Tufs i tights – en supermosjonists bekjennelse

Til uka bærer det sydover igjen. Nærmere bestemt til Palma de Mallorca. Og mens det umiddelbart kan høres fornuftig ut for de fleste, tatt i betraktning at “vårmåneden” april så langt har bestått i et snøhelvete så jævlig at Norske redningshunder står i kø for å søke omskolering, så handler dette ikke om klimaflukt og late dager med paraplydrinker. Dette her, mine damer og herrer, er selve manifestasjonen på førtiårskriser i sin sykeste utfoldelse; TRENINGSLEIR. Dette fenomenet er sånn at enten er du på innsiden (og kan se antydning til en forklaring på egne handlinger), eller så står du sjokkert på utsiden og betrakter galskapen. Det er komplett umulig å forklare rasjonelt for folk flest, men dreier seg i korte trekk om gubber utstyrt med dårligere selvinnsikt og bedre selvtillit enn Kim Jong-Un. I en periode på noen måneder hvert år, så er vi overbevist om at vi er profesjonelle idrettsutøvere. Det er et selvbedrag av episke dimensjoner.

Vi snakker sykling. Langt. Og lenge. Og for å ta det med en gang; jeg er fullstendig talentløs. Jeg har kondisjon som en kolspasient og gener som er så feilkodet i retning fettlagring at jeg får dobbelthake av å spise snø. Forskningen viser faktisk at et flertall av oss genetisk sett aldri kunne blitt toppidrettsutøvere. Og at 1 av 5 omtrent ikke responderer på kondisjonstrening.  Dette burde i seg selv være nok til å legge bena høyt, åpne en Bayer, og zappe fotballkanaler, mens man i en flekkete helsetrøye holder pumpa i gang med å løpe etter kona et par ganger i uken. Men her har jeg og mine medpasienter utviklet et selvbedrag som bypasser vitenskapen elegant. Det handler om å komme tettest mulig opptil øvre grense for talentløs. Altså, minst mulig talentløs i klasse talentløs, om du forstår. Noen vil kanskje også hevde at om jeg hadde brukt mer tid på trening enn øl & smågodt de 30 første leveårene, så hadde det hjulpet. Det vil jeg blankt avvise.

Det hele resulterer i at vi kompenserer for manglende talent med utstyr. Eller forsøker. For jeg er 1.84 og har et større stoffskifteproblem enn gutta på plata en uke etter at tollvesenet har gjort et storbeslag på grensa. De 13 første leveårene vokste jeg opp i med en bestemor som mente at den eneste måten å sikre vekst på var sukkerkavring med surmelk til kveldsmat, og delfiakake i matboksen. Da sier det seg selv at det hjelper lite å skrelle 80 gram av sykkelen, når du konkurrerer mot en gjeng anorektiske fjellBaskere med etternavn som slutter på x. (Nå er vel egentlig ikke så mange av de som gruser meg Baskere, og det er få x-er, men beveger du deg til nord-Troms og Finnmark finner du forbausende lik fysikk. Og rare navn).

Så vi velger karbonløsningen. Jenter; karbon er et materiale man bygger diverse ting av. Sterkt og lett. Slikt veska deres kunne vært lagd av om Louis fucking Vuitton skulle forsvart prislappen. Og når karbon er akkurat det som jeg IKKE er (sterk og lett), så er løsningen enkel. Problemet er bare at det er svindyrt. Vi snakker heroinpriser. Og det er ingenting du ikke får i karbon. En venn av meg som tryna på Birken og smadra en del bein, klarte alene og kreere en lokal helsekø da han på en lett morfintripp insisterte på at overlegen ikke hadde peiling på materialvalget når beinrælet skulle skrus sammen. Khharbhonschrua, æ schaa ha kaharbhonschrua. Vi er eksperter, må vite.

Nå er det ikke bare karbon det dreier seg om. For det merkeligste med hele greia er at i det man svir av husholdningbudsjettet og barnas leirskolekonto på sin første overutstyrte tohjuling siden Apachen gikk på huggeriet, så blir selv den verste machoape til en androgyn jålebukk. På sekundet. Med ett er det digg å gå i pastellfargede tekstiler så ekstremt tettsittende at du kan telle blodårene på rognposen. Og her snakker vi om folk som forøvrig har en garderobe som ser ut som et bombet Fretexlager (alt er gammelt, lukter røyk, og ingenting henger sammen). En kar jeg kjenner stilte i Spania med en egen sokkemappe med 2-graders intervaller pr par. Hver morgen var det ut å sjekke temp, for så å begynne å bla etter riktig kombinasjon farge-temperatur. Jeg hadde selv med ett par sokker den uken. De stod i gangen. I tillegg er det slik at man etter få timer på setet begynner å få, eheheee, kløing i de nedre regioner. Og om kona ikke er kjapp nok med klesvasken blir lycraen en bakteriebombe. Jeg kjenner folk som har gjennomført Finnsnes-Tromsø med skrukkpsoriasis. På sykkel, altså. Jeg snakker ikke om Senja Sanitetskvinner på blåtur. Selv om symptomene ligner. Løsningen da er det svært maskuline kjemikalet SKRUKKSALVE. Det er priset som karbon, og oppskriften sies å stamme fra en bartender på Enka.

