Det starter i magen


Så er min første hele sykkelsesong som førtiåring over. Og for å ha det klart; det eneste positive med å bli førti er at man oppfordres til regelmessig egenkontroll av testiklene. Noe annet som er nesten like digg, er at man er inne i tjukkmåneden. Jeg har liksom lov å fråtse litt i søppelmat frem til 1. oktober. Så jeg går fullstendig bananas. Det tar helt av. Candy King setter på ekstrahjelper i regionen, og jeg går med bursdagshatt hele helga. I tillegg består treningen av rolige terrengsykkelturer på fjellet med mat i sekken og gode samtaler med meg selv. Altså en trivselbasert tilnærming til fysisk aktivitet. Finn en feil. Det hele kulminerer selvsagt i en vektøkning på ca ti kg. På en måte sesongstyrt jo-jo slanking, om du forstår. Hvor skrudd det nå enn er.

Nå har jo den industrialiserte verden fucka såpass med iskanten at naturen er lettere sinnsforvirret her oppe, så i skrivende stund viser gradestokken 14 røde. Man kan vel trygt konkludere med at skisesongen ikke er like om hjønet. Rulleski er uaktuelt, de har ikke bremser, og da er det på tide å gå i gang med alternativ «grunntrening». Problemet er den mye omtalte treukers Thailandferien overformynderiet har vedtatt i jula. Nå skal det sies at jeg har rykket et steg opp i familiehierarkiet etter at monsen nylig forlot oss til den evige sandkasse (en seksuelt frustrert sjarmklump på tjue kilo med sterke humørsvingninger, barneallergi og flere knuter en Christian Radich). Tar man med i betraktningen at hamsteren døde av en kombinasjon av kjedsomhet og feilernæring for et års tid siden, så er jeg nå bare tre plasser fra toppen i Bregnehaugen 19. Men når det kommer til ferieplaner er sannsynligvis Færøyene nærmere vetorett i sikkerhetsrådet, enn unge Hansen i familierådet.  Det blir paraplydrinker og denguefeber i jula. Og ja, jeg fostår at noen av dere sikkert har problemer med å mane frem sympati.

Anyway, det må tenkes alternativt.

Og stort sett hver høst ryker jeg på en eller annen mirakelmetode. Jeg mener, du kan bruke hele oktober bare på å lese Dagens Næringsliv Aktiv sine selvmotsigende teorier. Den ene dagen er det lange intervaller, så korte, innom ingen, til de avslutter med å tilby deg et abonnement. Som dere vet lider jeg av verre beslutningsvegring enn en rotte i en ostedisk. Så jeg leser ALT. Og skulle Kaggestad være så uheldig at han under Tour De France forteller at Boasson trener bordtennis naken mens han fremfører Andrea Bocelli, ja så stiller Hansen i nettoen på klubbmesterskapet til Harstad Bordtennisklubb, a cappella. En supermosjonerende kjenning er helt i front. Han satt i hele fjor i boden på en sykkelrulle og tok blodprøver av seg selv hvert syvende minutt. Laktatverdier, faktisk. Når sesongen startet så han ut som om han hadde 3 strake år på plata. Blek, tynn og perforerte blodårer. I år, kan han fortelle, har han skaffet en tønne med isvann i boden som han hopper oppi direkte etter intervalløkta. Er dere med? Lycra, barberte legger, blodprøver og naken isbading. I matboden. For å klare merket på Birken.

Mamma! Jeg er sulten! Da får du ta deg ei skive, faren din står i tønna.

Greia i år er at Chris Horner vant Vueltaen. Hvor gammel er Chris? Førtien! Det kan få katastrofale utfall rundt i Birkeriket. Hold hestene, her skal det faen meg legges inn treningsmengder verden ikke har sett maken til siden Amundsen kjørte sone-tre drag til sydpolen. Så, mens jeg ser selvinnsikten forsvinne seilende på en fjøl inn i solnedgangen, leter jeg opp treningsdagboka fra i fjor (les: Facebook), og der finner jeg ut at jeg også for ca nøyaktig ett år siden røk jeg på en alternativ-treningssmell Asia fortsatt ler av (sitat-ish):

«Ok, gutter, dette er sannsynligvis et endelig farvel til min status som mann, men jeg har i dag vært på YOGA. Nord-Europas mest idretsskonservative menneske. På Yoga. Det hele har sitt utspring i en vond rygg jeg har slitt med hele proffsesongen. Det kan selvsagt henge sammen med totalt feilinnstilte sykler (selvjustert), elendig sittestilling (selvvurdert), eller at jeg rett og slett er blitt gammel, og har økt treningsmengden proposjonalt med stigende førtiårskrise (selvinnsikt). Men alt dette er selvsagt feil. Jeg har disse intense marerittsmertene, FORDI JEG HAR FOR KORTE HAMSTRINGS (selvdiagnosert). Alt uvel, så langt, det finnes mange heksedoktorer som mer enn gjerne påfører deg ulidelig smerte noen timer til dette bedrer seg. Alternativet yoga har frem til nå vært omtrent like aktuelt som assistert tarmskylling. Men så blir det altså kjent at Steven Gerrard og Thor Hushovd har krysset grensen, og «forlenger karrierene med yoga». Og jeg dit. Så jeg dropper leddgestapoene i hvitt, og kjører alternativt. Nu vel. Onsdagen kommer, alle androgyne krefter som ligger skjult i denne barberte bjørnekroppen er manet frem, og vi er i gang.

Rent fysisk er jo dette ukomplisert. Jeg mener – tre kvarter mediasjon med litt lett tøying – hvor forbanna vanskelig kan det være? Har hørt at det er mye pusting, og er det en ting jeg er sikker på etter nok en sesong som topp femtisyklist i Nord-Norsk fjellheim, så er det at jeg er god til å puste. Mye. Opplegget er sikkert kjemisk fri for melkesyre (selv om jeg ikke utelukker at det har vært alternativ syre inne i bildet på denne gjengen). Gjennomsnittsklientellet på en yogatime er altså alternative damer rundt trettifem med dreads, som fortsatt ikke er ferdig med backpacking. De stiller stort sett i «gymtøy» av hamp, og skulle de bli tørst under timen, finnes det alltid grønn te på en termos. De er så stappe full av ro i sinnet at det grenser til narkolepsi, og de hadde heller falt død om foran gryta enn å innta et måltid hvor en singel ert ikke er økologisk dyrket i et kollektiv på Vestlandet. 2 av 3 er lærere på en montesorriskole, og de eldste var lenket til en kjetting i Altaelva for 30 år siden. Og midt oppi dette her en tufs i kompresjonstights og ei Jamie Carragher-trøye. Finn elefanten i rommet.

Greit. Det starter ganske morsomt med at ALLE deltagerne utenom meg har glemt å ta med sko! Ikke en gang sandalene har Yoko Ono & co klart å dra med seg. Instruktøren, en lokal shiva, måler meg, og ber meg ta AV skoene. Hva faen? Med svømming som et hederlig unntak, finnes det altså ikke idrett uten sko. Punktum. Og nå skal man strippes. Instruktøren, sosialt intelligent, fortsetter ..»sånn i solidaritet med resten av gruppa, kanskje». OK. Skoa fyker. Når jeg endelig er klar (har fått lånt ei matte-de har nemlig med seg inventar på timene, også disse av hamp), drar plutselig instruktøren frem aluminiumsfolie. Et lite øyeblikk er jeg klar for skuffekake, men nei. Her skal det fyres talgelys. SERIØST. Dreddsgjengen lager leirbål. Med dette bakteppet, går altså unge Fyhn til verks. Og bare avbrutt av instruktørens hemningsløse beundring for min datter, kulturskoleungens, fleksibilitet (ja, jeg tok med familien, i et desperat forsøk på å vise verden at jeg fortsatt er på riktig banehalvdel), er dette stort sett et femogførtiminutters VM i kamelsvelging. Det er tær hit og hofter dit, og hunder, og katter, og INNI HELVETE vondt. Og det meste med øynene lukket? Hva er greia?? Det er som om du har tidenes konkurransefortrinn i Paralympics og velger å ikke benytte det. Jeg prøver som vanlig å spøke bort manglende konformitet, men «jeg håper at jeg er like myk som deg når jeg når din alder» faller ikke i smak. Tror jeg svimer av mot slutten en gang, det siste jeg husker er i alle fall at jeg ikke rakk bort for å utløse brannalarmen fra den stillingen jeg befant meg i, før jeg kommer til meg selv med instruktøren ved min side som som kan fortelle at «nu pusta du såååå fint, Ronny. Det starte i magen». Hun avslutter med sånn buddhaposisjon, dredsa sier «nyresten» elns til hverandre, og vi kan så velge hvilken stilling vi vil på matta mens vi «kommer tilbake». Jeg velger stabilt sideleie med stille krampegråt, mens jeg registrerer at jeg har vondt i muskler som hittil kun er ansett som moderne myter selv i de mest radikale fysioterapikretser.»

