Prolog for uinnvidde:
Det finnes sykkelritt. Og så finnes det Paris-Roubiax. Sykt lang historie kort: i 1896 satt en bonde og kjedet seg ekstra mye i klodens kjedeligste region og fant ut at han skulle begynne med kappsykling. Snart 130 år og to verdenskriger senere sykles det fortsatt. På de samme veiene. Nøyaktig de samme veiene. Det er nesten tretti mil, men, og her kommer den riktig perverterte tvisten, 56 -seksogfemti- kilometer skal tilbakelegges på det som i beste fall er en teori om brosteinsveier. Og et par av disse strekken er blitt ikoniske.
Dette er toppen av syklingens kransekake når verdens mest hardbarka proffsyklister skal måle baller, det er beinhardt, og det er livsfarlig. Og regner det kan du gange med to.
Så fant en rakettforsker ut at de skulle slippe til amatørene i samme løype. Og det er ti tusen av dem på start.
Frankrike lørdag 11. april 2015. Roubaix Challenge – brosteinklassiker for amatørnisser
Det regner kattunger.
Jeg står ved Arenbergskogen. True d’Arenberg. Vi er kun fire mil ute i reisen, det er en million igjen, og allerede er vi ved porten til Mekka. Kort historieleksjon; Arenberg er et latterlig dårlig forsøk på å lage veI i en skau. Napoleon røk uklar med noen russere og trengte alt som kunne krype og gå av gubber til krig. Og resten, de som ikke kunne krype eller gå, sendte han til vegbygging på hjemmebane. I en svært uheldig kombinasjon av udugelighet, en formann på fylla, og et oppkjøp av b-sortering hos et lokalt steinbrudd, klarer de å levere en vegstump som tohundre år senere skal sortere om rekkefølgen innvollene til en nordlendig i lycra. Det er dønn umulig å se noen form for regelmessighet i dekket på den tre kilometer lange ulykken av en vei. Det er steiner som står på høykant der de skulle ligge, det finnes ikke to av samme størrelse, og det er 240 000 av dem.
Og det betyr i mitt tilfelle 240 000 potensielle katastrofer.
Spoler vi litt tilbake et par måneder hadde en kømpis med elendig impulskontroll fått en kjempeidè om at vi skulle pakke ned våre svindyre landeveissykler og reise til Nord-Frankrike for å sykle på brostein midt på vinteren. Idèen var så sjuk og likegyldig til fortsatt liv at vi ble bekymret for hvilken beskjed han hadde fått på en prostatakontroll en uke tidligere, men nei, det viste seg kun å være nok et utslag av panikk midt i livet. Så vi reiste til Frankrike med en vissen bukett middelmådigheter og svindyrt utstyr.
Vi bommet selvsagt på hoppkanten med et skjørere logistikkopplegg enn evakueringen av Kabul. Det gikk som det måtte, og historiens minst fleksible flyselskap siden Luftwaffe klarte å teppebombet Europa med sykkelkofferter. Halve teamet stod i gokk uten karbon. Og det var 12 timer til rittstart.
Forsikringsselskapene sa opp alle våre reiseforsikringer i det sekundet de forstod hvor vi skulle, og det finnes ikke en sykkelbutikk i Europa som frivillig leier ut sykler til dette formålet. Men den samlede kognitive kapasiteten til reisefølget klarte å klekke ut følgende geniale plan; fem lyn starter rittet fra Roubaix klokken syv, fullfører, og rekker tilbake til Roubaix innen klokken tolv, som var siste mulige starttidspunkt. Her skulle team to overta våre sykler, før disse så la ut på samme turen. Ge-ni-alt!
Vi kom til veksling halv fire. Gutta stod klar i sykkelbuksa med drikkeflaska i handa på start i seks timer. Som en avglemt femåring i barnehageporten.
Nu vel, tilbake til Arenbergskogen.
I vårt sterkt reduserte felt befinner roten til alt vondt for et ekteskap seg, – den lokale sykkelpusheren. Han er, etter egen vurdering, tidligere toppsyklist da han deltok i et B-NM tidlig på nittitallet, har ekstremt lavt tyngdepunkt, og har en genfeil som fratar han evnen til å føle frykt. Oval, ekstrem toppfart, og mett på livet. Omtrent som Lasse Kjus de to siste sesongene. La oss bare kalle han Leòn.
Der jeg har ligget søvnløs og stirret i taket siden januar, kunne ikke denne fyren gledet seg mer. Og Leòn kom endelig frem til paradis. Arenberg. Gjennom tåka klarer jeg å registrere at han gestikulerte med armer og bein og forklarer gutta at han har analysert løypa og kommet frem til en strategi .
Han prater som en foss og det siste jeg hører er noe om «ekstreeeem fart inn på steinen», før Leòn forsvinner halvannen kilometer inn i et boligfelt i direkte linje til starten på skogen. Henger dere med? Rennafart i Arenberg. Mens jeg forsøker å svelge to valium med lokalt brennevin, suser kula forbi, og inn i middelalderen. Det befinner seg ca fire hundre mann på brosteinen, og scenen som utspiller seg vekker barndomsminner fra Obelix som pløyer gjennom en bataljon romere. Det formelig spruter midtlivskriser i alle retninger. Leòn har fått los, og noen har startet stoppeklokka.
Etter en lang indre stille samtale innser jeg at det er bare å stupe i det, inn i Arenberg. Og i øyeblikket forhjulet treffer første stein, angrer jeg. Etter ti meter er den indre stille samtalen blitt til en ytre høylytt. Hva i HELVETE er det som skjer? Det er helt umulig å levende nok beskrive hvor infernalsk jævlig det rister. Det er som sykle i fjæra. Jeg fyker rundt som en hamster i en sentrifuge, og hver eneste en av de 240 000 steinjævlene slår opp som en høyspent strikkepinne i kaviarstjerna. Jeg har ikke klamret meg så hardt til livet siden jeg debuterte i «Tornadoen» på Hugos Tivoli tidlig på syttitallet. Med falsk legitimasjon og en full rumener bak spakene.
