Her kommer vinteren. Satan.


I all ærbødighet tillater jeg meg å sitere Jokkes sarkastiske hyllest til tiden på året han umerkelig kan gjemme seg i sin lune hule. Langt borte fra samfunnets prestasjonsjag og endeløse positivitet. Teksten som NRK skamløst har brukt som kjenningsmelodi på alt det som godeste Jokke foraktet. Nå skal jeg ikke sammenligne meg med Jokke, han hadde snurret som en helikopterrotor i grava om han hadde sett en midtlivskrise med blanke legger og pulsbelte sykle hjerteflimmer på seg i en kø på jakt etter et jakkemerke. Og selv om jeg har et anstrengt forhold til mingling, så når jeg ikke sosialangsten til valentinersjefen til anklene. Men en ting deler vi lett; den helvetes vinteren er best bak en dør. Sammen med et kjøleskap og en TV

For jeg hater vinteren. Jeg HATER den kalde fine tiden. Jeg forbanner hele universet for den perverse tvisten med dette sirkualsjonsopplegget rundt sola. For en latterlig greie. Jeg er møkka lei av å drives fra skanse til skanse med en snøskuffe til jeg sitter med et hjerteinnfarkt under et takras og gir etter for den deilige varmen som sprer seg i kroppen for første gang på et kvartal. Om du googler «feil mann på feil plass» så får du flere bilder av undertegnede enn Ari Behn. Jeg mener; hva faen er det å være begeistret for? Lungebetennelse? Lårhalsbrudd? Trafikkaos? Det laver i skrivende stund ned snøflak på størrelse med Svalbard i oppkjørselen min. Jeg vet det fordi jeg nettopp har prøvd å finne ytterdøra, hvilket er lettere sagt enn gjort i det mørkeste hjørnet av siviliasjonen på denne planetunnskyldningen av en svevende issvull. Måtte ut med hundespannet. Kjøpe brød, forstår du. Hver eneste morgen skal en halv million kubikk frossent vann flyttes ut av oppkjørselen. Og dette er ikke Landsorganisasjonen, arbeidersolidariteten er selvsagt totalt fraværende. Så jeg må ut og slåss alene. Mann mot natur. Jeg var forøvrig på reise i en ukes tid under en legendarisk lokal nedbørsrekord for noen år siden. Spikret snøskuffen på ytterdøra, og forlot Hansenheim. Når jeg kom hjem møtte jeg en isbre. Taxisjåføren var noe usikker på adressen, men jeg kunne berolige han med at «joda, det er et hus inni der». Min kjære kunne stolt fortelle at hun hadde forsert fjellet med metoden KFRTKF (kjører frem – rygger tilbake – kjøre frem, gjenta). Om våren raker naboene løv, mens jeg raker Audideler. Og mens helvetes porter står vidåpne syv-åtte måneder, så går nordmenn inn i kosemodus.

Vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, mens vi oppdaterer facebook om at vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, så vi kan håve inn likes fra venner vi aldri har møtt som sitter under et pledd med en kopp te og koser seg på facebook. Kona har, som de fleste kvinner (og menn som napper bryn og går på spa), en stearinfetish. Og nei, jeg utleverer ikke akten i ektesengen, jeg snakker om høyst regulært misbruk at stearinlys. Cirka tohundre år etter elektrisitetens inntreden finner de det tvingende nødvendig å  fyre opp et tresifret antall lyskilder daglig. På dårlig dager (for meg, gode for henne) må hun starte slukking av første veke direkte etter tenning av siste om hun skal rekke jobb igjen dagen etter. Sånn kan hun sirkulere en hel helg i stua. Hva er det egentlig dere driver med? At Løiten Lys greide å gå konkurs i denne byen, er et moderne mysterium. Kosefaktoren ble forøvrig kraftig redusert for noen måneder siden, da vi plutselig måtte snakke om den nye møbelserien til han der Halvor (mot)Bakke. Det var selvsagt ingenting galt med den lekre, gamle hjørnesofaen, og slitasjen var slik at du rullet elegant ned mot ryggen om du sovnet. Idyll. Det neste jeg vet er at jeg sitter i et designhelvete av en kiropraktorbenk som får flysetene til Ryanair til å fremstå som balsam for ryggsøyla. Sitter er egentlig feil begrep, du står i praksis med overkroppen, og sitter fra hofta og ned. Her skal Hansen tilbringe «den kalde fine tiden». Midt i et fakkeltog. Lykke.

