklassing på et bustopp fullt av sjetteklassinger, da bøller du ikke i køa.

Rittet fyker avgårde, og denne løypa går selvsagt som alle andre løyper oppi her, rett til værs. Jeg tror seriøst Nord-Norske rittarrangører tenner seksuelt på motbakker. At de har hemmelige nettsamfunn hvor de utveksler løypeprofiler, og møtes på anonyme moteller hvor de ligger naken sammen og ser ulovlig importerte DVD’er fra Alp D’Huez. Faens gjeng. Så jeg sliter som en irsk jakthund i oktober etter ett kvarter.

Problemet er egentlig ikke oppover. Der henger jeg av en eller annen uviss grunn med i klasse talentløs/brukbar 40-50, men på enhver antydning til sti, og ikke minst utfor disse helvetes stupene de sender oss, er jeg sjanseløs. Nå har denne løypa kun et kort stiparti. Så jeg dundrer fra feltet mitt like før dette, og sniker meg inn først. Da er det nemlig slik at ingen kommer forbi. Henger dere med? Strategisk sabotasje. I et skytefelt. For andre gang må jeg sitere Dennis Leary på denne bloggen «I drive real slow in the ultra-fast lane, while people behind me are going insane, I’m an asshooole». Så jeg overlever det også.

Men så skal altså Hansen ut i fritt fall. Uten skjerm. Oh joy. Vi befinner oss nå 3-4000 moh, og skal ned til 50 i løpet av et par hundre meter. Den er skiltet, den rakkeren, og jeg bremser så hardt i det jeg skimter skiltet at jeg ikke når frem til kanten. Og må starte opp igjen. Gruppa mi er selvsagt forsvunnet som dugg for sola. Syke, syke mennesker. I fritt fall med krampegrep på bremsene, som nå lager en supersonisk lyd så høy at skogen tømmes for dyr, synes jeg det går livsfarlig fort. Jeg analyserer alle plasser jeg kan fyke ut, og kategoriserer disse ut fra konsekvens etter samme gradering som du finner i reiseforsikringer. De fleste ender på «død», og ingen lavere enn «invaliditet». Nå oppfatter nok andre farten min litt annerledes. Feks han klovnen av en Røde Kors-vakt, som står midt i det bratterste partiet. Han finner faktisk tid til en samtale, mens jeg passerer. Klarer å fortelle meg at det er «sånne som meg som gjør at de stadig må øve på dukker» og at «vi pakker nå ned i tretiden». The fucking comedian. Men jeg kommer ned. Og lever.

I ren lykkerus over strikkhoppet, har jeg fått nyvunnet energi, og jeg peiser på. Jeg konstaterer på speaker i det fjerne at gruppen jeg startet ned bakken sammen med snart er i mål, 6 kilometer unna, men det KAN jo være noen sullikker i mellom. Og et øyeblikk tror Hansen IGJEN at han er terrengsyklist. Et øyeblikk senere titter jeg på skyene i en blodpøl, og konstaterer igjen svake analytiske egenskaper. På en traktorveg RETT FREM klarer jeg å tryne. Hadde sikkert 80-90 km/t. Veien er to meter bred, slett og fin, bortsett fra et dypt hjulspor 20 cm bredt. Veivalg: oppi sporet. Glitrende. Det hadde seg slik at jeg kom til et skilt, og min orienteringssans er en annen god grunn til å styre klar av sport i skau. Sist jeg kjørte dette rittet, syklet jeg feil 4 -fire- ganger. 2 av disse på SAMME PLASS på BEGGE RUNDENE. Enda en kjappis av en vakt klarte da å hive seg på sambandet: «det e fan ikkje muuuuli, det e HAN igjæn!. Over.» Dersom noen lurer på hvor Saturday Night Live rekrutterer? -Bardu & Omegn Idretssforening. Så denne gangen skal skilt leses nøye. I 120-130 km/t.