Konklusjonen i fjor var at dette her er faen ikke sunt, hold deg til sykkelen. Min datter ble også nektet videre deltagelse, da dredsa ikke er noe miljø for grensesøkende ungdom. Så man skulle tro at man hadde lært. Og jeg har gjort en avtale med meg selv; du ser meg ALDRI på Zumba, svettende i leggvarmere mens jeg rister hemoroidene løs til Shakira foran et neddugget speil etter kommandoene til en solstråle på lykkepiller!

Med mindre Thor..

Advertisements

Menn av stål – en Birkebeiners historie


Ok, jeg legger meg flat. Denne bloggen er i ferd med å bli mer ensporet enn FrP i en innvandrerdebatt. Og jeg lover bedring. Sesongen er på hell, og her oppe finnes det som kjent kun to årstider. Du sovner en vinterkveld og våkner til sommer, og du sovner er sommerkveld og våkner til vinter. Eller snøhelvete – pollenallergi – snøhelvete, om du vil. Når vi nå er på tur inn i et nytt hvitt åttemåneders inferno garanterer jeg lavere sykkelfrekvens på bloggen.

Greia er at om en uke skal nesten 20 000 rullende førtiårskriser forflytte seg over et fjell i et tigerbalsamstinkende syttendemaitog kalt Birkebeineren. I løpet av få timer skal de få svaret på om det var verdt 300 vintertimer i en svett spinningsal under konstant tortur fra Scooter og en solariumsbrun lykkepille som strøk på befalskolen. Og om du trodde kilden til dette selvrealiseringshysteriske karbonsirkuset var en smart marketingidè, eller mer nærliggende – lobotomi, tar du feil.

Nesten korrekt norgeshisorie på ett minutt: La oss gå ca 800 år tilbake i tid. Her oppe på berget hadde vi nøyaktig samme greia som på vi har på Grorud i 2013; ørten gjenger som surret rundt og var drit sure på hverandre. Og kappa man hue av en høvding, så bløgga man to tilbake, og så hadde du det gående med side opp og side ned i runemedia om berserkgang og krig i fleinsoppmiljøet. Gjengkrig anno 1205, mao. Når røyken endelig la seg var det en bunch som tråkket barketøflene ut av haugen av sverd og innvoller – møt Birkebeinerne. Og med det som var igjen av folk og kroppsdeler tok de full kontroll over da hood. Men Birkengutta gjorde som Birkengutter gjerne gjør etter et godt resultat, de lener seg tilbake, hyler innpå ulvekebab og mjød, og blir kjepphøye. De tok heller ikke de små tegnene. Som runetaggingen på høvdingens senka fjording, eller et plutselig fall i fleinsoppetterspørselen. Og mens Birkengjengen klør seg på magen og dropper gymmen, så rekrutteres det smågjenger i nabolaget. Du vet, en nessekonge på Vestlandet, og en pusher i Nidaros, og vips, Baglergjengen er klar til bråk. Birkenssjefen sjøl (Håkon, ikke Manengen) sprekker plutselig av en kombinasjon av kjedsomhet og kolesterol, men ikke før han rekker å lage en sønn (hun øverst, får vi tro). Uten videre sans for demokrati og med en rimelig irritert Baglergjeng i nabobygda finner Birkebeinerne ut at de må sende to stautinger avgårde med arvingen til noen allierte så kongeemnet overlever førskolen. Så to mann, Torvald og Skjervald, med mye skjegg og baller av betong stapper småen i en sekk, og legger til fjells i et satans vær, hvor de jages av Baglere, ulv og bjørn. Skjervald gjennomfører dessuten halve ferden med èn fot, etter å ha mistet den andre i en opphetet diskusjon med Torvald om en drittjobb etter at det viser seg at junior i sekken ikke var pottetrent. Legg til at de stort sett gikk i skjørt på den tiden og alle forstår at det var et jævla styr å komme seg over berget. Gutta får småen i sikkerhet mot alle odds, og han skal senere vise seg å bli sjefen for middelalderen oppi her.

POENGET er at det er dette her, denne heroiske superbragden av de tøffeste gutta under iskanten før Steffen Tangstad, er forbildet for tjue tusen lycrakledde intervallkonger med nybarberte ben på sykler av romfartsmaterialer. Og siden Celin Dion fant det for godt å radbrekke «You shook me all night long» har vel knapt verden sett en kopi med et mer grusomt avvik fra originalen. De har til og med tvunget på oss en symbolsk sekk. Forskjellen er bare at der det for 800 år siden lå et spedbarn og remjet med koldbrann og morsmelkerstating av torv, skal det nå ligge superundertøy, oljehyr, og multiverktøy. I tilfelle temperaturen skulle falle under femten grader. Og kjedet hopper av. Dakkar.

Nå skal det sies at turen har vært strabasiøs en eneste gang til. 2010. Annus Horribilis. Om du er religiøs MÅ jo konklusjonen være at vår herre satt og tittet ned på freakshowet, og fant ut at dette her er f…. ikke smidd i mitt bilde, så han slapp løs syndefloden 2.0. Så en patetisk gjeng midtlivskriser blir til en patetisk gjeng midtlivskriser i en gjørmetsunami. Oh joy. Og NRK, for mine og dine penger, velger å produsere skrekkbildene til den mentalt friske delen av befolkningen. Direkte. Det manglet ikke på stolte øyeblikk i de tusen hjem når en sønn med hode på skakke utbryter; «pappa æj på teven», og mor kan konstatere at det slett ikke kan utelukkes at individet som ligger i fostertilling under varmefolie og patter på tommelen i en grøft mens han stirrer tomt på en representant for Hedmarken Røde Kors, kan være hennes mann. Revisoren.

Jeg debuterte dette året. Det er som å debutere seksuelt med et vepsebol. Allerede i slusa (de har et sluseopplegg før start, det er som kveg til slakteren på en Belgisk farm, eller ombordstigning på Ryanair for den saks skyld) fryser unge Hansen knallperlene opp i milten. Jeg prøver å fokusere, men har et over moderat fordøyelsesproblem. Kvelden før hadde nemlig en vesteråling forklart meg at det siste i vindunderkurer som skulle trylle meg under merkekravet var medisinsk kontrastveske. Og «alle andre drekk kontrastvæska, men du ser no sjøl», så jeg ryker på en liter. Mr Vesterålen mente at det var nødvendig dose, siden jeg ikke hadde vært på kontrastveskekjøret en uke allerede. Det han glemte å fortelle om var blandingsforholdet med sportsdrikk. Så jeg presser ned en liter konsentrert hoggormgift på feltsengekanten timer før start, i tillegg til 7-8 andre vidunderkurer jeg hadde fraktet fra Harstad. Tilbake i slusa er altså gjæringa starta, kontrastveska reagerer kjemisk med en Herbalifevariant, men er du i slusa, så er du i slusa. Knip igjen.  Foran meg står et monster av en fyr. Vi snakker steroidebamse. Han har biceps tjukkere enn låra mine, og fyren stiller i kort-kort. I tre grader og sludd. I nakken har han tatoert «Gerilja Gym Serbia», og arrene sitter tettere enn hos en finsk EMO. Jeg er som kjent ikke god på smalltalk på start, og vitsen min om han «kanskje skal på innkreving hos en av finansgutta i feltet, heh..» faller ikke i god jord. Gryntet jeg får tilbake gir meg bestemt inntrykk av at øvrig dialog de neste tre timene er overflødig. Mer snakkesalig er imidlertid fyren bak meg. Han ser ironisk nok ut som han dukkekaren til Caprino som de lenker fast . Sikkert to meter, men knappe 50 kg. Rekelet er fra Rogaland, og hakker tenner som Jan Baalsrud i 1943. «T-t-t-t-tru d-d-du de e f-f-forsvarlige, d-d-dette h-her?». Forsvarlig?? Nei, spikern, det tror jeg ikke, men jeg har brukt åttetusen spenn på galskapen, alt jeg eier og har nord for Saltfjellet ligger på Lillehammer, og jeg befinner meg 9 mil unna. Så, snø eller ikke, ytterligere helserisikoanalyser får du sluttføre i ei annen sluse, jeg skal til mål. Nærmere bestemt ølteltet.