Poenget er uansett at man skal tilbringe mest mulig tid inne, og minst mulig ute. Hvilket er forbanna klokt, spør du meg. Alt vel så langt, hadde det ikke igjen vært for Johan Kaggestad, aka roten til alt vondt i midtlivskrisa. For Kaggestad har altså fortalt oss at LANGRENN er den ultimate vintertreningen for halvproffesjonelle syklister. Langrenn. Selve mainfestasjonen på nordmenn som verdens særinger. Symbolet på den eplesunne norske folksesjela. Nikkers, Kvikk-lunsj og røde kinn i endeløse silkespor mens blåswixen tilbyr spikerfeste på veg mot en hvit fjelltopp badet i sol. Sukk. PISS MEG I ØRET! Hvor ofte skjer dette? Opp med en hand den som IKKE har traumer fra en søkksvett tur i en parkdress etter å ha jaget parkering i halvannen time, mens far banner over ødelagte reimer på en pulk stappet med alt fra termos til mikrobølgeovn (bare ikke det ene skrujernet som kunne fikset den løse bindingen 6 kilometer fra sivilisasjonen). Det hjelper lite at vi er best i verden i dette tullet. Selvsagt er vi det. Vi eliminerer all motstand. Alle de førti aktive i verden utenfor Skandinavia. Det finnes sannsynligvis ikke en idrett på kloden hvor en nasjon i perspektivløs begeistring går mer av hengslene over en parantes av en aktivitet. Bortsett fra damehandball. Samme nasjon! Takk herren for Magnus Carlsen. Jeg har en teori om at det egentlig ikke finnes kvinnelige handballspillere der ute, det var Gro som begynte opplegget med å betale land på Balkan for å rote sammen en gjeng som kaster gris i fjorten dager før vi kom nedover og hentet en pokal. Bistand for motstand. Og vi er hemningsløst beigestret over å ha avgjort enda en finale mot et lag fra et eller annet semidemokrati rundt Uralfjellene lappet sammen av sigarettrøykende firebarnsmødre med proteser og adidassandaler. Jeg mener; det er mesterskap hele tiden. Hvor lenge får du låne en vandrepokal? Tre uker? Hver eneste advent står min kjære i sofaen og hytter med sin legendariske høyrearm som hver bakspiller mellom Bodø og Hammerfest fryktet som pesten for tjue år siden, mens hun skriker tinnitus på grønnplantene.

Men langrenn altså. Jeg tør selvsagt ikke la være. Hva om alle andre gjør det, og det viser seg å være et konkurransefortrinn på sykkelen? Så jeg legger avgårde. Det burder være overflødig å presisere; men jeg er totalt ubrukelig. Jeg har ikke teknikk. Sliter seriøst med å koordinere armer og ben, og tar meg selv i å ende opp i passgang. Har lest at stavbruk og staking er det feteste blant Auklandgutta for tiden, så jeg stamper i veg. Det er som om jeg henger på kanten av et stup med en isøks i hver hand og desperat prøver å hugge meg tilbake til livet. Hadde det ikke vært for at det er permafrost oppe i dette isødet, så hadde jeg sannsynligvis funnet olje, og skulle gjengen i løypemaskinen finne på å legge sporet over et vann som ikke var bunnfrosset, så hadde jeg vært historie. Som tufser flest har jeg ingen perspektiver på utstyrsnivået i forhold til ferdigheter. Så jeg handler. For har du ikke de beste kjemikaliene under skiene, så «er du sjanseløs på Vasan.» Nå er det ikke en sjanse i helvete for at jeg kommer til å stake meg gjennom halve Sverige med mindre nazistene dukker opp igjen, men det spiller liten rolle, her skal det smøres. Så sykkelboden fremstår halve året som en Breaking Bad meth-lab, og jeg tester alt. Det finnes ikke antydning til trekk i det rommet, og masker er for kirurger, så jeg går i en seks måneder lang fluorrus. Hadde muligens syklet litt bedre om jeg siklet lungene før sesongstart.