Jeg ligger altså og kjenner etter. Sår skulder. Mulig kragebein?? Det har seg slik at kragebeinsbrudd har status blant syklister. Du må liksom ha vært bortpå. Og det har jeg ikke. Det siste hotte er forøvrig hjerteflimmer blant finansbirkebeinerne. Om du ikke har vært innom en lett «Bjørgen», så har du ikke trent hardt nok. Med blandede følelser konstaterer jeg derfor kun sår. Eller mange sår. To Narvikværinger dundrer forbi, og jeg spiller død. Jeg følger så standard prosedyre: ikke vise smerte, «kjenne» på ulike deler på sykkelen og riste animert på hodet for å konstatere teknisk svikt og ikke førerfeil, og så sette kursen retning mål.

Bortsett fra at jeg det siste stykket sitter og tenker på om det er plausibelt å oppgradere til kragebensbrudd ved målgang, bruker jeg tiden inn til å analysere meg frem til at jeg IKKE er terrengsyklist. Som jeg gjorde for nøyaktig ett år siden.

Og hukommelsen blir ikke bedre med økende alder.

PS! På tur hjem stoppet jeg i Bjerkvik for å fylle etter søppelkarbo på en Rimi. Jeg finner kjapt frem til sjokohylla for en Hobby. Jeg har det sånn at jeg bare ikke KLARER å ta den ytterste varen i hylla. Så jeg blar meg bak til nr tre (gikk fra to til tre når jeg fylte førti), i det en snørrete ekstrahjelp tørt kommenterer «å ja, du e på jakt ætter en ny Hobby. Hehe». Jeg tenker at han ikke aner hvor rett han har, og at jeg hverken har biceps eller kragebein til å kline til.

Men EN komiker til..

Når nettene blir lange og gjestene blir mange. Om menn som mingler.

Jo, det har seg slik at vi hjemme er inne i en ny skaleringsdiskusjon. Den har den sedvanlige posisjoneringen – min kjære skalerer OPP jeg skalerer NED. Standard prosedyre. Skal vi bestille et hotell søker jeg på tre stjerner, hun på fem, og dette er ikke akkurat FN, så da lander vi på fem. Hun drar på, jeg holder igjen. Jeg har en sykelig dragning mot kompleks forskning etter «mest for pengene», og med internett har man fler enn en gang vært i en nær-tvangstrøye situasjon. For det finnes alltid alternativer. Alltid! Rekorden er 17 timer og 22 minutter på søken etter en sykkelhjelm. Der sparte jeg 63 kroner mot første alternativ, og egenandelen på behandlingen av liggesåret var alene over 200 kroner. Dette grenser ikke til galskap, det er galskapen som grenser til dette. Min elskede er som dere vel har forstått diametralt motsatt. Hun Googler, besøker, og kjøper raskere enn jeg skriver passordet. Dette har jeg også undersøkt, jeg er sånn, og mine tverssnittstudier av hennes browserlogg viste en gang at over 75 % av sidene linket direkte til en handlekurv. Ta bort Facebook fra de resterende, og det er ikke mange treff i nettbanken, for å si det sånn.

Nu vel. Tilbake til skaleringsdiskusjonen. Det dreier seg om en konfirmasjon ETT ÅR frem i tid (altså en planleggingshorisont det er helt umulig for en mann å forholde seg til, det er som lage matpakke i dag for en reise til Mars). Utgangspunktet for hestehandelen er at jeg mener at ingen som ikke er i så nær slekt at det ikke på mer enn tre meters hold kan tas feil av vedkommende og konfirmanten skal til bords. Hun, derimot, er langt forbi slekt da «de ikke startet å føre systematiske kirkebøker før 1685». Jeg byr langbord i stua, hun høyner med Telenor Arena. Det her er i og for seg kjent stoff for stort sett hele den norsktalende del av verdens befolkning, da samtlige var invitert i bryllupet vårt. Hvilket også resulterte i at jeg fant det nødvendig å introdusere meg selv i talen. Men det er en annen diskusjon.