Jeg var overbevist om at Ole Bole fra Serbia kom til å ramle raskt av opp bakkene fra start. Dette var tross alt ei bra pulje. At han hadde klart å kvalifisere seg forklarte jeg med et «personlig oppmøte» på seedingkontoret. Men med ca 5 tråkk i minuttet klatrer altså kjøttberget som Contador, og jeg har mer enn nok med å klore meg fast. Det er jeg glad for, da motvinden bikker fra «orkan» til «ring CNN» direkte fra start. Like glad er sikkert flaggstanga bak meg. Han hakker fortsatt tenner, så jeg har kontroll på gruppa, kan du si. Og slik sitter jeg altså i ni mil. Klint inn mellom Shrek og et pinnedyr i den perfekte stormen, mens jeg konstaterer at større feilvurdering hadde jeg ikke gjort siden jeg gikk for Betamax i 1985. Resten husker jeg ikke mye av, det er noe med rosiner og en lyd fra kranken, og en vakt som teller femhundrelapper hver gang jeg trår rundt («fæmhunner, tusen, fæmtenhunner hæ hæ hæ høres dyrt ut, ja»). Arnold tryner i balettbakken like før mål, og tar med seg 2-300 mann, så jeg og stælken kommer sammen inn.

Etter å ha forsøkt å bytte Audien vår i en ekstra kopp tomatsuppe i målområdet , får jeg dagens sikkert femtende sjokk. Foran Håkonshall står en kjøttkø på ca tohundre meter i sludd og venter på at en sadist fra Oppland S&M og Fuggelhund skal spyle seg ren. Med en høytrykkspyler. Som for å trykke gjørma inn i de hulrommene den ikke allerede har navigert selv. Jeg har ikke følt noe på halvannen time, og er rimelig sikker på at to tær løsnet rundt Elgåsen, men vi stiller oss opp. Som to zombier. Etter tjue minutter kommer det en lyd fra stælken, som om han prøver å si noe, og ytterligere halvminuttet senere kommer det. «S-s-s-sk-ska m-m-me gje oss f-f-faen i d-d-detta her å gå r-r-rett i g-g-g-g-g-ga- eh, dusjen?» Jeg er en jævla regelrytter, men aldri har jeg raskere slått til på et t-t-t-tilbud om avvik fra etablerte normer. Så vi strener rett inn i Håkons hjem. Og det synet som der møter meg kommer jeg aldri til å glemme. Jeg har vandret rett inn i en casting til Schindlers Liste. Ut fra hver eneste garderobe nedover korridoren står en rekke skitne, bleke mennesker, med alt de har i en klump under armen og gråter, mens de venter på adgang til en dusj som ikke har levert lunk på snart to døgn. Dette her, mine damer og herrer, er norges finanselite. Strippet til bremsesporet. Og er du nyutdannet fra BI og sliter med lett autoritetsskrekk så skal du sette deg på en krakk i denne korridoren siste lørdagen i august med et mobilkamera, og du kommer aldri mer til å stå med lua i hånda i et styrerom resten av karrieren.

Lørdag starter toget igjen. NRK sender hele sirkuset. Og nei, det er ikke Urix fra en krigssone. Det er Birkebeinere anno 2013.

Til dere som starter: lykke til! Til dere andre: husk popcorn.

Tufs i tights. Til skogs.


La meg ta dere tilbake til 70-tallet. Stedet er California. En gjeng hippier er konstant 50 etasjer høy. Far out. Så en varm ettermiddag, etter å ha malt salongbordet lilla, tulleringt til Ghandi, og pissa i brødboksen, finner gutta ut at det er på tide med frisk luft. Høste fra naturen. Det pakkes syreniste, og gummistøvler ikles. Kun gummistøvler. Men når denne paraden kommer ut i oppkjørselen og setter kursen mot første og beste fleinsopp, får en av gutta, Gary, en idè. Gary har ikke sovet denne uka, og er litt sliten, så han stikker inn i hagen til naboen og knabber en sykkel. Gary skal sykle på sopptur. Kjempeplan. Og dette opptoget, Mr. Gary Fisher med et apotek innabords, på sykkel i bushen iført kun gummistøvler og en soppkurv, er den direkte årsaken til at undertegnede femogtredve år senere sitter i en sofa i Harstad med et kjøttsår på størrelse med Island på høyre skulder, hofte og kne.

Det har seg slik at jeg i et nedsnødd øyeblikk igjen har funnet ut at jeg er terrengsyklist. Ett år etter at jeg konkluderte med at jeg ikke er terrengsyklist. I mellomtiden har jeg gått fra 40 til 41 år, og antall år siden det var fysisk mulig for kroppen min å utvikle motorikk har økt proporsjonalt. Og i mellomtiden har jeg igjen altså funnet ut at dette her er noe jeg driver med. Glitrende analyse. Det er som når Alexander Rybakk igjen finner ut at han skal slippe plate. 9 i initiativ og 1 i vurderingsevne.

Og for en landevegstufs så er det noen helt andre koder som må knekkes her. Det er feks LOV til ting som på en racersykkel hadde medført at stilpolitiet hadde kalt inn beredskapstroppen. Eksempelvis en «camelback». Her kan du altså komme unna med en sekk med drikke tjoret på ryggen. OH-MY-GOD, som Jan-Thomas sa, når orangerussen hans kom nedover kirkegulvet. Nu vel. Det gjenget her også har sin egen sjargong. Som «crux» (ting som er i veien på stien), «drop» (sti som plutselig ikke er der mer) og «bunnyjump» (playmate som tar bomba i poolen til Hefner). De er også rape gale, og bryr seg ikke nevneverdig om at det er overveiende sannsynlig at barna må vokse opp uten en far.

Anyway, jeg feilvurderer altså igjen egne ferdigheter, googler «terrengsykkelteknikk», og melder meg på dagens Reistadritt. Det overrasker vel ingen at det var begrenset suksess. Dette rittet her arrangeres i indre Troms, og løypa er for sikkerhetsskyld lagt i ET SKYTEFELT. Det er jo da betryggende at speaker kan opplyse at han personlig har «annmoda niendebattaljon i en email på fredag om å ikkje drive skarpe øvelsa mella tåll å to». Nydelig, takk for det. Med den løypa de har laget, mistenker jeg at det er sanitetstroppen som skal øve. Nesten ikke asfalt.

Dagen kommer, og Hansen stiller opp i startfeltet med drikkesekk (OH-MY-GOD!) for flaske utgår da det er uaktuelt å slippe krampegrepet i styret et nanosekund de neste to timene. Jeg prøver meg på smalltalk med nytatoverte badboys med flere arr på leggene, enn jeg har hår. «Ehhee (litt for høyt stemmeleie) joda jeg var nå ute en snartur med Ninern på torsdag. Bare testa downhillegenskapene, lissom. Kjørte noen fete crux, før jeg droppa en tjue-tretti meter på noen enkle drops. Jada, neida, du kan si det var digg å bunnyjumpe i badekaret med kjerringa etterpå, hehe», -blunk-. Pinlig taushet. Jævla tulling. Jeg får akutt eksem av mingling, også skal jeg begynne nå? Her?? Jeg tar med meg sykkelen, og tusler bakerst i feltet. Om du er eneste førsteklassing på et bustopp fullt av sjetteklassinger, da bøller du ikke i køa.