For øvrig er lumen det nye karbonet her oppe. Må-ha-masse-lumen. Lumen er en eller annen måleenhet for lysstyrke. Vi snakker hodelykter. Gutta suser rundt med halve Sellafield på skallen. De må melde inn økta til tårnet på flyplassen før de legger ut, etter at DY364 en januarkveld i fjor med oppholdsvær var på tur inn for landing på ei myr i Folkeparken. Varmeutviklingen er ekstrem, de har batteripakken i pulk, og bak ryggen på dem blomstrer multekarten. Du aner selvsagt ikke hvem du møter i sporet, for det tar halvannet døgn før du får nattesynet tilbake. Jeg har skarve to tusen lumen. Haha, amatørnisse.

Ute på trening blir man parkert av alt fra supermosjonister til barneskoler på skidag. Det er greit, jeg lever med det. Men her finnes et fenomen du ikke finner på sykkelen. Det er nemlig slik at skisporten er eldre enn fjellene. Og her finnes altså mennesker som i følge statistisk sentralbyrå skulle vært død. Disse her har øvd siden de gikk på ski til lofotfisket i oljebukse. Med båten i ryggsekken. De senket selvsagt halve den tyske flåten med en tollekniv, og har hundre vintre på isbjørnjakt. Hvor gamle de er vet ingen, de har overlevd alt som er av barn og barnebarn, og kirkebøker, og gud vet hva. Disse gjenferdene med bein og gammel hud har en eller gang i løpet av tiden etter Kristi fødsel lært seg å oppheve tyngdekratften. Så de svever to centimeter over sporet. På sine Splittkein 1973. Svisj. Svosj. Bortsett fra en sånn demens-gps er de totalt ribbet for grunnutrustning for midtlivskriser. Jeg prøver meg selvsagt med patetiske  «jeg går så sakte med vilje, sone en i dag forstår du, heh..» når de passerer. Ikke at de hører noe. Problemet er at de ikke forstår konseptet doble spor. Så de MÅ gaule «løøøype», alt de mosegrodde lungene deres er god for for hver eneste gang de skal passere. Selv om det ikke er et menneske i mils omkrets i venstresporet. Hva faen er problemet? SER de ikke sporet ved siden av? Trener de til Ridderrennet uten ledsager? Mulig synet forsvant når de passerte nitti, men dette sporet har gått akkurat her så forbanna lenge at det sannsynligvis ble oppgått av Nansen.

Jeg sverger på at jeg en dag med litt feilsmurning og lett gnagsår kan ende på forsiden av riksmedia om en sånn Birger Ruud fanboy skulle komme smygende litt for stille i ryggen på meg i en motbakke. «Gammelt skinn funnet perforert i lysløype. Menneske kan ikke utelukkes.»

Løype! Nok er nok.

Det finnes mer mellom himmelen og en rosa blogg.


Hei hei, bloggen!

Der. Jeg sa det. Setningen jeg hadde lovet meg selv å aldri bruke om jeg så ble truet med høyspenning i testiklene. Men jeg måtte bare prøve å skrive rosablogg. Føle de oppsvulmede leppene mine forsøke å forme restylannebbet til et smil (selvsagt uten at fjeset for øvrig avslører antydning til mimikk), mens jeg skrider til verket, for å nok en gang å berike verden fra tastaturet med oppdateringer om dagens avføring, den siste vareprøven fra exploitedteens.com, og mitt brennende engasjement for frittgående høns og fuskepels. Så, HEI HEI BLOGGEN, og jeg har fortsatt ikke kjent et eneste volt i genitaliene siden jeg forserte et strømgjerde i litt for luftige shorts på en traumatur med kombicamp til nord-sverige en gang tidlig på åttitallett. Detaljene er uklare, men det var muligens et rømningsforsøk over et jorde etter at mine foreldre med nedrullede vinduer i en trang Datsun forsøkte å introdusere meg til sigarettrøykens (-og Boney Ms), fortreffelighet. På en gang. I dag er jeg forøvrig rimelig sikker på at de turene, og ikke manglende talent, var den direkte årsaken til at jeg ubrukelig på sykkelen. Du vokser ikke av deg kols. (Eller Boney M, for den saks skyld). Legen, en sesongvariant fra Haparanda med grunnfag medisin og idrettlinja i bunnen, kunne trøste meg med at det ikke var skjedd nevneverdige skader, og at ja, den ene skulle henge lavere. Han hvisket noe til min mor før vi gikk om «..mulig hemme vekst», uten at DET har fått noen brikker til å falle på plass senere i livet. Nu vel.