POENGET er at jeg har tenkt litt mer over dette her. Jeg tror nemlig at flere enn meg har det sånn. OG, her kommer den radikale teorien om «konstruert sosial dialog»; jeg tror faktisk ikke det er snakk om økonomi (selv om jeg lett innrømmer at det frister mer med et fett nytt hjulsett enn å spandere svinekam på en stesjumenning arrangementskomiteen fant i Myggholla etter å ha hyret inn Harry Hole). Jeg tror at dette dreier seg om at vi menn har nedarvet angst for konstruert sosialisering. Er dere med? Jo flere gjester, jo verre. Det er en GRUNN til at jeg har omgang med dem jeg har omgang med, og ikke alle jeg en gang var på samme kjøpesenter som, eller hva man nå har som inngangsbillett. Her er det feller OVERALT. Hva om man havner i en en-til-en dialog med et menneske fullstendig uten fellesnevnere med deg selv? Bare åpningsreplikken krever tyngre medisinering enn Gazza på rehab. Her er det HELT TILFELDIG hva som kommer ut, men noe kommer. For det eneste som er verre enn konstruert sosial dialog, er pinlig taushet. Det er ille det. Det er faktisk sånn at en helg jeg var alene hjemme med monsen, røk han ut før fredag kl 19. Og det først etter at jeg til slutt brøt stillheten med patetiske (med høy rusten stemme) «såeeeeheh, blirre no mus, eller?..» Flott. Tenk om det er det første du plumper ut med alene med en fremmed frue i en litt for lang heistur. En kollega som jobbet litt vel lenge alene på kontoret sitt av gangen i en prosjektperiode, måtte sette stumtjeneren på gangen. Det bare er slik.

Vi menn har noen få enkle pilarer for dialog. Det er sport. Og bil. Og øl. Og…vel, det er vel egentlig det. I alle fall etter at du er gift. Disse må foreligge som grunnmuren i den sosiale sammenkomsten, ellers er helvete løs. Og da blir Hansen presset opp i et hjørne. Og presser du Hansen, så kan det ende opp med sitater som dette (FB november 2012. Leankonferansen i Oslo. Tema: Sinnsvake «Mingling på konferanseprogram»).

«Tvangsmingling! Der har du litt av et opplegg. Som om det ikke er nok for en borderline introvert (fakta!) å holde ut med 500 mennesker på en todagers megakonferanse, så klarer man altså å PROGRAMFESTE mingling!? Hele konseptet «mingling» er tvilsomme greier, konstruert av übersosiale trendnisser med carpe diem-tatovering og tidsklemme. Du finner dem i HVER ENESTE lille pause. Det er bare å se etter skogen av sosiale antenner midt i rommet som sender ut korte latterkuler med jevne mellomrom. Bla bla bla, ha ha ha. Flott. Hva faen er det som får dem til å tro at de har noe som helst å berike meg med i løpet av to minutter? Med mindre de jobber som produktutviklere i Freia og kommer trillende på en Trek 6.9 i ei Liverpoolskjorte, er det ikke en snøballs sjanse i helvete at jeg kommer til å huske så mye som en bokstav i fornavnet, langt mindre en haug trivialiteter formidlet mens jeg scanner rommet etter nødutganger.
Og, som om ikke det var nok, nå er det dukket opp PROFFMINGLERE! Fakta!! De er altså tilstede med snoking i introvertenes intimsoner som eneste formål. Den gjengen her er betalt for å trenge deg opp i et lavkomforthjørne. I mitt tilfelle en figur fra LO. Han peilet rett på meg, og danset høyre-venstre til jeg ikke lengre kunne styre unna. «Halla. TINE, ja. Ja harru no tro på detta konsepte?» Har jeg noe tro på dette konseptet?? Nei, jeg har reist 4500 kilometer og svidd av en liten formue for å sitte i to lange dager å høre på et opplegg jeg mener suger kamel (for å sitere kidsa). Men jeg fikk det i alle fall bekreftet!

