Lycra i dødens – hest er nestbest.


Det har vært en viss etterspørsel etter fakta om hvordan en noe spesiell konkurranse utartet seg forrige helg. For de uinnvidde; det startet med følgende telefonsamtale med Bjørn Borgersen (leder for travselskapet Totonor);

Ronny:
«Halla.»

Bjørn:
«Hei Ronny! Hest er best! Vi trenger en lettlurt skrue til å kappsykle mot en hest. Der kommer du inn i bildet»

Ronny:
 «Hva? Har du fått regnstikk (nord-norsk solstikk, kortvarig mentalråte)? Og, om så er tilfelle; hvorfor meg?»

Bjørn:
«Vel, vi tenker å bryte opp den ørkenvandringen en dag i travparken tross alt er med lure en fyr på sykkel til å la seg ydmyke av en hest. Kriteriene var sykkelentusiast med dårlig utviklet realitetskontroll. Og dette er NM for amatører, vi kunne ikke akkurat ha amatørkusk og en proffsyklist, for å si det sånn. Fikk ett treff i Troms fylke. Deg.»

Ronny:
«Ikke faen om hestefolket skal få ha det morro på min bekostning. Glem det.»

Bjørn:
«Du kommer i avisa.»

Ronny:
«Stiller.»

Nå skal det sies at jeg synes man SKAL stille opp for hverandre i lokalidretten, og disse folkene har ikke hatt det greit. Jeg aner ikke hvem som krangler med hvem, for det er lettere å forstå organisasjonskartet til NAV enn dette jævla sammensurium av travlag, Rikstoto, anlegg, styrer og ingen styring, men dette gjenget får Palestina til å fremstå som en bamseklubb. Nå er det vel et eldgammelt triks å samle kranglefanter mot en felles fiende, og her dreier det seg altså om å skaffe «a greater evil» i form av en rullende førtiårskrise med barberte legger på svindyr sykkel som fyrer alle kanoner på mistanke. Ronny.

Det kjøres selvsagt intervjuer til lokalavisa dagen før, og jeg greier like selvsagt å legge lista like under skydekket med proklameringer om at mennesket har dominert dyrene siden havet brant, spørsmål om «hvor mye tillegg JEG bør starte med for at HESTEN skal ha en sjans», og at jeg «i miljøet er best kjent som «Rex Ronny». Journalisten forteller at dette siterer han meg på, og videre at Cavendish for øvrig har gjort samme stuntet og tapt. I den rekkefølgen.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til store dyr. Det er ett eller annet med at de er, vel, jævlig stor. Og dyr. Hester har jeg et spesielt anstrengt forhold til. Som unge beilere jaget vi hestejenter halve åttitallet. Når man er 16,5 år så står det jo ikke på potente ambisjoner.Og skal du imponere hestejenter så må du ikke vise frykt. Så jeg klatra opp på ett av disse beistene, og ble selvsagt kastet av etter tre sekund. Muligens første signal om at jeg 25 år senere ikke skulle begynne med terrengsykling, men det er en annen sak. Det var så klart ikke hestens feil, det er sånn med hestejenter at det aldri er hestens feil, til tross for at jeg satt dønn stille fire meter over bakken med krampegrep i de der tauene rundt hodet. Teorien her var at «hun luktet frykten din»!? Luktet frykten min?? Det er i så fall godt gjort, det lukta ikke akkurat bringebærdrops av resten av ensemblet der ute.  Og disse jentene endte jo stort sett opp med noen eksemplar som var eldre enn skogen. Så de daua som fluer. Hestene, altså. Og da var det et spetakkel uten like med stearinlys, bilder, og nekrolog i pusurdagboka. Livet kunne bare ikke gå videre uten Ugly Hag. Det fantes bare ikke lys i tunellen, uten Ugly Hag. Og da hjalp det sikkert ikke at det stod en kvisete kjappis i bakgrunnen og høytleste varedeklarasjonen på en Sognemorr. «Hahaha hør på dette, dere ETER faen meg kjærledyrene deres, hehe. Viste du det? Står her»

Det ble ikke vi to.

Så jeg har altså et noe anstrengt forhold til hester. Da er det jo betryggende å like før start få vite at kusken er «noe usikker på hvordan hesten vil reagere om han tar igjen en syklist i banen». Når det i tillegg viser seg at øket har fremskreden demens, og «ikke nødvendigvis husker hvorfor han er der», så får show være show, her skal det faen meg sykles som om man har apokalypsens ryttere i hælene.