Rittet fyker avgårde, og denne løypa går selvsagt som alle andre løyper oppi her, rett til værs. Jeg tror seriøst Nord-Norske rittarrangører tenner seksuelt på motbakker. At de har hemmelige nettsamfunn hvor de utveksler løypeprofiler, og møtes på anonyme moteller hvor de ligger naken sammen og ser ulovlig importerte DVD’er fra Alp D’Huez. Faens gjeng. Så jeg sliter som en irsk jakthund i oktober etter ett kvarter.

Problemet er egentlig ikke oppover. Der henger jeg av en eller annen uviss grunn med i klasse talentløs/brukbar 40-50, men på enhver antydning til sti, og ikke minst utfor disse helvetes stupene de sender oss, er jeg sjanseløs. Nå har denne løypa kun et kort stiparti. Så jeg dundrer fra feltet mitt like før dette, og sniker meg inn først. Da er det nemlig slik at ingen kommer forbi. Henger dere med? Strategisk sabotasje. I et skytefelt. For andre gang må jeg sitere Dennis Leary på denne bloggen «I drive real slow in the ultra-fast lane, while people behind me are going insane, I’m an asshooole». Så jeg overlever det også.

Men så skal altså Hansen ut i fritt fall. Uten skjerm. Oh joy. Vi befinner oss nå 3-4000 moh, og skal ned til 50 i løpet av et par hundre meter. Den er skiltet, den rakkeren, og jeg bremser så hardt i det jeg skimter skiltet at jeg ikke når frem til kanten. Og må starte opp igjen. Gruppa mi er selvsagt forsvunnet som dugg for sola. Syke, syke mennesker. I fritt fall med krampegrep på bremsene, som nå lager en supersonisk lyd så høy at skogen tømmes for dyr, synes jeg det går livsfarlig fort. Jeg analyserer alle plasser jeg kan fyke ut, og kategoriserer disse ut fra konsekvens etter samme gradering som du finner i reiseforsikringer. De fleste ender på «død», og ingen lavere enn «invaliditet». Nå oppfatter nok andre farten min litt annerledes. Feks han klovnen av en Røde Kors-vakt, som står midt i det bratterste partiet. Han finner faktisk tid til en samtale, mens jeg passerer. Klarer å fortelle meg at det er «sånne som meg som gjør at de stadig må øve på dukker» og at «vi pakker nå ned i tretiden». The fucking comedian. Men jeg kommer ned. Og lever.

I ren lykkerus over strikkhoppet, har jeg fått nyvunnet energi, og jeg peiser på. Jeg konstaterer på speaker i det fjerne at gruppen jeg startet ned bakken sammen med snart er i mål, 6 kilometer unna, men det KAN jo være noen sullikker i mellom. Og et øyeblikk tror Hansen IGJEN at han er terrengsyklist. Et øyeblikk senere titter jeg på skyene i en blodpøl, og konstaterer igjen svake analytiske egenskaper. På en traktorveg RETT FREM klarer jeg å tryne. Hadde sikkert 80-90 km/t. Veien er to meter bred, slett og fin, bortsett fra et dypt hjulspor 20 cm bredt. Veivalg: oppi sporet. Glitrende. Det hadde seg slik at jeg kom til et skilt, og min orienteringssans er en annen god grunn til å styre klar av sport i skau. Sist jeg kjørte dette rittet, syklet jeg feil 4 -fire- ganger. 2 av disse på SAMME PLASS på BEGGE RUNDENE. Enda en kjappis av en vakt klarte da å hive seg på sambandet: «det e fan ikkje muuuuli, det e HAN igjæn!. Over.» Dersom noen lurer på hvor Saturday Night Live rekrutterer? -Bardu & Omegn Idretssforening. Så denne gangen skal skilt leses nøye. I 120-130 km/t.

Jeg ligger altså og kjenner etter. Sår skulder. Mulig kragebein?? Det har seg slik at kragebeinsbrudd har status blant syklister. Du må liksom ha vært bortpå. Og det har jeg ikke. Det siste hotte er forøvrig hjerteflimmer blant finansbirkebeinerne. Om du ikke har vært innom en lett «Bjørgen», så har du ikke trent hardt nok. Med blandede følelser konstaterer jeg derfor kun sår. Eller mange sår. To Narvikværinger dundrer forbi, og jeg spiller død. Jeg følger så standard prosedyre: ikke vise smerte, «kjenne» på ulike deler på sykkelen og riste animert på hodet for å konstatere teknisk svikt og ikke førerfeil, og så sette kursen retning mål.

Bortsett fra at jeg det siste stykket sitter og tenker på om det er plausibelt å oppgradere til kragebensbrudd ved målgang, bruker jeg tiden inn til å analysere meg frem til at jeg IKKE er terrengsyklist. Som jeg gjorde for nøyaktig ett år siden.

Og hukommelsen blir ikke bedre med økende alder.

PS! På tur hjem stoppet jeg i Bjerkvik for å fylle etter søppelkarbo på en Rimi. Jeg finner kjapt frem til sjokohylla for en Hobby. Jeg har det sånn at jeg bare ikke KLARER å ta den ytterste varen i hylla. Så jeg blar meg bak til nr tre (gikk fra to til tre når jeg fylte førti), i det en snørrete ekstrahjelp tørt kommenterer «å ja, du e på jakt ætter en ny Hobby. Hehe». Jeg tenker at han ikke aner hvor rett han har, og at jeg hverken har biceps eller kragebein til å kline til.

Men EN komiker til..

Når nettene blir lange og gjestene blir mange. Om menn som mingler.


Jo, det har seg slik at vi hjemme er inne i en ny skaleringsdiskusjon. Den har den sedvanlige posisjoneringen – min kjære skalerer OPP jeg skalerer NED. Standard prosedyre. Skal vi bestille et hotell søker jeg på tre stjerner, hun på fem, og dette er ikke akkurat FN, så da lander vi på fem. Hun drar på, jeg holder igjen. Jeg har en sykelig dragning mot kompleks forskning etter «mest for pengene», og med internett har man fler enn en gang vært i en nær-tvangstrøye situasjon. For det finnes alltid alternativer. Alltid! Rekorden er 17 timer og 22 minutter på søken etter en sykkelhjelm. Der sparte jeg 63 kroner mot første alternativ, og egenandelen på behandlingen av liggesåret var alene over 200 kroner. Dette grenser ikke til galskap, det er galskapen som grenser til dette. Min elskede er som dere vel har forstått diametralt motsatt. Hun Googler, besøker, og kjøper raskere enn jeg skriver passordet. Dette har jeg også undersøkt, jeg er sånn, og mine tverssnittstudier av hennes browserlogg viste en gang at over 75 % av sidene linket direkte til en handlekurv. Ta bort Facebook fra de resterende, og det er ikke mange treff i nettbanken, for å si det sånn.

Nu vel. Tilbake til skaleringsdiskusjonen. Det dreier seg om en konfirmasjon ETT ÅR frem i tid (altså en planleggingshorisont det er helt umulig for en mann å forholde seg til, det er som lage matpakke i dag for en reise til Mars). Utgangspunktet for hestehandelen er at jeg mener at ingen som ikke er i så nær slekt at det ikke på mer enn tre meters hold kan tas feil av vedkommende og konfirmanten skal til bords. Hun, derimot, er langt forbi slekt da «de ikke startet å føre systematiske kirkebøker før 1685». Jeg byr langbord i stua, hun høyner med Telenor Arena. Det her er i og for seg kjent stoff for stort sett hele den norsktalende del av verdens befolkning, da samtlige var invitert i bryllupet vårt. Hvilket også resulterte i at jeg fant det nødvendig å introdusere meg selv i talen. Men det er en annen diskusjon.