En tidligere kollega fra Vega var nær kollaps på fjorårets seanse. På Vega har man i minst fire generasjoner genetisk nedarvet ekstrem innadvendthet. Og avlsmiljøet er vel noe begrenset der ute. Han mener at bare en forsiktig introduksjon til konseptet mingling på Vega kunne medføre et dramatisk fall i folketallet. Gammelonkelen hans, fiskeren, hadde vist nok så ekstrem sosialangst at han fikk panikkanfall hver gang en torsk gled over ripa på sjarken..
Og dette her klarer de altså å feste til konferanseprogrammet. Fantastisk. Eneste fordelen er at de har satt at rikelige 1,5 timer (hvilket, for en proffmingler, kan gi nær 50 hurtigminglinger). Så jeg lukker øya, og kjører noen raske kroppsfinter (slutt å le) gjennom jungelen, før jeg 10 min seinere befinner meg på hotellets tredemølle. Og med øreproppene på plass puster jeg lettet ut og hardt inn mens Raga maner frem at det er fint å ha noen å hate. Det er bare å følge finger’n som peker. Du og jeg Michael Krohn, vi kan mingle.»

Chuck Norris mingler ikke. Og for å oppsummere empirien:

1. Menn har et iboende ønske om å unngå store sosiale sammenkomster
2. De vil derfor søke å motarbeide slike med vikarierende årsaker som unnskyldning
3. Dersom de blir tvunget inn i slike konstruksjoner kan absurde dialoger, eller etter tungt alkoholkonsum, monologer, oppstå.

Hansen R. F. 1. Utgave 2013. Fagbokforlaget. Harstad

Fjols til fjells. I tights.

Så er sommeren kommet i Nord, og sykkelsesongen har truffet oss med full tyngde. Kun 2 måneder etter resten av landet kjørte sitt første ritt. Og er du en tufs i tights så klarer du å ta en ukes ferie i New York med høyere champagnefrekvens enn Wenche Foss i russetiden, midt i den viktigste treningsmåneden. Så jeg er litt på etterskudd kan du si. Turen var fantastisk, så det var nok verdt det. Høydepunktet for yours truly var riktignok i bilen på veg til flyplassen på hjemreise. En person i reisefølget stoler ikke helt på min hukommelse, og var «noe bekymret» for at jeg hadde bestilt bilen, og overbevist om at jeg ikke hadde gitt sjåføren beskjed om at vi skulle til JFK og IKKE Newark. Vel. De fleste dupper av i bilen, men et sted rundt Queens våkner vedkommende opp akkurat i det vi kjører under et skilt. Passe oppkavet og mer forvirret enn Eli Hagen i slottstrappa, stupes det mellom setene frem til sjåføren før vedkommende utbryter (med artikulert Britisk aksent, av en eller annen grunn) «Excuse me! Driver! The sign said KENNEDY airport! Are you sure you’re driving us to the right airport?» Det viser seg at vi har truffet på kongen av sarkasme, og han repliserer tørt «yeah, that’s the K in JFK Og for første gang har vel noen ledd seg gjennom en Amerikansk Sikkerhetskontroll.

Så jeg er endelig i hardtreninga mot minst talentløs i klasse talentløs. Og i dag var det tid for refleksjon. En plass i gokk. En bratt plass i gokk.

Det finnes altså slakke bakker, og det finnes bratte bakker. Det finnes snille og vonde bakker. Men ærlige bakker. Dette-her-er-hva-du-får-bakker. Og det kan være 10%, eller 20%. En tydelig kneik og masse melkesyre. Som stiger opp fra bakken, og minner deg igjen på at du er for gammel til dette tullet (eller «I’m to old for this shit», som han sjåføren i Queens sikkert tenkte i sitt stille sinn).