Nå må ikke dette tolkes som om jeg er kritisk til rosablogger. Tvert i mot. De må gjerne skrive så løsneglene spruter. Mange av dem er foretningsgenier. Jeg mener, det er fantastisk hva du kan få ut av å dele seng med en middels høyreback og et samfunn som en periode tror karbohydrater startet svartedauen. Lingningstallene sier det meste, det er fullt mulig å leve et overfladisk liv uten bekymringer på rene sponsorinntekter. Men her må jeg nesten feie over egen dør. I mai fikk jeg nemlig tilbud om annonsering på iskanten. Og etter at juristene til WordPress med minste mulige margin fant ut at jeg var spiselig, dukket det opp en søt liten sak nederst på siden. Den genererte svimlende en dollar og seksti cent på åtte uker. Første utbetaling skjer når du har nådd femhundre dollar. Er dere med? Det skulle bety at det kommersielle potensialet til iskanten er 65 -sekstifem- kroner året, og at dette kan forventes utebetalt om 46 år. I mars. Gratulerer med dagen. Nå skal det sies at jeg forstår at en kenguru i et minefelt ikke verdens heteste sponsorobjekt. «Hey, Bill, we got a shitload of cash on our marketing budget, who should we go for? Rihanna? The Giants? The guy from the Ice-something, who shaves his legs and keeps on insulting everyone? Ahhh, close call..»

Men av en eller annen grunn har jeg fått en sånn nyvunnen respekt for det rosa apeberget. Så lenge de er ufrivillig morsomme. Jeg vet ikke hvorfor, det har i alle fall ingenting å gjøre med at de ser ut som om de har forsøkt å reparere brødristeren med leppene. Eller endeløse tester av ett eller annet fra fra Louis-fucking-Vouitton. Jeg tror det kan henge sammen med at jeg plutselig har sett Svenske Hollywoodfruer. Og tro meg, det DER er tungt å innrømme. Jeg har skydd det gjenget som tannverk, og har installert TV i absolutt alle rom i Bregnehaugen for å være sikker på at jeg ALLTID har alternativer når herskerfolket umyndiggjør meg i kampen om flatskjermen i min egen stue. Nå er jeg så sinnsykt distrè, og en dag ble jeg sittende sammen med overfomynderiet å titte på fruene, rett og slett fordi jeg glemte mine egne fordommer et lite øyeblikk. Og etter å ha observert et vandrende ekko av en blondine forsøke å føre en diskusjon med navigasjonen på bilen sin, innså jeg at dette her var hysterisk morsomt. Og for dere menn som nå som lurer på konseptet; det dreier seg om en gjeng svenske ex-modeller med mindre vett og større skoskap enn Imelda Marcos. De gjør ingenting, og filmes mens de gjør det. Disse ler du av og ikke med, men det er greit, for de lever stort sett av å utnytte menn. Så på unge Hansens liste over tegn på manglende kjønnsidentitet, kan vi nå hake av: egen blogg -check- leggebarbering -check- ikke eksisterende håndverksegenskaper -check- og nå altså Svenske Hollywoodfruer-check. Hørt i Tromsø en gang i 1976: «..slapp no aaaav Reidar, det gjør vel ikkje nåkka at guttn leke me de dokken..»