POENGET er at jeg har tenkt litt mer over dette her. Jeg tror nemlig at flere enn meg har det sånn. OG, her kommer den radikale teorien om «konstruert sosial dialog»; jeg tror faktisk ikke det er snakk om økonomi (selv om jeg lett innrømmer at det frister mer med et fett nytt hjulsett enn å spandere svinekam på en stesjumenning arrangementskomiteen fant i Myggholla etter å ha hyret inn Harry Hole). Jeg tror at dette dreier seg om at vi menn har nedarvet angst for konstruert sosialisering. Er dere med? Jo flere gjester, jo verre. Det er en GRUNN til at jeg har omgang med dem jeg har omgang med, og ikke alle jeg en gang var på samme kjøpesenter som, eller hva man nå har som inngangsbillett. Her er det feller OVERALT. Hva om man havner i en en-til-en dialog med et menneske fullstendig uten fellesnevnere med deg selv? Bare åpningsreplikken krever tyngre medisinering enn Gazza på rehab. Her er det HELT TILFELDIG hva som kommer ut, men noe kommer. For det eneste som er verre enn konstruert sosial dialog, er pinlig taushet. Det er ille det. Det er faktisk sånn at en helg jeg var alene hjemme med monsen, røk han ut før fredag kl 19. Og det først etter at jeg til slutt brøt stillheten med patetiske (med høy rusten stemme) «såeeeeheh, blirre no mus, eller?..» Flott. Tenk om det er det første du plumper ut med alene med en fremmed frue i en litt for lang heistur. En kollega som jobbet litt vel lenge alene på kontoret sitt av gangen i en prosjektperiode, måtte sette stumtjeneren på gangen. Det bare er slik.

Vi menn har noen få enkle pilarer for dialog. Det er sport. Og bil. Og øl. Og…vel, det er vel egentlig det. I alle fall etter at du er gift. Disse må foreligge som grunnmuren i den sosiale sammenkomsten, ellers er helvete løs. Og da blir Hansen presset opp i et hjørne. Og presser du Hansen, så kan det ende opp med sitater som dette (FB november 2012. Leankonferansen i Oslo. Tema: Sinnsvake «Mingling på konferanseprogram»).

«Tvangsmingling! Der har du litt av et opplegg. Som om det ikke er nok for en borderline introvert (fakta!) å holde ut med 500 mennesker på en todagers megakonferanse, så klarer man altså å PROGRAMFESTE mingling!? Hele konseptet «mingling» er tvilsomme greier, konstruert av übersosiale trendnisser med carpe diem-tatovering og tidsklemme. Du finner dem i HVER ENESTE lille pause. Det er bare å se etter skogen av sosiale antenner midt i rommet som sender ut korte latterkuler med jevne mellomrom. Bla bla bla, ha ha ha. Flott. Hva faen er det som får dem til å tro at de har noe som helst å berike meg med i løpet av to minutter? Med mindre de jobber som produktutviklere i Freia og kommer trillende på en Trek 6.9 i ei Liverpoolskjorte, er det ikke en snøballs sjanse i helvete at jeg kommer til å huske så mye som en bokstav i fornavnet, langt mindre en haug trivialiteter formidlet mens jeg scanner rommet etter nødutganger.
Og, som om ikke det var nok, nå er det dukket opp PROFFMINGLERE! Fakta!! De er altså tilstede med snoking i introvertenes intimsoner som eneste formål. Den gjengen her er betalt for å trenge deg opp i et lavkomforthjørne. I mitt tilfelle en figur fra LO. Han peilet rett på meg, og danset høyre-venstre til jeg ikke lengre kunne styre unna. «Halla. TINE, ja. Ja harru no tro på detta konsepte?» Har jeg noe tro på dette konseptet?? Nei, jeg har reist 4500 kilometer og svidd av en liten formue for å sitte i to lange dager å høre på et opplegg jeg mener suger kamel (for å sitere kidsa). Men jeg fikk det i alle fall bekreftet!

En tidligere kollega fra Vega var nær kollaps på fjorårets seanse. På Vega har man i minst fire generasjoner genetisk nedarvet ekstrem innadvendthet. Og avlsmiljøet er vel noe begrenset der ute. Han mener at bare en forsiktig introduksjon til konseptet mingling på Vega kunne medføre et dramatisk fall i folketallet. Gammelonkelen hans, fiskeren, hadde vist nok så ekstrem sosialangst at han fikk panikkanfall hver gang en torsk gled over ripa på sjarken..
Og dette her klarer de altså å feste til konferanseprogrammet. Fantastisk. Eneste fordelen er at de har satt at rikelige 1,5 timer (hvilket, for en proffmingler, kan gi nær 50 hurtigminglinger). Så jeg lukker øya, og kjører noen raske kroppsfinter (slutt å le) gjennom jungelen, før jeg 10 min seinere befinner meg på hotellets tredemølle. Og med øreproppene på plass puster jeg lettet ut og hardt inn mens Raga maner frem at det er fint å ha noen å hate. Det er bare å følge finger’n som peker. Du og jeg Michael Krohn, vi kan mingle.»

Chuck Norris mingler ikke. Og for å oppsummere empirien:

  1. Menn har et iboende ønske om å unngå store sosiale sammenkomster
  2. De vil derfor søke å motarbeide slike med vikarierende årsaker som unnskyldning
  3. Dersom de blir tvunget inn i slike konstruksjoner kan absurde dialoger, eller etter tungt alkoholkonsum, monologer, oppstå.

Hansen R. F. 1. Utgave 2013. Fagbokforlaget. Harstad

Naiv. Super


Eg repeterar: jeg er egentlig en skeptiker. Eller realist. Konservativ grinebiter med bedre impulskontroll enn en komapasient har vel vært bruk tidligere i dette forum. Og bortsett fra at jeg er grenseløst naiv når det kommer til sykler, er det meste annet slik at om jeg ikke ser det, så finnes det ikke. Og skulle det avvike fra mitt eget regneark, så er det ikke sikkert det finnes selv om jeg ser det. Men av og til går jeg åpenbart i svart. Det betyr videre at jeg i det følgende kommer til å tråkke noen lesere på tærne. Det får så være. Jeg forholder meg ikke til selvhøytidelighet.

Greia er at om du beveger deg i dagens kroppsfokuserte medieunivers, så blir man bombardert med fantasiprodukter som skal gi deg en quickfix til kroppslig lykke, rene tarmer og ny pers på Birken. Det er kurer, og urter, og røtter og gud vet hva. Og en haug geniale teorier. Som ofte refererer til steinalderen. Flott tid. Det var fritt for e-stoffer, og farlig emballasje, og genmodifisering. De klubba seg en kvinne, sanka nøtter, og spiste en og annen mammut som strøk forbi. Fint det. Fint liv, alle de 35 årene de levde i snitt. For all del, la oss kopiere DET konseptet.

Og siste kryss på bullshitbingoen; SUPERMAT. For de som ikke kjenner til supermat, så er det i korte trekk ulike obskure vekster, som vi av årsaker som at de ikke vokser her, de er lite tilgjengelig eller at de smaker dritt, normalt ikke trykker i oss. Disse inneholder, akkurat som alle andre vekster (av og til kjent som frukt og grønt som vokser her, er tilgjengelig og ikke smaker dritt), noen næringsstoffer. Teorien er at disse har SUPERmye næringsstoffer, supermye mer enn vi trenger, faktisk. Og at supertullinger som liker å brenne penger på bål derfor skal betale superpriser for supertull på glass. Det er like idiotisk som Louis Fucking Vuitton. Og hele greia er selvsagt tynnere dokumentert enn en master fra Märthas engleskole.