Så finnes det uærlige bakker. Sleipe svindlerbakker. Drittsekkbakker. Bakker som ikke har baller til å gi deg din tilmålte stigning rett i fleisen. Bakker som sniker inn sin wodoo i underlaget, og forvandler den hardeste asfalt til en sugende myr for å slurpe energien ut av musklene dine. Som et margebein. Sakte, til det er tomt. Bakker som sniker seg inn i sinnet og overbeviser hjernen om at det er flatt, så flatt, mens de sirkler slangekroppen gjennom terrenget på søken etter den minste elevasjon. Og når hjernen sier en ting og føttene en annen da blir Ronny en trist gutt.

I Harstad har vi en sånn her helvetesmakt av en motbakke mellom Straumsbotn og Storjorda, for de lokalkjente. Det ser så flatt ut. Så vakkert. Hadde jeg ikke vist bedre, hadde jeg lett klint opp et «se hvor flink jeg er self-pic» på instagram, eller pent dandert mine flekkvis barberte sykkellegger med en energibar på «instafood», men jeg har vært her før og det finnes ikke «instapain», så mobilen blir i baklomma. Monsteret maler et vakkert bilde av idyll, men computeren viser noe annet. Den hvisker sin digitale mantra. «Hvorfor sssssykler du ssså sssakte, Ronny? Det er jo flatt, Ronny? Du har trent for lite, Ronny! Her går det sssstyggfort på ritt, Ronny. Hvordan smakte den hamburgeren i går, Ronny?» Og når psyken er på bunnen, når tvilen dundrer inn som et lokomotiv i Troms (altså uten spor), når ikke all verdens krisetelefoner, paller med Prozac, eller Norsk Tipping kunne fått deg til å se lyst på tilværelsen, så setter den inn nådestøtet, og knekker til værs så bratt at asfalten ligger i en dunge i bunnen. Og med et godt tak i ryggraden trekker den deg ned mot avgrunnen, mens mine gamle unnskyldninger av et sett lårmuskler klorer seg fast og trekker meg mot lyset igjen, meter for meter. Sakte. Kjempesakte. Og til slutt, nok en gang, like før jeg velter av manglende fremdrift, så må den igjen trekke sine sleipe tentakler ned i dypet. Og jeg kommer opp. Med fremskreden migrene, og mer sikkel enn Bjørndalen i sone 5 med snus.

Og der oppe, som en ironisk premie fra beistet venter belønningen. En spikerteltghetto. Harstads egen Favela. Det er som en siste hilsen fra beistet bak – «om du synes jeg er stygg, vent til du er på toppen». Og mens pulsuret uendelig sakte smyger seg ned fra «beyond scale – death imminent» konstaterer jeg at disse brakkene faktisk ikke har stått her siden 1945. For selv om folk flyktet på fjellet når fjæra sto i full fyr, og levde på bark, måkeegg og kokte Tyskerhjelmer, så klumpet de seg heller sammen i en iskald hule med en av ungene som salongbord, enn å smelle opp et estetisk totalhavari av spikerteltdimensjoner. Og dette kan utmerket godt være den plassen på denne vakre planeten med mest koz pr kvadrat, men jeg stuper mer enn frivillig ut i motbakkens gode unnabror. Bort fra plastblomster og batteriparaboler. Fra tennvæske og crocs. Ned fjellet som om djevelen i grilldress kommer glefsende på bakhjulet. Og computeren hvisker «faen du er rask du, Ronny. Dette her er rekord, Ronny! Du skulle vært proff, Ronny.»

Den broren, den er en ærlig bakke.

Og når verden igjen flater ut, og nordavinden har revet isen løs fra nordpolen før den treffer meg i fleisen, så er det bare meg og min enkle karbonvenn. En liten stund. For før eller siden så kommer en spikertelter stressende bak. Med høyrecrocsen plantet på gasspedalen i Volvoen så vil han forbi. Før sneipen brenner inn til huden, og før bensinstasjonen stenger tilgangen til grillkull. Jeg tar meg nødvendig tid, og nynner en strofe fra Dennis Learys episke «Asshole»;

«I drive really slow in the ultra-fast lane, while people behind me are going insane, I’m an asshooooole».

