Ronnys Inferno


I skrivende stund er det første juledag, og forfatteren ligger på en solseng ved poolen langt borte fra sitt julepyntede hjem i Arktis. På grunna står en finne som åpenbart har bestemt seg for å snakke med hjemlandet. Uten telefon. Iført en lakserosa badebukse, Bulacaps, og en «Matti Nykäänen Sex & Vodka Tour 1992 – from v-style to doggystyle»-singlet er Kirvesniemi kommet i flytsonen. Jeg lukker øynene og kjenner en dråpe gli sakte ned fra det venstre øret. Jeg tar meg selv i å tenke at det er svette, men kan ikke utelukke blod fra en trommehinne. På en bamseklubb nær ekvator.

Dere som har beæret bloggen med et besøk tidligere neppe unngått å få med dere at vi for snart et år siden måtte «snakke om Thailand«. Lang historie kort, familiedemokratiet har kolapset, du-skal-til-Mallorca-med-gutta – kortet blir spilt (det er en utbredt missforståelse i vårt hjem at en TRENINGSLEIR er en ferie), og elleve måneder senere prøver jeg altså å unngå nærkamp med en traktorreperatør fra Oulo. I 32 varmegrader.

Reisen ned gikk bemerkelsesverdig fint. Normalt skulle en charterorgie av barneskrik og humørsyke flyverter fremstå som trappa til helvete. Men her var det stille, knærne mine er ikke15 cm inne på neste rad, og rundt oss var det bemerkelsesverdig få småsvette gubber rundt seksti med dårlig hygiene, tre i promille, og en browserlogg som er konstant overvåket av sedelighetspolitiet. Min kjære blånektet på at det var bestilt fordyrende billettoppgraderinger, hvilket, for en gjerrig grinebiter som meg, ville være helt uakseptabelt. Hun fortsatte å nekte sammenhengende resten av turen. Bare sporadisk avbrutt av strømmen med flyvertinner som serverte østers og Bollinger.

Og som selvdiagnosert vinterallergiker sitter det ikke langt inne å innrømme at smilets land er fett nok. Her finnes bare en fundamental feil; Russere. Nærmere bestemt nyrike harryrussere. Fordommer til side; denne bølingen kan umulig bli elsket av deres egne mødre. De formelig kaster om seg med penger, men greier altså ikke en eneste gang i løpet av tusenvis av transaksjoner å skaffe seg ett eller annet som er i nærheten om å vitne om god smak. Og dette er altså ikke de samme folkene som plutselig ble styrtrik etter et ran av folkets ressurser i kjølvannet av Perestrojkaen. Nei, dette er barna til de samme bandittene. Henger dere med? Ogligarkenes desertgenerasjon. Det er jo bare nødt til å bli flotte folk av sånt.

Du ser selvsagt en slik russetulling på tusen meters avstand. Eller hører. De greier ikke åpne kjeften uten å være uforskammet, og standard grunnutrustning i mer enn 15 varmegrader er en syltrang stringspeedo. Hvor vanskelig er det å forstå at verden er fullstendig uinteressert i endetarmen din? Er det komplett umulig å finne ett plagg med mer enn fem millimeter klaring mellom genitalier og tekstil? I frokostsalen?? Disse folkene er grunnleggende feminine, men forsøker å fremstå som testosteronmaskiner. Det hjelper liksom ikke med Svedlovosk Tae-Kwon-Do-tatoering over hele ryggplata, når du stiller deg foran solsenga i en syltrang lycrastring, ene hofta lett fremskutt og en av disse syltynne femisigarettene hengende i et lett bakoverbøyd handledd. Aldri har jeg vært mer heterofil.

Nå tror jeg muligens jeg kom litt skjevt ut med hele mother Russia. Min eneste tur over grensa gikk nemlig til St.Petersburg for et par år siden. Nærmere bestemt Hotell Moskva, en sjarmerende liten klump med ca to tusen rom reist i asbest en gang på sekstitallet. Etter å ha sloss meg gjennom den lokale markedsplassen for vodkamarinerte prostituerte de kalte en resepsjon, rakk jeg akkurat å småløpe de seks kilometerene fra heisen til rommet før en sibirsk versjon av ebolaviruset, fyrt opp av en katastrofal kortreist lunsj, startet det som skulle bli en firedagers ufrivillig tarmskylling. Og tro meg, du har ikke følt ensomhet før du har tilbragt fire dager på en dass med et innrøkt teppegulv på hotell Moskva. Legg til Svetlana Bicepsseva, et utyske av en stuepike som ikke har smilt siden oktoberrevolusjonen, og du har inferno på tolv kvadrat. Bicepeseva snakket to ord engelsk. «Housekeeping, motherfucker».

Dag to skjelte hun meg ut for toalettpapirforbruket. Og stanset tilgangen.

Nok om det.

