Et netto vesketap.


Er du av typen som er mer enn moderat opptatt av at det skal finnes et spor av sammenheng mellom det du betaler og det fysiske produktet som leveres? At du synes det må være et eller annet minimum av rasjonalitet i kjøpsbeslutninger, eller at «nytteverdi» ikke nødvendigvis er et skjellsord? Kan en sexy formel i et saftig Excelark gi deg lette kriblinger utover det rent mentale? Om du også heller hadde bestilt hemoroidekrem med ropert på et apotek i nabolaget lørdag formiddag enn å bevege deg inn i en designerbutikk, da har du det som meg. Og nær hele den heterogene delen av den mannlige befolkningen, kanskje med unntak av han heisekranfyren.

Dersom din indre stemme har bekreftet et eller flere av punktene over, tar jeg det for gitt at begrepet «designerveske» fremkaller akutt eksem. Og for dere menn som ikke forstår hva jeg snakker om, først; legg dere ned på knærne, finn en vilkårlig gud, og pris han tungt for lykken han har sjenket dere. Så kan jeg belyse fenomenet for dere. Dette her dreier seg om at noen transseksuelle tullinger i sør-europa tjener seg motbydelig rik på kvinners grenseløse naivitet (om din kvinne ikke er smittet; ned på knærne igjen!). De har skapt et kunstig behov som alene manifesterer den vestlige verdens overflodshykleri i et enkelt lite produkt. Disse skinnposene er alene symbolet på hele jævla finanskrisen. Louis -fuckings- Vuitton er beviset på at satan er høyst reell, og at hans sønn går rundt blant oss. Den eneste grunnen til at hele høvleriet ikke kolapset over huet på oss 22/12/12 var ganske enkelt at Louis samme dato slapp vårkolleksjonen, og da trer selv gamlingen med hornene til side. Den er forøvrig dønn lik høstkolleksjonen, altså brun og sinnsykt dyr.

Det finnes altså ingenting – nothing – nada på jordas overflate hvor sammenhengen mellom pris og grunnleggende produktegenskaper er mer fraværende. Skinnposene markedsføres som om de var produsert av hud fra engletestikler, men de er altså sydd sammen på akkord av spedbarn i lenker,  i Tuberkoloseprovinsen i sør-Kina. Ingen grunn til dårlig samvittighet her, jenter. Og, til alle dere lesere som nå tror dere er Steve Jobs fordi dere har to vekttall markedstrategi fra en gang på nittitallet, ja jeg kjenner til «utvidete produktegenskaper» og «brand value» og hele hopprennet, men piss meg i øret. Det er mulig her finnes noe brand value men her er faen ikke mye brain value. Saken er ganske enkel; svir du av et afrikansk statsbudsjett på en Chanelberry, så står du på alle fire og blir finansielt voldtatt. Og du gliser mens det skjer. Punktum.

Dette her gir avhengighet. De reiser rundt fra by til by og prøver å finne ei sjappe hvor de kan få tak i en quickfix. Så mister de kontrollen, og plutselig er de på veskekjøret. Nå kjenner dere hele historien; intervensjon fra nær familie (glem venninnene de er på samme toget), AM-møter (Anonyme Merkeslaver), vesketelefonen og veskerprøver hos fastlegen hver fjortende dag. Noen kommer ut av det, men for andre ender det opp i rennestenen på Champs Elyssè med en Mulberrykopp. Og mens Parajumpershetta skjuler -de som regel blå- øynene, hører du dem mumle de ydmykende ordene. Harru en titusing til en Gucci, eller..? Nu vel.

Jeg kjenner noen på kjøret. Godt. Vedkommende har større veskesamling enn postmuseet. De første ukene etter et besøk hos langeren sover jeg mannen hennes med en veske midt i ektesengen. Den står der som en helspent luksusfelle som klapper sammen ved den minste berøring. Han har et par ganger prøvd å finne en bilnøkkel oppi dette kaoset. Det er som et lite univers, like etter the big bang. Det finnes containerskip på veg fra Hong Kong med færre ting ombord. En gang mistet familen en katt i to måneder. Dekkhistorien var at den ble borte på hytta, på en øy i havgapet. Og en gang, etter et jentejulebord (nytt fenomen, ikke start meg) befinner det seg utrolig nok en kebab oppi der. Lang historie kort, en telefon ringer bak ryggen, han følers seg frem i ørska og etter den umiddelbare gleden over å treffe på noe halvvarmt og fuktig, slår realitetene inn med hvitløkslukta. Henger dere med? Kebab i veska. Og med armen full av restene fra et par ungmonser og kinakål fra containeren bak Obs! innser min venn brutalt; bak enhver veskefetish står en tålmodig mann.

I denne kvinnens gjeng har man nå latt seg inspirere av paveinnsettelsen (og tro meg; det er ellers ikke mye katolsk over nevnte gruppe). Så når en av dem går inn i et ekteskapsoppgjør bak lukkede dører som ideelt sett skal resultere i et nytt innkjøp, så sitter de med kikkerter rundt i byen og sjekker pipa på feks, la oss si, Trondenes. Sort røyk gir en ny dag i spenning. Så en dag, når mannen i huset har resignert i en begynnende førtiårskrise; hvit røyk! Og da stimer de sammen på plenen foran huset og venter til den nyinnkjøpte endelig kan heves over armene på balkongen, og messen kan starte. Mundus vult decipi

Og til dere kvinner som allerede har dratt på rødstrømpene, tent BH-bål på stuegulvet, og kontaktet organisasjonsjuristen til OTTAR; dere kan gjerne skape dere med hampposene deres fra WWF. Men innerst, lang der inne, vet dere at Louis en eller annen vårdag i en storby har lokket frem forbudte følelser. Damn you, Louis, damn you!

Gå med Gud.

Advertisements

One thought on “Et netto vesketap.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s