Før jeg slipper han frem. Rødmusset og med spylervæsken stående rett ut hytter han med neven og banner så sneipen hopper. Og jeg tenker, at du din jævel, du er vegingeniør. Du lager motbakker. Jeg smiler overbevist om at jeg kommer til å leve lenger enn kong grill i Volvoen. Selv om pulsuret fortsatt prosederer saken for motparten.

Excuse me, driver, are you sure?

Naiv. Super

Eg repeterar: jeg er egentlig en skeptiker. Eller realist. Konservativ grinebiter med bedre impulskontroll enn en komapasient har vel vært bruk tidligere i dette forum. Og bortsett fra at jeg er grenseløst naiv når det kommer til sykler, er det meste annet slik at om jeg ikke ser det, så finnes det ikke. Og skulle det avvike fra mitt eget regneark, så er det ikke sikkert det finnes selv om jeg ser det. Men av og til går jeg åpenbart i svart. Det betyr videre at jeg i det følgende kommer til å tråkke noen lesere på tærne. Det får så være. Jeg forholder meg ikke til selvhøytidelighet.

Greia er at om du beveger deg i dagens kroppsfokuserte medieunivers, så blir man bombardert med fantasiprodukter som skal gi deg en quickfix til kroppslig lykke, rene tarmer og ny pers på Birken. Det er kurer, og urter, og røtter og gud vet hva. Og en haug geniale teorier. Som ofte refererer til steinalderen. Flott tid. Det var fritt for e-stoffer, og farlig emballasje, og genmodifisering. De klubba seg en kvinne, sanka nøtter, og spiste en og annen mammut som strøk forbi. Fint det. Fint liv, alle de 35 årene de levde i snitt. For all del, la oss kopiere DET konseptet.

Og siste kryss på bullshitbingoen; SUPERMAT. For de som ikke kjenner til supermat, så er det i korte trekk ulike obskure vekster, som vi av årsaker som at de ikke vokser her, de er lite tilgjengelig eller at de smaker dritt, normalt ikke trykker i oss. Disse inneholder, akkurat som alle andre vekster (av og til kjent som frukt og grønt som vokser her, er tilgjengelig og ikke smaker dritt), noen næringsstoffer. Teorien er at disse har SUPERmye næringsstoffer, supermye mer enn vi trenger, faktisk. Og at supertullinger som liker å brenne penger på bål derfor skal betale superpriser for supertull på glass. Det er like idiotisk som Louis Fucking Vuitton. Og hele greia er selvsagt tynnere dokumentert enn en master fra Märthas engleskole.

Hjemme hos oss står det et sånt superglass på benken. Det inneholder Alger. Nei seriøst , ALGER! La meg fortelle dere hva mitt forhold til ALGER har vært så langt i livet. I en alder av 14 hadde jeg min første sommerjobb. Jeg satt to måneder på et betonggulv og rullet sammen søppelsekker. Dette var nemlig så lenge siden at det var like før den forrige revolusjonen i renovasjonen i Tromsø. Altså etter «vi henter søpla, og bytter sekk for deg, også kjent som kommunal service», men før dagens «vi kjører forbi med søppelbilen, du ordner alt annet, og får jevnlig kjeft i avisa». Så Tromsøværingene skulle ha søppelsekker, og der kommer unge Hansen inn i bildet. Rulling altså, og i den grad arbeidsmiljøloven i dag regulerer enfoldig arbeid, så gjorde den det definitivt ikke det i 1986. Og bortsett fra vaktmesteren i borettslaget, så var det sikkert ingen som var mer glad for å sende oss i rullinga enn våre foreldre. Tromsø Renovasjon 1986 aka «åpen soning» skulle altså fungere som adferdsveilder. Kjempeide. Anyway, pengene rullet inn, og plutselig står Hansen der med noen tusenlapper i handa en sen julidag. Og, som mine venner etter sin første sommerjobb, skulle også jeg shoppe. Det var moped, eller en gummibåt, eller en Commodore 64 hos de fleste. Men ikke her. Jeg svidde av mer penger enn jeg hadde sett mine første 14 år på EN VANNSENG. Ferdig montert ca ett sekund før vannsenger gikk fullstendig av moten, for aldri å komme tilbake. 14 år, 9 kvadrat rom, 6 kvadrat vannseng. Vi snakker Tromsø. Solstikk er utelukket. Nå ble jeg vel ikke investeringsrådgiver senere i livet heller, mine råd blir svært sjeldent lagt til grunn for investeringer jeg er direkte involvert i. Nu vel.