Nå var dette altså NM for hobbykusker. Det lukter ikke akkurat vill action, og man må da kunne konkludere med at er kuskene amatører, så er hestene er amatører. Ting tar tid. Første løp startet rundt lunsjtider, og jeg skulle inn etter fjerde løp. Altså i halvåttetia om kvelden. Da hadde akkurat «Onelimpbastard» slått «Brokksekken» med en lengde, til en kilometertid rundt 20 minutter. For øvrig et førstevalg blant begge spillerne. Etter at vittig-Per i tårnet har dratt alle de innøvde vitsene fra travsportens spede begynnelse (som, med nasal hestespeakerstemme, «da bes Rex Ronny melde seg til veterinæren for kontroll, hehe» og lignede perler), slippes jeg inn på banen. Til spredt applaus. Fra min kone. Sånn rent teknisk, skulle ikke dette være så jævlig vanskelig. Start her, og sykle til andre siden, når Per sier «kjør». Vel, hestefolket hadde flere ess i ermet, fordel øket. Voltestart. Om du er like grunnleggende uinteressert i voltestarter som meg, så kan jeg opplyse at det betyr at du surrer rundt i ring til starten går (for løpet som går ut på å kjøre i ring). Kjempeplan. Konseptet med «her er en startlinje, still opp», holder ikke for disse rakettforskerne. Forklaringen er enkel. De er som voksne folk i korps; dette her er deres eneste alibi for et sosialt liv utenfor hjemmet, og med surrestart får du 7-8 omstarter pr løp. Hvilket gir dem ytterligere et par timer i sagmugg. Anyway, planen er klar; sykle i så små sirkler som fysisk mulig for å være nærmest mulig linja når skuddet går. Dette observerer selvsagt heste-Per i tårnet. Så han drøyer. Leeeenge, muligens inspirert av en tosk som står under vinduet og skriker «Per! se om du får han tel å velte før du starte dæm. Æ har femhundre på gampen. Går han inn, stekk vi på Sjøbua«. Lotteritilsynet har ikke merket parkeringsplass der oppe, for å si det sånn.

Resultatet er selvsagt at jeg starter løpet med promille og vet knapt hvilken retning jeg sykler. Dypt konsentrert om å unngå oppkast har jeg melkesyre før siste volte er avsluttet, og to sekunder senere slår angsten inn. Det går brått opp for meg at jeg ikke aner hvor beistet befinner seg. OG om noen her lurer på hva som menes med «dødens posisjon» på en travbane, så er det faktisk hvor som helst på banen, ikledd lycra, med sekshundre kilo gullrotånde i nakken, styrt av en lokalavisfornærmet kusk med «we break for nobody» på jakkeryggen. Gå med Gud. Jeg gjør unna de raskeste 600 metrene i mitt liv siden storebroren til en kompis startet trening av kamphunder i 1985, og KNUSER Blakken med en halv lengde. IN-YOUR-HORSEFACE! Så skjer det. Ut av intet dukker det en velkledd østlending (finn en feil i Harstad Travpark) opp og setter en mikrofon i trynet på meg, før jeg er ferdig med å gestikulere mot hesten som fortsatt har 150 meter til linja. Det var ikke flere tilskuere der enn at jeg rakk å håndhilse på samtlige under oppvarmingen, så jeg tenkte at jeg fikk dra på litt over høytaleranlegget. You know, Fyhn style. Så det kom noe om at jeg «nærmest var født og oppvokst på banen», og at «hadde jeg syklet saktere på oppløpet hadde jeg veltet», og et par onelinere til Per i tårnet og han tullingen som nå sto under vinduet og bannet. Alt vel, takk for meg. Se you next year, skaff galopphest.

Informasjonen jeg derimot manglet var at det faktisk finnes en egen TV-kanal for sånne hestegreier, og at løpet OG dette famøse intervjuet gikk DIREKTE i hele kongeriket i beste sendetid for spillegale. Disse, det vil si resten av hestenorge, kjente selvsagt ikke til opplegget i forkant med humoristisk vinkling i lokalavisa, og kunne derimot konstatere at en halvfeit spinninginstruktør fikk en halv kilometers forsprang mot et gammelt øk med grå stær og lumbago som ikke hadde spilt inn 50 øre på denne siden av Bondevik 2, og etterpå trodde han var Thor Hushovd. På direkten.

Detaljnivået i kontrakter med unge Hansen kommer til å øke fremover, for å si det sånn..

Hest er best. Vakumpakket.

Fortsatt god ferie:-)

Advertisements

29 thoughts on “Lycra i dødens – hest er nestbest.

  1. Æ satte pølsa i halsen og har ennu nån flak av sprøstekt løk som sirkulere inni bihula…..Æ skal ALDRI mer lese disse blogginleggan samtidig som æ spis. E jo direkte helsefarlig å få krampelatter med kjeften full av mat.

    • Haha, artig at du liker bloggen, men jeg må herved fraskrive meg ethvert ansvar for din helse, og kan kun anbefale at du sørger for å ha noen som behersker Heimlich i umiddelbar nærhet ved fremtidig lesing:-)

  2. AHHAHAHA!
    Fantasisk! Har fremdeles problemer med å se klart etter latterkulene.
    Koblinga til pubertal ignorans og dumhet er priceless!
    Om bare alle karbon-junkies i Nordmarka hadde samme selvironi som deg ville sykkel-norge vært et bedre sted å være!
    Er galopp-banen et Strava-segment?

    • Hehe, herlig oppsummert, tusen takk:-) Tviler på at travparken er Stravasegment. Men inntil for et par år siden hadde faktisk Harstadrittet start og mål på banen. Ble ganske tøffe avslutninger når grupper kom samlet inn.

  3. Her i bygda og på gården er det stadig uoverensstemmelse mellom hest og xc rytter. Godt å kunne legge litt vekt til argumentene med denne bloggen. Du e mitt filosofiske fyrtårn i skjæringspunktet mellom sykkel, rasjonalitet og samfunn. Stå på.

    • Haha, jeg mener nå uansett at når den ene parten har et jo konkurransefortrinn på 400 kg, så er terrorbalansen opphørt, og jeg trekker til side:-) Takk for hyggelig tilbakemelding!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s