Her kommer vinteren. Satan.


I all ærbødighet tillater jeg meg å sitere Jokkes sarkastiske hyllest til tiden på året han umerkelig kan gjemme seg i sin lune hule. Langt borte fra samfunnets prestasjonsjag og endeløse positivitet. Teksten som NRK skamløst har brukt som kjenningsmelodi på alt det som godeste Jokke foraktet. Nå skal jeg ikke sammenligne meg med Jokke, han hadde snurret som en helikopterrotor i grava om han hadde sett en midtlivskrise med blanke legger og pulsbelte sykle hjerteflimmer på seg i en kø på jakt etter et jakkemerke. Og selv om jeg har et anstrengt forhold til mingling, så når jeg ikke sosialangsten til valentinersjefen til anklene. Men en ting deler vi lett; den helvetes vinteren er best bak en dør. Sammen med et kjøleskap og en TV

For jeg hater vinteren. Jeg forbanner universet for den perverse tvisten med dette sirkualsjonsopplegget rundt sola. For en latterlig greie. Jeg er møkka lei av å drives fra skanse til skanse med en snøskuffe til jeg sitter med et hjerteinnfarkt under et takras og gir etter for den deilige varmen som sprer seg i kroppen for første gang på et kvartal. Om du googler «feil mann på feil plass» så får du flere bilder av undertegnede enn Durek. Jeg mener; hva faen er det å være begeistret for? Lungebetennelse? Lårhalsbrudd? Trafikkaos?

Det laver i skrivende stund ned snøflak på størrelse med Svalbard i oppkjørselen min. Jeg vet det fordi jeg nettopp har prøvd å finne ytterdøra, hvilket er lettere sagt enn gjort i det mørkeste hjørnet av siviliasjonen på denne svevende issvullen av en planet. Hver eneste morgen skal en halv million kubikk frossent vann flyttes ut av oppkjørselen. Og dette er ikke LO, solidariteten er selvsagt totalt fraværende. Så jeg må ut og slåss alene. Mann mot natur. Jeg var forøvrig på reise i en ukes tid under en legendarisk lokal nedbørsrekord for noen år siden. Spikret snøskuffen på ytterdøra, og forlot heimen. Når jeg kom hjem møtte jeg en isbre. Taxisjåføren var noe usikker på adressen, men jeg kunne berolige han med at «joda, det er et hus inni der». Min kjære kunne stolt fortelle at hun hadde forsert fjellet med metoden KFRTKF (kjører frem – rygger tilbake – kjøre frem, gjenta). Om våren raker naboene løv, mens jeg raker Audideler.

Og mens helvetes porter står vidåpne syv-åtte måneder, så går nordmenn inn i kosemodus.

Vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, mens vi oppdaterer sosiale medier om at vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, så vi kan håve inn likes fra venner vi aldri har møtt som sitter under et pledd med en kopp te og koser seg på sosiale medier. Kona har, som de fleste kvinner (og menn som napper bryn og går på spa), en stearinfetish. Og nei, jeg utleverer ikke akten i ektesengen, jeg snakker om høyst regulært misbruk at stearinlys. Cirka tohundre år etter elektrisitetens inntreden finner de det tvingende nødvendig å  fyre opp et tresifret antall lyskilder daglig. På dårlig dager (for meg, gode for henne) må hun starte slukking av første veke direkte etter tenning av siste om hun skal rekke jobb igjen dagen etter. Sånn kan hun sirkulere en hel helg i stua. At Løiten Lys greide å gå konkurs i denne byen, er et moderne mysterium.

Poenget er uansett at man skal tilbringe mest mulig tid inne, og minst mulig ute. Hvilket er forbanna klokt, spør du meg. Alt vel så langt, hadde det ikke igjen vært for Johan Kaggestad, aka roten til alt vondt i midtlivskrisa. For Kaggestad har altså fortalt oss at langrenn er den ultimate vintertreningen for syklister. Langrenn. Selve manifestasjonen på nordmenn som verdens særinger. Symbolet på den eplesunne norske folksesjela. Nikkers, Kvikk-lunsj og røde kinn i endeløse silkespor mens blåswixen tilbyr spikerfeste på veg mot en hvit fjelltopp badet i sol. Sukk.