Du blir ikke millionær av å rulle søppelsekker, så senga var en komplett udempet sak. Måtte du pisse klokka to, var det ikke smult farvann før i firetiden. Termostaten var en kinesisk modell med tre innstillinger; 1: Is, 2: Passe, 3: Skåldet. Denne senga beholdt jeg så lenge at jeg rakk å bli gammel nok til å rangle på byen. Og hver lørdag satt «kompisene» mine på rommet og tok en øl før vi skulle ut å ragge damer («å ragge» her i betydningen av å prøve å oppnå noe totalt urealistisk). Det gjenget her har dårligere vurderingsevne enn Kristian Valen, og ved første anledning hvor jeg var ute av syne kjørte de termostatjækelen i taket (vinduet igjen, og panelovnen på) før vi stakk på byen. Og tro meg, du har ikke vært fyllesjuk før du har våknet søndag ettermiddag i en innsjø av kroppsvæske med nesegrevet limt ned i en 50 graders vannmadrass. Under to dyner. I et rom med lavere oksygeninnhold enn melkeveien.

Hvor var jeg. Jo. Med sengespetakkelet fulgte det en flaske. Den inneholdt «algemiddel», kom med en polsk bruksanvisning, og vår påtrykket absolutt alle offentlige trekantadvarsler som var tilgjengelig tre måneder etter Tsjernobyl.  Dette skulle distribueres to ganger i uken i madrassen, hvilket i løpet av 5 år levetid skulle bety femhundreogtjue doser terrorgift for å holde naturen i tømmene. Det ble med EN dose, før resten av flaska gikk i do. I fjorten dager var fjæra full av grønn småsei. Det tok vel tjue år før økosystemet i Tromsøysundet var i balanse igjen. En gang på nittitallet satt jeg derfor sannsynligvis med den siste ansamlingen originalt vann fra 1986 i verden, og skulle endelig kvitte meg med noen hundre liter sengespetakkel. For første gang i postpubertal alder ble madrassproppen åpnet. Og det livet som der møter meg, denne subtropiske organismen som kom opp og glefset etter lommelykta, denne jungelen med ryggfinne, som kunne gitt Steve Irwin hjerteflimmer, DETTE stoffet er det altså nå som ligger innkapslet i gelatinampuller i en krukke på kjøkkenbenken min! Til 600 -sekshundre- kroner. Nå har det streifet meg at det muligens er en forretningside å raide e-bay for vannsenger, finne en nedlagt campingplass med utlagt strøm, og starte oppdrett på faenskapen. Bortsett fra dette, er det glasset tap-tap. For meg. Noen gliser nok et sted.