Anyway, tilbake til blogging. Et annet konsept jeg nemlig IKKE klarer å forsone meg med er alle disse helvetes humbugbloggene stappfulle av kvakksalvere som lever av å lure penger ut av grenseløst naive mennesker som burde vært tildelt verge. Det finnes ingen grenser for hva det gjenget her ser av spøkelser på høylys dag. Godt hjulpet av TV Norges Åndsvak Avmakt har nettet gitt overtro en rennesanse. Og nå sitter voksne mennesker og betaler en eller annen hobbyshaman for å FJERNHEALE hemoroidene sine? Via telefon? Eller enda bedre; mail?! Er du heldig, vinner du en hurtighealing om du liker en av disse dustene på Facebook. Fritt valg mellom tennisalbue, herpes eller tinnitus. I Harstad er vi så utrolig priviligerte at vi har årlig besøk av «alternativmessa«. Det er altså et omreisende freakshow, stort sett bestående av folk som alene har tatt mer syre på sekstitallet enn det akkumulerte konsumet på Woodstock. En gang i året flyr de inn på sopelimene sine fra fjern og nær, og rigger seg til i byens største konferanselokale. Det er krystallbullshit, og tankefeltbullshit, og healerbullshit, og lysbullshit ,og engler-og-prinsessebullshit. Og hva vet jeg. Her spås i alt. Fra glasskuler til kaffemaskinen i foajèen.

Og de får god drahjelp fra lokalavisa, som endelig får noe annet på menyen enn nye autovern i Lødingen. Sist gang gjøkeredet besøkte byen dro de med seg en kvartfinalist fra NNM i klarsynt ut i byens gater. Og, det er klart, hun så jo flere døde enn levende. Nå er dette ikke så rart isolert sett, vi snakker om Harstad en vinterdag, men det var et satans opptog hun manet frem. Et eller annet gjør vi galt her i byen, for vi har tydeligvis to-tre generasjoner stående fast i heisen. For de som ikke er kjent i Vågsfjodens perle, så har vi altså en uteplass ved navn «Nordlændingen». Den er eldre enn hjulet, og har vært konkurs og gjenåpnet fler ganger en Idar Vollvik. Bortsett fra dørvakta, maltlukta, røyketeltet og SKILTET med «restaurant», så burde det være dønn umulig å ane hva som kan ha foregått her i hine hårde dager. Men klarsynte Klara kunne til journalistens hemningsløse begesitring konkludere med at «joda, her så hun flere mennesker som hadde drukket øl«. No shit, Sherlock? Dette klarte hun til tross for at «de var noe vanskelig å kanalisere, det hele var litt tåkete». Vi får tro at Klara et øyeblikk var tilbake før røykeloven.

At de døde henger igjen på Nordlænding er i og for seg ikke overraskende, der har de alltid hatt et noe pragmatisk forhold til lukketid. Poenget er at med nettet har alt som kan krype og gå av skrotinger en døgnåpen kanal for å spre svadaen sin. Og dette her ca fire hundre år etter at vi konkluderte med at ikke var så forbanna lurt så sette fyr på kvinnfolka fordi en kråke hadde landa på trappa deres. Triksa er de samme, og folk levde til de var førti. Flott. Men markedet tar aldri feil, så om folk vil gi pengene sine til et gjeng heksedoktorer som tapetserer pallen på forbrukerombudets most-wantedliste, vær så god. Men kom ikke med «..mer mellom himmel og jord», please.. det bare…klarer ikke… mer. Heldigvis finnes det folk som gidder å plukke pisspreiket fra hverandre, som glitrende Tjomlid. Det kan være greit med opplysning når vi går inn i mørketiden.

Så farvell, bloggen! Nå er det helg. Av ulike grunner er unge Hansen blitt alene hjemme hele helgen. Min kjære er flere hundre mil unna, og ingen barn er å se. Selv monsen er borte. Ikke at det var et veldig nært forhold, men vi hadde i alle fall et gjensidig hat til veskehunder.

Det er så stille og ensomt. Så tomt og innholdsløst.

Eller boksershorts, biff og Premier League, om du vil.

Ha en jordnær helg, earth out!