Hjemme hos oss står det et sånt superglass på benken. Det inneholder Alger. Nei seriøst , ALGER! La meg fortelle dere hva mitt forhold til ALGER har vært så langt i livet. I en alder av 14 hadde jeg min første sommerjobb. Jeg satt to måneder på et betonggulv og rullet sammen søppelsekker. Dette var nemlig så lenge siden at det var like før den forrige revolusjonen i renovasjonen i Tromsø. Altså etter «vi henter søpla, og bytter sekk for deg, også kjent som kommunal service», men før dagens «vi kjører forbi med søppelbilen, du ordner alt annet, og får jevnlig kjeft i avisa».Tromsøværingene skulle ha søppelsekker, og der kommer unge Hansen inn i bildet. Rulling altså, og i den grad arbeidsmiljøloven i dag regulerer enfoldig arbeid, så gjorde den det definitivt ikke det i 1986. Og bortsett fra vaktmesteren i borettslaget, så var det sikkert ingen som var mer glad for å sende oss i rullinga enn våre foreldre. Tromsø Renovasjon 1986 aka «åpen soning» skulle altså fungere som adferdsveilder. Kjempeide. Anyway, pengene rullet inn, og plutselig står Hansen der med noen tusenlapper i handa en sen julidag. Og, som mine venner etter sin første sommerjobb, skulle også jeg shoppe. Det var moped, eller en gummibåt, eller en Commodore 64 hos de fleste. Men ikke her. Jeg svidde av mer penger enn jeg hadde sett mine første 14 år på EN VANNSENG. Ferdig montert ca ett sekund før vannsenger gikk fullstendig av moten, for aldri å komme tilbake. 14 år, 9 kvadrat rom, 6 kvadrat vannseng. Vi snakker Tromsø. Solstikk er utelukket. Nå ble jeg vel ikke investeringsrådgiver senere i livet heller, mine råd blir svært sjeldent lagt til grunn for investeringer jeg er direkte involvert i. Nu vel.

Du blir ikke millionær av å rulle søppelsekker, så senga var en komplett udempet sak. Måtte du pisse klokka to, var det ikke smult farvann før i firetiden. Termostaten var en kinesisk modell med tre innstillinger; 1: Is, 2: Passe, 3: Skåldet. Denne senga beholdt jeg så lenge at jeg rakk å bli gammel nok til å rangle på byen. Og hver lørdag satt «kompisene» mine på rommet og tok en øl før vi skulle ut å ragge damer («å ragge» her i betydningen av å prøve å oppnå noe totalt urealistisk). Det gjenget her har dårligere vurderingsevne enn Kristian Valen, og ved første anledning hvor jeg var ute av syne kjørte de termostatjækelen i taket (vinduet igjen, og panelovnen på) før vi stakk på byen. Og tro meg, du har ikke vært fyllesjuk før du har våknet søndag ettermiddag i en innsjø av kroppsvæske med nesegrevet limt ned i en 50 graders vannmadrass. Under to dyner. I et rom med lavere oksygeninnhold enn melkeveien.

Hvor var jeg. Jo. Med sengespetakkelet fulgte det en flaske. Den inneholdt «algemiddel», kom med en polsk bruksanvisning, og vår påtrykket absolutt alle offentlige trekantadvarsler som var tilgjengelig tre måneder etter Tsjernobyl.  Dette skulle distribueres to ganger i uken i madrassen, hvilket i løpet av 5 år levetid skulle bety femhundreogtjue doser terrorgift for å holde naturen i tømmene. Det ble med EN dose, før resten av flaska gikk i do. I fjorten dager var fjæra full av grønn småsei. Det tok vel tjue år før økosystemet i Tromsøysundet var i balanse igjen. En gang på nittitallet satt jeg derfor sannsynligvis med den siste ansamlingen originalt vann fra 1986 i verden, og skulle endelig kvitte meg med noen hundre liter sengespetakkel. For første gang i postpubertal alder ble madrassproppen åpnet. Og det livet som der møter meg, denne subtropiske organismen som kom opp og glefset etter lommelykta, denne jungelen med ryggfinne, som kunne gitt Steve Irwin hjerteflimmer, DETTE stoffet er det altså nå som ligger innkapslet i gelatinampuller i en krukke på kjøkkenbenken min! Til 600 -sekshundre- kroner. Nå har det streifet meg at det muligens er en forretningside å raide e-bay for vannsenger, finne en nedlagt campingplass med utlagt strøm, og starte oppdrett på faenskapen. Bortsett fra dette, er det glasset tap-tap. For meg. Noen gliser nok et sted.

Nå har det seg slik at dette ikke er min første erfaring med tvilsom dokumenterte mirakelkurer. Om du skal avansere som toppidrettsmosjonist i klasse talentløs så er du villig til å gå over lik. Innerst inne sier, nei skriker, intellektet «DIN LAVPANNA KJEMPETUFS,  DU BLIRT LURT», men like fullt gambler jeg til latterligere odds enn en Pamela Andersson i et sjakkparti. Og dette her er muligens pinligere enn å erkjenne leggebarbering til 50 000 lesere: jeg bruker Herbalife. Dette har jeg for så vidt også erkjent tidligere, lettere frustrert over nevnte markedskonsept. Sitat, lett redigert for nye lesere;

«Ikke fordi de (Herbalife) er så forbannet overlegne alt annet, men primært fordi de treffer en smågodtkonge bra på smak. Og at jeg er dårligere på matpakker enn Kate Moss. Ernæringsmessig er de ok, det finnes alternativer. MEN, og nå kommer blesten kjære venner, NÅ FÅR DERE FOR SVARTE TA DERE EN BOLLE (eller en Formula X2000 Low Cal Revolution Raisin Bun Shake) OG ROE NED DETTE HALLELUJAMENIGHETSVRØVLET DERE SPAMMER ALLE MULIG KANALER MED. Dere har stort sett kunder med bestått grunnskole, og NEI, vi kjøper ikke at Messi løper rundt i Barcelona med en shake med det frihasjlignende bladsymbolet deres på fordi han tror at dette er mirakelstøvet som leverer 50 mål i La Liga. Så dere kan trygt spare dere 70 statuser etter hver jævla serierunde. Messi gjør som han får beskjed om når en eller annen agent, distributør, pulvergrossist, mumie, Tutankahmon eller hva faen man kaller alle stillingene i den pyramiden deres for, slenger 200 mill på bordet. Det samme gjør alle andre. City hadde sannsynligvis løpt rundt med reklame for en Indisk organdistributør fra en region med en dramatisk nedgang i folketallet, om bare pengene kom på konto. Vi blir heller ikke spesielt imponert over at det fantastiske sportsimperiet «LA Galaxy», som stort sett består av Europeiske b-spillere med alternativt tilbud fra Utrecht som drømmer om å ende opp på et nach med Brittney Spears, stiller opp i freakshowet deres. Til høsten skal jeg starte på en ny mastergrad. Det har nå blitt et mål i livet at jeg en gang skal klare å forstå kontantstrømmen i det foretaket deres, som er så tvilsomt at det hadde gitt Pablo Escobar en kjempereksjon. Og nei, jeg kommer aldri, aldri, ALDRI til å BETALE INNGANGSPENGER for å høre på en eller annen solariumstufs som bruker forskning fra en gammel kvasiakademiker som en gang satt på bakerste rad på Nobelprisutdelingen, og nå betaler ned spillegjelda si ved å publisere røverforskning for å legitimere fantasieffekter av et forbanna proteinpulver. Med 250% avanse. Og for guds skyld; legg IKKE ut bilder fra en eller annen convention hvor the new 5 % community står med de syltynne armene sine i været og taler i tunger. Og til blodsukkerteoriene deres: Fedon slo dere med 15 år.»

Nå tyder vel ting på at yours truly hadde fått nok av hele nettverket på overstående tidspunkt. Og før dere går bananas i en forsvarstale som går Bill Clinton en høy gang; det er dere egen feil. For jeg hadde kjøpt stashet deres uansett. Dere kan trygt roe ned på herbadrakter, og herbaflasker, og herbatelt, og herbabiler, og herbabarn. Og klør det nedentil, så er det garantert herbarider. At dere faen ikke blir trøtt selv, er for meg et større under enn at Justin har fått platekontrakt. Så her er en deal; dere nevner ALDRI følgende ord; «nettverksmarkedsføring», «dokumentert», «bli forhandler» eller «veiledning». Jeg kjøper produktene. Først til mølla.

Så til dere som nå er i ferd med å frese i gang en soyataco, med banjobær, geitramsrøtter og noen friske oppdrettsalger; DERE BLIR LURT. Og til dere andre; du vinner ikke Birken med seterrømme. Men det hjelper på sulten.

God Helg!