Leggebarberte førtiåringer ligger strødd. Og de som fortsatt holder seg på beina forsøker febrilsk å spjelke et eller annet rammebrudd eller beinbrudd eller selvbilde. En skotte ligger i fosterstilling og stirrer apatisk inn i skogen mens blodet siler fra begge leggene. Kompisen står med ryggen til og klemmer på forhjulet på sykkelen. «No worries, mate, bike’s fine»..
Jeg kommer faktisk levende ut av skogen og rekker, på tross av hjernerystelsen, å få med meg slutten på Leòns resyme fra toktet i Arenberg. Gutta lytter og nikker i stum beundring. Alle unntatt en. I reisefølget er det en tannlege. Han har monopol på kjeveortopedi nord for Saltfjellet, fet sykkel, og i Arenberg er han nå opptatt med å dele ut visittkort til noen briter som plukker jeksler ut av sykkelbuksa. Jeg klarer stor sett kun å tenke på hvordan jeg som ved et mirakel har overlevd et brosteinen, idet Leòn minner oss på at det er 16 parti igjen.
I break førr nobody, kom dåkker på syklan. Det e vaffelkake på matstasjon om ei mil.
Etter hvert vokser selvtilliten, stein for stein, åker etter åker. Vår lille gruppe kommer unna med beskjedne syv punkteringer, et kjedebrudd, en knekt flaskeholder, et ødelagt sete, og et rammebrudd. Fysisk er formen på topp, sånn rent bortsett fra et mageknip som sannsynligvis skyldes at jeg gikk amok i belgiske bakverk på siste matstasjon. Franskmenn har en uforståelig trang til å kombinere konditori og idrett, og jeg blir lett ivrig.
Men så blir jeg plutselig informert om at det på det 16. brosteinspartiet er tidtaking!? Nytt for Ronny, og alle vet hva som skjer med en nordmann midt i livet når han hører det ordet. Det er kaldsvetting, og konspirasjonsteorier, og fiender hvor faen du snur deg. Lynet Leòn har allerede planlagt dette de ti siste milene, spart krefter, og sluppet meg til. Gitt meg akkurat passe dose falsk selvtillit til at jeg tror jeg er Fabian Cancellara. Og nå skal det deles ut deng.
Det 16. partiet er dog ikke hva som helst. Det, mine damer og herrer, er Carrefour de l’Arbre. Og som alle vet – Carrefour er plassen hvor Thor Hushovd livsdrøm om pokalen i Roubiax ble en illusjon. Her veltet han fra seieren, alene i brudd med Tom Boonen i 2009. Carrefour er Arenberg på steroider. Midt på dette bombekrateret av en åker bryter vegen til venstre, og for sykkelfans er dette hellig grunn. Tordengudens endelikt. Og jeg skal sykle den, og nyte hvert sekund. Hver stein i den svingen skal studeres, suges inn. Jeg vurderer seriøst å velte som Thor. Hadde det ikke vært for den tidtagningen.
Leòn prøver igjen trikset med tilfart gjennom et lokalt gartneri, inntar dråpeform, og angriper Carrefour i hockey. Denne gangen er jeg klar og suger meg på. Åpningsfarta er sinnsyk, og jeg har syre på stein tre. Leòn får umiddelbart luke, men da jeg var hissigere på fyrstekaka på siste rasteplass øyner jeg et lite håp om at han går energitom før utgangen og jeg tar han før mål. Og, miraklenes tid er ikke forbi, luken krymper! Sykkelen rister som et pressluftbor, og jeg fyker rundt på ramma som en rodeocowboy på amfetamin. Foran meg klarer jeg endelig å skimte alle svingers mor. De knuste drømmers nittigrader. Meg og Thor, Thor og meg.
Men så – som skutt ut av en kanon; en Ford Transit! En eller annen kronidiot har greid å rote en varebil inn i et syttendemaitog av midtlivskriser. Lèon har aldri brydd seg nevneverdig om at biler er halvannet tonn og veldig harde, og pløyer opp et halvt dekar åker for å klare innersvingen. Jeg, derimot, er ifølge min kone en regelrytter som får riksrevisoren til å fremstå som en rebell. Jeg svirrer fra side til side og ser etter åpning, og prøver å gestikulere til megga i førersetet at jeg skal forbi. Jeg kommer meg akkurat opp på siden av henne i svingen, men må nødbremse. Jeg er dritgod på nødbremsing. Gamla sitter nå og ser på meg i sideruten og ler. Da renner det over. Jeg drar en høyre-venstre jeg har sett på handballkamper, og hun blir med på dansen. Finta sitter, og Transiten forsvinner ut i en kålåker i en kakofoni av fransk bannskap. Og i det jeg igjen skimter Leòn innser jeg at hele den ikoniske svingen i Carrefour de L’Arbre har jeg brukt på å krangle med Eva Braun med et flyttelass.
Fint, Ronny, grip dagen.
Resultatet? Leòn, med ti sekunder. Kjeveortopeden på tredje, inkludert en konsultasjon på en danske med feil tannstilling. I det fjerne kunne vi skimte den ikoniske velodromen i Roubaix. Med fire nordmenn i tights klar til veksling, tre timer på overtid. Og jeg avslutter snart verdens verste katastrofe av et sykkelritt.
For et latterlig konsept, jeg kan ikke vente med å komme tilbake.