PISS MEG I ØRET! Opp med en hand den som ikke har traumer fra en søkksvett tur i en parkdress etter å ha jaget parkering i halvannen time, mens far banner over ødelagte reimer på en pulk stappet med alt fra termos til mikrobølgeovn (bare ikke det ene skrujernet som kunne fikset den løse bindingen 6 kilometer fra sivilisasjonen). Det hjelper lite at vi er best i verden i dette tullet. Selvsagt er vi det. Vi eliminerer all motstand. Alle de førti aktive i verden utenfor Skandinavia. Det finnes sannsynligvis ikke en idrett på kloden hvor en nasjon i perspektivløs begeistring går mer av hengslene over en parentes av en aktivitet. Bortsett fra handball. Samme nasjon.

Jeg tør selvsagt ikke la være. Hva om alle andre gjør det, og det viser seg å være et konkurransefortrinn på sykkelen? Så jeg legger avgårde. Det burde være overflødig å presisere; men jeg er totalt ubrukelig. Jeg har ikke teknikk. Sliter seriøst med å koordinere armer og ben, og ender regelmessig opp i passgang. Og for tiden er det jo staking som gjelder, så jeg stamper i veg. Det er som om jeg henger på kanten av et stup med en isøks i hver hand og desperat prøver å hugge meg tilbake til livet. Hadde det ikke vært for at det er permafrost oppe i dette isødet, så hadde jeg sannsynligvis funnet olje, og skulle gjengen i løypemaskinen finne på å legge sporet over et vann som ikke var bunnfrosset, så hadde jeg vært historie. Som supermosjonistduster flest har jeg ingen perspektiver på utstyrsnivået i forhold til ferdigheter. Så jeg handler. For har du ikke de beste kjemikaliene under skiene, så «er du sjanseløs på Vasan.» Nå er det ikke en sjanse i helvete for at jeg kommer til å stake meg gjennom halve Sverige med mindre nazistene dukker opp igjen, men det spiller liten rolle, her skal det smøres. Det finnes ikke antydning til trekk i det sportsboden, og masker er for kirurger, så jeg går i en seks måneder lang fluorrus. Hadde muligens syklet litt bedre om jeg siklet lungene før sesongstart.

For øvrig er lumen det nye karbonet her oppe. Må-ha-masse-lumen. Lumen er en eller annen måleenhet for lysstyrke. Vi snakker hodelykter. Gutta suser rundt med halve Sellafield på skallen. De må melde inn økta til tårnet på flyplassen før de legger ut, etter at DY364 en januarkveld i fjor med oppholdsvær var på tur inn for landing på ei myr i Folkeparken. Varmeutviklingen er ekstrem, de har batteripakken i pulk, og bak ryggen på dem blomstrer multekarten. Du aner selvsagt ikke hvem du møter i sporet, for det tar halvannet døgn før du får nattesynet tilbake. Jeg har skarve to tusen lumen. Haha, amatørnisse.

Ute på trening blir man parkert av alt fra supermosjonister til barneskoler på skidag. Det er greit, jeg lever med det. Men her finnes et fenomen du ikke finner på sykkelen. Det er nemlig slik at skisporten er eldre enn fjellene. Og her kryr av folk i trikot som i følge statistisk sentralbyrå skulle vært død. De har øvd siden de gikk på ski til lofotfisket. Med båten i ryggsekken. De senket selvsagt halve den tyske flåten med en tollekniv, og har hundre vintre på isbjørnjakt. Hvor gamle de er vet ingen, de har overlevd alt som er av barn og barnebarn, og kirkebøker, og gud vet hva. Disse gjenferdene med bein og gammel hud har en eller gang i løpet av tiden etter Kristi fødsel lært seg å oppheve tyngdekratften. Så de svever to centimeter over sporet. På sine Splittkein 1973. Svisj. Svosj. Bortsett fra en sånn demens-gps er de totalt ribbet for grunnutrustning for midtlivskriser. Jeg prøver meg selvsagt med patetiske  «jeg går så sakte med vilje, sone en i dag forstår du, hehe..» når de passerer. Ikke at de hører noe. Problemet er at de ikke forstår konseptet doble spor. Så de MÅ gaule «løøøype», alt de mosegrodde lungene deres er god for for hver eneste gang de skal passere. Selv om det ikke er et menneske i mils omkrets i venstresporet. Hva er problemet? Ser de ikke sporet ved siden av? Trener de til Ridderrennet uten ledsager? Mulig synet forsvant når de passerte nitti, men dette sporet har gått akkurat her så lenge at det sannsynligvis ble oppgått av Nansen.

Jeg sverger på at jeg en dag med litt feilsmurning og lett gnagsår kan ende på forsiden av riksmedia om en sånn Birger Ruud fanboy skulle komme smygende litt for stille i ryggen på meg i en motbakke. «Gammelt skinn funnet perforert i lysløype. Menneske kan ikke utelukkes.»

Løype! Nok er nok.