Tufs i tights – en supermosjonists bekjennelse


Til uka bærer det sydover igjen. Nærmere bestemt til Palma de Mallorca. Og mens det umiddelbart kan høres fornuftig ut for de fleste, tatt i betraktning at “vårmåneden” april så langt har bestått i et snøhelvete så jævlig at Norske redningshunder står i kø for å søke omskolering, så handler dette ikke om klimaflukt og late dager med paraplydrinker. Dette her, mine damer og herrer, er selve manifestasjonen på førtiårskriser i sin sykeste utfoldelse; TRENINGSLEIR. Dette fenomenet er sånn at enten er du på innsiden (og kan se antydning til en forklaring på egne handlinger), eller så står du sjokkert på utsiden og betrakter galskapen. Det er komplett umulig å forklare rasjonelt for folk flest, men dreier seg i korte trekk om gubber utstyrt med dårligere selvinnsikt og bedre selvtillit enn Kim Jong-Un. I en periode på noen måneder hvert år, så er vi overbevist om at vi er profesjonelle idrettsutøvere. Det er et selvbedrag av episke dimensjoner.

Vi snakker sykling. Langt. Og lenge. Og for å ta det med en gang; jeg er fullstendig talentløs. Jeg har kondisjon som en kolspasient og gener som er så feilkodet i retning fettlagring at jeg får dobbelthake av å spise snø. Forskningen viser faktisk at et flertall av oss genetisk sett aldri kunne blitt toppidrettsutøvere. Og at 1 av 5 omtrent ikke responderer på kondisjonstrening.  Dette burde i seg selv være nok til å legge bena høyt, åpne en Bayer, og zappe fotballkanaler, mens man i en flekkete helsetrøye holder pumpa i gang med å løpe etter kona et par ganger i uken. Men her har jeg og mine medpasienter utviklet et selvbedrag som bypasser vitenskapen elegant. Det handler om å komme tettest mulig opptil øvre grense for talentløs. Altså, minst mulig talentløs i klasse talentløs, om du forstår. Noen vil kanskje også hevde at om jeg hadde brukt mer tid på trening enn øl & smågodt de 30 første leveårene, så hadde det hjulpet. Det vil jeg blankt avvise.

Det hele resulterer i at vi kompenserer for manglende talent med utstyr. Eller forsøker. For jeg er 1.84 og har et større stoffskifteproblem enn gutta på plata en uke etter at tollvesenet har gjort et storbeslag på grensa. De 13 første leveårene vokste jeg opp i med en bestemor som mente at den eneste måten å sikre vekst på var sukkerkavring med surmelk til kveldsmat, og delfiakake i matboksen. Da sier det seg selv at det hjelper lite å skrelle 80 gram av sykkelen, når du konkurrerer mot en gjeng anorektiske fjellBaskere med etternavn som slutter på x. (Nå er vel egentlig ikke så mange av de som gruser meg Baskere, og det er få x-er, men beveger du deg til nord-Troms og Finnmark finner du forbausende lik fysikk. Og rare navn).

Så vi velger karbonløsningen. Jenter; karbon er et materiale man bygger diverse ting av. Sterkt og lett. Slikt veska deres kunne vært lagd av om Louis fucking Vuitton skulle forsvart prislappen. Og når karbon er akkurat det som jeg IKKE er (sterk og lett), så er løsningen enkel. Problemet er bare at det er svindyrt. Vi snakker heroinpriser. Og det er ingenting du ikke får i karbon. En venn av meg som tryna på Birken og smadra en del bein, klarte alene og kreere en lokal helsekø da han på en lett morfintripp insisterte på at overlegen ikke hadde peiling på materialvalget når beinrælet skulle skrus sammen. Khharbhonschrua, æ schaa ha kaharbhonschrua. Vi er eksperter, må vite.

Nå er det ikke bare karbon det dreier seg om. For det merkeligste med hele greia er at i det man svir av husholdningbudsjettet og barnas leirskolekonto på sin første overutstyrte tohjuling siden Apachen gikk på huggeriet, så blir selv den verste machoape til en androgyn jålebukk. På sekundet. Med ett er det digg å gå i pastellfargede tekstiler så ekstremt tettsittende at du kan telle blodårene på rognposen. Og her snakker vi om folk som forøvrig har en garderobe som ser ut som et bombet Fretexlager (alt er gammelt, lukter røyk, og ingenting henger sammen). En kar jeg kjenner stilte i Spania med en egen sokkemappe med 2-graders intervaller pr par. Hver morgen var det ut å sjekke temp, for så å begynne å bla etter riktig kombinasjon farge-temperatur. Jeg hadde selv med ett par sokker den uken. De stod i gangen. I tillegg er det slik at man etter få timer på setet begynner å få, eheheee, kløing i de nedre regioner. Og om kona ikke er kjapp nok med klesvasken blir lycraen en bakteriebombe. Jeg kjenner folk som har gjennomført Finnsnes-Tromsø med skrukkpsoriasis. På sykkel, altså. Jeg snakker ikke om Senja Sanitetskvinner på blåtur. Selv om symptomene ligner. Løsningen da er det svært maskuline kjemikalet SKRUKKSALVE. Det er priset som karbon, og oppskriften sies å stamme fra en bartender på Enka.

Og, akkurat når når du trodde bunnen var nådd – ta-daa- LEGGEBARBERING. Yes. Høvel. Dette her har jeg beskrevet før i en ørkenvandring av en FB status (som i tillegg omfattet en klippemaskin, et uhell med et øyebryn, og Vanilla Ice). Sitat:

“På dette tidspunktet i statusen er nok allerede et par av mine testosteronvenner i ferd med å starte et forfengelighetstyn av undertegnede på veggen, men jeg har en teori om hårvekst når man bikker 40. Håret på hodet trekker seg av en eller annen grunn tilbake fra kålen. Dette treffer de fleste av oss, og i min (noe omfattende) frisørportefølje har det være konstatert retrett i snart 15 år. Hos noen, og her kommer teorien, trekker HÅRET INN IGJEN, for så å bli avvist av immunforsvaret, og så bli trykket ut igjen på ANDRE KROPPSDELER. Henger dere med? Hår inn, hår ut. Wax on, wax off. De forsvinner der du trenger dem, og dukker opp alle andre steder. Som en aldringens langfinger. Og om det finnes en skaper, lurer jeg på hva han gikk på når han konstruerte den detaljen. Anyway, dette har gitt seg relativt absurde utslag. F.eks. når 40årskrisegjengen er på panikkleir på Mallorca, og man finner ut at legger skal barberes. Dette er for de fleste av dere helt uforståelig, og vi begrunner det med fullstendig latterlige forklaringer om “luftmotstand” (seriøst, hår?!), «vekt» (SERIØST HÅR?!!) og syltynne “lettere sårrensing ved velt”. Nu vel, like fult hiver Hansen seg i leggebarberingen. Problemet nå er at immunforsvaret i denne perioden av livet har definert lårene som nødutgang for hår. Resultat; mer hår på lår enn legger. Videre resultat; glatte legger, kort (dyr!) sykkelbukse, og en kjempebuske som stikker ut av hvert bukseben med markert lugg like over kneet. Konsekvensen, med halve stand-up Norge i feltet over sykkeløya, kan dere selv tenke dere. Så man barberer seg videre oppover. Til man treffer skjeggstubber. Nok sagt.”

Så til dere som kjente et stikk av misunnelse av en guttetur til varmen, la meg male følgende bilde: Det er varmt, det er klamt og det er lørdag kl 0715. Tre morragretne, bleikfeitsolbrente 40-åringer med en tights rundt anklene som lukter kakerlakk, utfører aktiviteten «påføring av skrukkekrem». På et 12 kvadrats rom som ikke har vært vasket siden ankomst, da det ikke finnes euro nok i Sør-Europa til å få en illegal innvandrer til å stille som stuepike.

Så tenker jeg dere igjen starter snøfreseren med smil.

Hasta La Vista

Et netto vesketap.