Ellers er timingen for hele ferien selvsagt katastrofal. Birken er kun åtte måneder unna, og jeg inntar ca 7000 kalorier daglig. Blodsukkeret svinger raskere enn humøret til Noel Gallagher, og med selvdisiplin som en boler i et polsk apotek ryker jeg selvsagt på absolutt alt som er tilgjengelig. Min kjære har en genfeil når det kommer til sterk mat, og hennes bror har nå lært henne et Thailandsk ord som betyr noe sånt som «gjør maten så inni helvete sterk at det bare finnes moderne myter om mennesker som har klart å spise en porsjon tidligere». Og hun køler på. Du hører latterbrølene fra kjøkkenet, og kelneren insisterer på betaling før servering. Det må hun gjerne gjøre, problemet er bare at et måltid thaimat stort sett er et kaos av tallerkener. Så de bytter om, og serverer feil. Jeg mister fargesynet på «medium». En urutinert kelner kan få katastrofale konsekvenser.

Så jeg kjører burger. Og blir ikke proff i år heller.

Her åpner imidlertid seg en annen mulighet for proffmosjonister; en uendelig tilgang til massasje. Og massasje er svært viktig, har Kaggestad lært oss. I Norge er jo dette hinnsides dyrt, da gutta på fysioen åpenbart tror de er kirurger, men i dette landet her har massasjemarkedet kollapset. Det er ikke en nubbesjans at det er etterspørsel nok til antall massører. Første dag på stranda bestemmer dermed unge Hansen seg for å få tunet dette mektige maskineriet litt. Jeg ble anbefalt å styre unna Thaimassasje, da det vist nok kunne være «litt røft». For dere som ikke kjenner til konseptet thaimassasje, så går det i korte trekk ut på at thaiene på bakgrunn av naturmedisin, religion, eller ren jævla ondskap har funnet ut at kjøttet ikke trenger å henge sammen med skjelettet. Amnesty mener å ha bevis for utstrakt bruk av thaimassasje på Guantanamo.

Så jeg beveger meg til første og beste telt for å spørre etter en beginner level aromaterapi, eller noe annet tilpasset kontorfolk med moderat smerteterskel. Problemet er bare at inn fra høyre i køen kommer en speedorusser. Knekk i hofta. Rutinert som faen. «Thai. Viieery hard. Look; Tjetscheny Combat» lirer han av seg, og peker på en tatovering på overamen. Det er selvsagt  HELT uaktuelt å tape ansikt til Nurejev i nabosenga, så jeg ser meg ut den yndigste lille skapningen av en massøse som er å se. Og drar på. Hun her fiser bringebærduft. Hvor mye skade kan hun gjøre?

«Ehhh, yes hello. I want some massage, please?»

«Heh ehh, no. Thai. Very hard, Thai. Go heavy!» (prater høyt, peker på en fiktiv tatovering, og skimter Nurejev i øyekroken som ligger og gliser med en tommel i været).

«You luuuucky. Veely best massage Asia! You not many muscle. You like soft massage? Soft best for fat»

«Ok, ok, ok, hehehe, veeeely hard Thai, 400 bath. 600 bath you get complementary blowjob.» (to tomler opp fra Nurejev)

«Hva? Nei! No! No blow..(justerer til hvisking) no blowjob, are you crazy? Family man»

«Hehehe, yes, yes family, yes. No blowjob, ok. Vely hard, only. «

Oljemarinert og klargjort på slakterbenken går tappen opp for meg, Askepott hadde ingen planer om å gjøre jobben selv. Det mennesket som venter meg er større enn 95% av alle Thailandske MENN. Hen har tomler som tømmerstokker, og tettere hårvekst enn Bjørn Eidsvåg. På armene. Jeg rekker å tenke ett eller annet om ladyboy-prosjekt som har gått katastrofalt feil, før hen bryter med ned på køya med en full nelson. Jeg svimer av på første leggen, og derfra og ut er jeg inn og ut av en smertetåke. Etter en halv time stopper plutselig torturen. Jeg kommer til meg selv i det jeg oppfatter som fjerne latterbrøl, bare for å konstatere at Eva Braun har invitert inn hele familien i teltet. De sitter på hver sin krakk med nudler og mobilkamera. Hen lirer av seg et eller annet, (mer latter), før hen igjen legger meg i søvn med en tømmertommel mellom achilles og hælen. Etter en time befinner jeg meg sittende med Braun bak. Hun har hodet mitt pent plassert mellom kjempeklypene. Og for første gang inviterer hun til dialog.

«Tlavelinsulance? You have tlavelinsulance?»

På dette tidspunktet har jeg ikke mer motstand igjen i kroppen, og gråtende bekrefter jeg at joda, jeg er forsikret. I det Braun skrur til stikka og jeg siger inn i tåka igjen kan jeg sverge på at jeg hører jeg en palme knekke i de fjerne. Og en femi, russisk, latter.

Åtte måneder til Birken.

PS! Det er på sin plass å ønske alle dere som følger bloggen et Godt Nytt År!! Takk for all support, det er helt uvirkelig:-)