50 tanker på “Her kommer vinteren. Satan.

  1. Da gikk lunsjen i dass… Går dårlig å fortære knekkebrød å lese Iskanten samtidig… 😃 Du har klart d igjen 👏👏👏

  2. Tilbaketråkk: Her kommer vinteren… | svada.no

  3. Fantastisk lesning, tusen takk! Sitter en helt alminnelig mandag og aner fred og ingen ekorn, da jeg kommer over denne via en venn på Facebook (som sikkert satt under et pledd og koste seg med en kopp te).. Lo så jeg gråt 🙂 Tillater meg å sende linken til denne til alle mine kollegaer så vi kan få en herlig pause i blåmandagen 🙂

  4. Selv sniffer jeg ikke fluor, og jeg nekter å ikle meg glatte planker som gjør meg mer ustødig enn Bambi på glatta, men gud, som jeg kjenner meg igjen for det! Gleder meg til sommer igjen, ja…

  5. Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange lesere? Ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    🙂

  6. Kan si mye rart og ufint om vinteren,men den jager i det minste mye folk inn så en kan gå ut.
    Også blåtimen da åhh så koselig og fint.
    Slepper også den jævla varmen.

  7. Fantastisk!! Lo så jeg satte kaffen i vranghalsen og dattera mi undret stille hva i all verlden jeg styrte med!?
    Herlig! Man ser dem foran seg, hvis man ikke mött et gjeng i lyslöypa…eller blitt nesten overkjört hvis dem kommer i sine trikåer bak deg!! Farlige greier,,

  8. Tilbaketråkk: Bodø Nu » Her kommer vinteren. Satan!

  9. Dette va bare løye. Herligt lesestoff på en kalde mandag. Møye å lesa, og tog ikkje slutt, på en måde, men måtte jo lesa alt! Ler meg sannsynligvis i søvn:) .

  10. Å lese denne bloggen samtidig som man skal spise var antageligvis noe av det dummeste jeg har bestemt meg for. Maten kom hylende ut av kjeften, og traff dataskjermen i 140 km/t, latteren runga, naboungene våkna og nå har jeg en illsint trebarnsmor på nakken.

    Takk for herlig lesning!

  11. Hahaha knallgo læsing! Ætter å ha gravd fram biln mæ spade førr å kom seg på jobb, forstår man godt problematikken!

  12. Ser ut som noen har funnet ut at dem er ett menneske, og mennesker er vanedyr, og vi legger oss somregel opp i dårlige vaner :P, som latskap, pc spilling, moteklær, sykluser av tradisjon å farlige religioner.

  13. Jeg tror jeg ikke har evnen til å fryse slik som andre. Jeg elsker vinteren! Endelig kan jeg ta på meg bukse uten å gjennomvåt av svette! Samt at det beste i verden er å stå på ski i vakre Norge! Om vinteren kan man kle på seg eller rømme inn i varmen hvis man er kald, MEN om sommeren må man dra av seg skjorta, bli målt fra 1-10 i kropp, farge og maskulinitet før man kan kjøle seg ned og begynne å tenke igjen. Lenge leve vinteren!

  14. Jeg er så enig med deg, vinter og snø er ekstremt oppskrytt, jeg er definitivt IKKE født med ski på beina. Snø på julaften er greit, resten av året burde det vært barmark så langt øyet kunne se!! Kjempebra skrevet 🙂

    • Hei.

      Det er leit å høre. Håper du ikke oppfatter at innlegget tråkker deg på tærne. Det har alltid vært et poeng på Iskanten å tulle med proposisjonene på de små ting som er ei stor greie for førtiåringer i midtlivskrise.

      Mulig jeg ikke treffer, men satiren har vært litt av greia:-)

      R.

  15. Helt enig! vinteren suger store svette baller. Hvis du har lagt merke til det, så er det de med mest spenn som jubler høyest. For da er jo tid for hytte&4hjulstrekk,men for andre som må velge i mellom 20 grader inne, eller bayer så er det ikke like kult. Kort summert så er vinteren ekstra utgifter på en ubehagelig måte.

  16. Alle hater vinteren,men ikke alle våger å være ærlige i
    denne overdrevent positive lykkepille verden.
    jeg roper det høgt når alt er frossent og hardt.
    blir like hard inni meg som den frossne bakken under beina.
    det eneste fine med vinteren er at varm kaffe om morgenen
    blir reineste ekstasen.

  17. Tilbaketråkk: Ronnys Inferno (fatcamp 2013) | iskanten

  18. Tilbaketråkk: Iskanten – Ronnys Inferno (fatcamp 2013)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s