Nå har det seg slik at dette ikke er min første erfaring med tvilsom dokumenterte mirakelkurer. Om du skal avansere som toppidrettsmosjonist i klasse talentløs så er du villig til å gå over lik. Innerst inne sier, nei skriker, intellektet «DIN LAVPANNA KJEMPETUFS,  DU BLIRT LURT», men like fullt gambler jeg til latterligere odds enn en Pamela Andersson i et sjakkparti. Og dette her er muligens pinligere enn å erkjenne leggebarbering til 50 000 lesere: jeg bruker Herbalife. Dette har jeg for så vidt også erkjent tidligere, lettere frustrert over nevnte markedskonsept. Sitat, lett redigert for nye lesere;

«Ikke fordi de (Herbalife) er så forbannet overlegne alt annet, men primært fordi de treffer en smågodtkonge bra på smak. Og at jeg er dårligere på matpakker enn Kate Moss. Ernæringsmessig er de ok, det finnes alternativer. MEN, og nå kommer blesten kjære venner, NÅ FÅR DERE FOR SVARTE TA DERE EN BOLLE (eller en Formula X2000 Low Cal Revolution Raisin Bun Shake) OG ROE NED DETTE HALLELUJAMENIGHETSVRØVLET DERE SPAMMER ALLE MULIG KANALER MED. Dere har stort sett kunder med bestått grunnskole, og NEI, vi kjøper ikke at Messi løper rundt i Barcelona med en shake med det frihasjlignende bladsymbolet deres på fordi han tror at dette er mirakelstøvet som leverer 50 mål i La Liga. Så dere kan trygt spare dere 70 statuser etter hver jævla serierunde. Messi gjør som han får beskjed om når en eller annen agent, distributør, pulvergrossist, mumie, Tutankahmon eller hva faen man kaller alle stillingene i den pyramiden deres for, slenger 200 mill på bordet. Det samme gjør alle andre. City hadde sannsynligvis løpt rundt med reklame for en Indisk organdistributør fra en region med en dramatisk nedgang i folketallet, om bare pengene kom på konto. Vi blir heller ikke spesielt imponert over at det fantastiske sportsimperiet «LA Galaxy», som stort sett består av Europeiske b-spillere med alternativt tilbud fra Utrecht som drømmer om å ende opp på et nach med Brittney Spears, stiller opp i freakshowet deres. Til høsten skal jeg starte på en ny mastergrad. Det har nå blitt et mål i livet at jeg en gang skal klare å forstå kontantstrømmen i det foretaket deres, som er så tvilsomt at det hadde gitt Pablo Escobar en kjempereksjon. Og nei, jeg kommer aldri, aldri, ALDRI til å BETALE INNGANGSPENGER for å høre på en eller annen solariumstufs som bruker forskning fra en gammel kvasiakademiker som en gang satt på bakerste rad på Nobelprisutdelingen, og nå betaler ned spillegjelda si ved å publisere røverforskning for å legitimere fantasieffekter av et forbanna proteinpulver. Med 250% avanse. Og for guds skyld; legg IKKE ut bilder fra en eller annen convention hvor the new 5 % community står med de syltynne armene sine i været og taler i tunger. Og til blodsukkerteoriene deres: Fedon slo dere med 15 år.»

Nå tyder vel ting på at yours truly hadde fått nok av hele nettverket på overstående tidspunkt. Og før dere går bananas i en forsvarstale som går Bill Clinton en høy gang; det er dere egen feil. For jeg hadde kjøpt stashet deres uansett. Dere kan trygt roe ned på herbadrakter, og herbaflasker, og herbatelt, og herbabiler, og herbabarn. Og klør det nedentil, så er det garantert herbarider. At dere faen ikke blir trøtt selv, er for meg et større under enn at Justin har fått platekontrakt. Så her er en deal; dere nevner ALDRI følgende ord; «nettverksmarkedsføring», «dokumentert», «bli forhandler» eller «veiledning». Jeg kjøper produktene. Først til mølla.

Så til dere som nå er i ferd med å frese i gang en soyataco, med banjobær, geitramsrøtter og noen friske oppdrettsalger; DERE BLIR LURT. Og til dere andre; du vinner ikke Birken med seterrømme. Men det hjelper på sulten.

God Helg!