Er du av typen som er mer enn moderat opptatt av at det skal finnes et spor av sammenheng mellom det du betaler og det fysiske produktet som leveres? At du synes det må være et eller annet minimum av rasjonalitet i kjøpsbeslutninger, eller at «nytteverdi» ikke nødvendigvis er et skjellsord? Kan en sexy formel i et saftig Excelark gi deg lette kriblinger utover det rent mentale? Om du også heller hadde bestilt hemoroidekrem med ropert på et apotek i nabolaget lørdag formiddag enn å bevege deg inn i en designerbutikk, da har du det som meg. Og nær hele den heterogene delen av den mannlige befolkningen, kanskje med unntak av han heisekranfyren.

Dersom din indre stemme har bekreftet et eller flere av punktene over, tar jeg det for gitt at begrepet «designerveske» fremkaller akutt eksem. Og for dere menn som ikke forstår hva jeg snakker om, først; legg dere ned på knærne, finn en vilkårlig gud, og pris han tungt for lykken han har sjenket dere. Så kan jeg belyse fenomenet for dere. Dette her dreier seg om at noen transseksuelle tullinger i sør-europa tjener seg motbydelig rik på kvinners grenseløse naivitet (om din kvinne ikke er smittet; ned på knærne igjen!). De har skapt et kunstig behov som alene manifesterer den vestlige verdens overflodshykleri i et enkelt lite produkt. Disse skinnposene er alene symbolet på hele jævla finanskrisen. Louis -fuckings- Vuitton er beviset på at satan er høyst reell, og at hans sønn går rundt blant oss. Den eneste grunnen til at hele høvleriet ikke kolapset over huet på oss 22/12/12 var ganske enkelt at Louis samme dato slapp vårkolleksjonen, og da trer selv gamlingen med hornene til side. Den er forøvrig dønn lik høstkolleksjonen, altså brun og sinnsykt dyr.

Det finnes altså ingenting – nothing – nada på jordas overflate hvor sammenhengen mellom pris og grunnleggende produktegenskaper er mer fraværende. Skinnposene markedsføres som om de var produsert av hud fra engletestikler, men de er altså sydd sammen på akkord av spedbarn i lenker,  i Tuberkoloseprovinsen i sør-Kina. Ingen grunn til dårlig samvittighet her, jenter. Og, til alle dere lesere som nå tror dere er Steve Jobs fordi dere har to vekttall markedstrategi fra en gang på nittitallet, ja jeg kjenner til «utvidete produktegenskaper» og «brand value» og hele hopprennet, men piss meg i øret. Det er mulig her finnes noe brand value men her er faen ikke mye brain value. Saken er ganske enkel; svir du av et afrikansk statsbudsjett på en Chanelberry, så står du på alle fire og blir finansielt voldtatt. Og du gliser mens det skjer. Punktum.

Dette her gir avhengighet. De reiser rundt fra by til by og prøver å finne ei sjappe hvor de kan få tak i en quickfix. Så mister de kontrollen, og plutselig er de på veskekjøret. Nå kjenner dere hele historien; intervensjon fra nær familie (glem venninnene de er på samme toget), AM-møter (Anonyme Merkeslaver), vesketelefonen og veskerprøver hos fastlegen hver fjortende dag. Noen kommer ut av det, men for andre ender det opp i rennestenen på Champs Elyssè med en Mulberrykopp. Og mens Parajumpershetta skjuler -de som regel blå- øynene, hører du dem mumle de ydmykende ordene. Harru en titusing til en Gucci, eller..? Nu vel.

Jeg kjenner noen på kjøret. Godt. Vedkommende har større veskesamling enn postmuseet. De første ukene etter et besøk hos langeren sover jeg mannen hennes med en veske midt i ektesengen. Den står der som en helspent luksusfelle som klapper sammen ved den minste berøring. Han har et par ganger prøvd å finne en bilnøkkel oppi dette kaoset. Det er som et lite univers, like etter the big bang. Det finnes containerskip på veg fra Hong Kong med færre ting ombord. En gang mistet familen en katt i to måneder. Dekkhistorien var at den ble borte på hytta, på en øy i havgapet. Og en gang, etter et jentejulebord (nytt fenomen, ikke start meg) befinner det seg utrolig nok en kebab oppi der. Lang historie kort, en telefon ringer bak ryggen, han følers seg frem i ørska og etter den umiddelbare gleden over å treffe på noe halvvarmt og fuktig, slår realitetene inn med hvitløkslukta. Henger dere med? Kebab i veska. Og med armen full av restene fra et par ungmonser og kinakål fra containeren bak Obs! innser min venn brutalt; bak enhver veskefetish står en tålmodig mann.

I denne kvinnens gjeng har man nå latt seg inspirere av paveinnsettelsen (og tro meg; det er ellers ikke mye katolsk over nevnte gruppe). Så når en av dem går inn i et ekteskapsoppgjør bak lukkede dører som ideelt sett skal resultere i et nytt innkjøp, så sitter de med kikkerter rundt i byen og sjekker pipa på feks, la oss si, Trondenes. Sort røyk gir en ny dag i spenning. Så en dag, når mannen i huset har resignert i en begynnende førtiårskrise; hvit røyk! Og da stimer de sammen på plenen foran huset og venter til den nyinnkjøpte endelig kan heves over armene på balkongen, og messen kan starte. Mundus vult decipi

Og til dere kvinner som allerede har dratt på rødstrømpene, tent BH-bål på stuegulvet, og kontaktet organisasjonsjuristen til OTTAR; dere kan gjerne skape dere med hampposene deres fra WWF. Men innerst, lang der inne, vet dere at Louis en eller annen vårdag i en storby har lokket frem forbudte følelser. Damn you, Louis, damn you!

Gå med Gud.

Tilbake til ondskapens hotell.


Innerst inne hadde man vel håpet at de tok til fornuft. At det fantes et minimum av faglig integritet som en eller annen foreleser på journaliststudiet eller produsentstudiet (eller hva man nå utrolig nok må ha av faglig bakgrunn for å få jobb i TV3 for tiden) har klart å forklare dem. Et minste snev av etikk. For når man drar i gang nok en sesong av ekstremsøppelsmørja Paradise Hotel, så finnes det altså en gjeng med enda lavere integritet enn disse neanderthalerblondinene man har kledd i badetøy og tryllet paraplydrinker i til de mister evnen til å kontrollere egen kroppsvæske to ganger om dagen. Det finnes altså et apparat med tullinger som er villig til å produsere dritten. Sannsynligvis er de så fortvilt ubrukelige til noe fornuftig i medieverden at valget stod mellom dette her, programbladet til Se og Hør, eller en eller annen jobb kun svensker vil ta i Norge.

Disse folka her sitter altså i flere måneder og screener seg gjennom en uendelig strøm av skrivefeil i en bunke cv’er tapetsert med bartendere og glamourmodeller. De røyker ut de stakkarene som i absolutt høyeste grad burde vært beskyttet mot seg selv, og ender opp med en gjeng som til tross for åpenbart vellykket avviklet pubertet, ikke er passert en mental alder på 15 år. Har du silikon, ett-eller-annet i leppene, og levert en noenlunde vellykket overgang fra borrelås til knytelisser, er du kvalifisert. Og de utnytter dem for alt de er verdt. Ved sprit på samlebånd, streng regi, og selvfølgelig nøye bortklipping av enhver intelligent uttalelse de måtte klare å snuble ut med i løpet av en sesong. Saksa går vel neppe varm. Og med mindre disse nobelkandidatenes vurderingsevne er direkte nedarvet, må man vel regne med at det sitter noen foreldre rundt omkring i kongeriket med hodet i hendene og gardinene tett trukket for vinduene, mens de betrakter avkommets karriereselvmord.

Problemet er egentlig ikke klovnene. Det er ikke sirkusdirektørene heller. Det er ikke en gang våre egne tenåringer som lar seg underholde av dritten, i alle fall ikke om de har en ironisk distanse til det, og ellers klarer å pusse sine egne tenner. Problemet er oss «voksne» som animert hoderistende og med en konstant strøm av onelinere på deres bekostning, sitter og glor på elendigheten. For det er åpenbart ikke nok 16-åringer i Norge til å gi nødvendige seertall til å forsvare leia til Paris Hilton i en måned. Altså er det vi som holder greia i gang. Vi som burde vite bedre.

Og for guds skyld; ikke si det til noen!