Og, akkurat når når du trodde bunnen var nådd – ta-daa- LEGGEBARBERING. Yes. Høvel. Dette her har jeg beskrevet før i en ørkenvandring av en FB status (som i tillegg omfattet en klippemaskin, et uhell med et øyebryn, og Vanilla Ice). Sitat:

“På dette tidspunktet i statusen er nok allerede et par av mine testosteronvenner i ferd med å starte et forfengelighetstyn av undertegnede på veggen, men jeg har en teori om hårvekst når man bikker 40. Håret på hodet trekker seg av en eller annen grunn tilbake fra kålen. Dette treffer de fleste av oss, og i min (noe omfattende) frisørportefølje har det være konstatert retrett i snart 15 år. Hos noen, og her kommer teorien, trekker HÅRET INN IGJEN, for så å bli avvist av immunforsvaret, og så bli trykket ut igjen på ANDRE KROPPSDELER. Henger dere med? Hår inn, hår ut. Wax on, wax off. De forsvinner der du trenger dem, og dukker opp alle andre steder. Som en aldringens langfinger. Og om det finnes en skaper, lurer jeg på hva han gikk på når han konstruerte den detaljen. Anyway, dette har gitt seg relativt absurde utslag. F.eks. når 40årskrisegjengen er på panikkleir på Mallorca, og man finner ut at legger skal barberes. Dette er for de fleste av dere helt uforståelig, og vi begrunner det med fullstendig latterlige forklaringer om “luftmotstand” (seriøst, hår?!), «vekt» (SERIØST HÅR?!!) og syltynne “lettere sårrensing ved velt”. Nu vel, like fult hiver Hansen seg i leggebarberingen. Problemet nå er at immunforsvaret i denne perioden av livet har definert lårene som nødutgang for hår. Resultat; mer hår på lår enn legger. Videre resultat; glatte legger, kort (dyr!) sykkelbukse, og en kjempebuske som stikker ut av hvert bukseben med markert lugg like over kneet. Konsekvensen, med halve stand-up Norge i feltet over sykkeløya, kan dere selv tenke dere. Så man barberer seg videre oppover. Til man treffer skjeggstubber. Nok sagt.”

Så til dere som kjente et stikk av misunnelse av en guttetur til varmen, la meg male følgende bilde: Det er varmt, det er klamt og det er lørdag kl 0715. Tre morragretne, bleikfeitsolbrente 40-åringer med en tights rundt anklene som lukter kakerlakk, utfører aktiviteten «påføring av skrukkekrem». På et 12 kvadrats rom som ikke har vært vasket siden ankomst, da det ikke finnes euro nok i Sør-Europa til å få en illegal innvandrer til å stille som stuepike.

Så tenker jeg dere igjen starter snøfreseren med smil.

Hasta La Vista

En sherpa, en geit og påskekriminell overlast.

Da nærmer det seg høytid i det Fyhn-Bergske hjem. Det vil si for oss hedninger snakker vi om en serie digge fridager snarere enn høytid. Om det er noe religionen har gitt oss, så er det noen pene innslag av pause fra samlebåndet nå og da. Utover det bikker undertegnede klart i retning av Darwin, fremfor en gjeng menn i kjoler som på losjemøte for en million år siden fant ut at de skulle kjøre et lokalt Asbjørnsen og Moe-opplegg. Ok, det ballet på seg, og jeg henger med et godt stykke på veg, men vi snakker før Harry Houdini vandret på jorden. Den hulen var åpnet fra utsiden.

Så vidt jeg husker var det også snakk om at noen få brød, litt fisk og en halv flaske Amarone mettet en haug med folk. Og der kollapser teorien mot praksis hos oss. Her skal det pakkes. Vi skal altså tilbringe opptil flere dager flere hundre meter fra nærmeste butikk, så det skulle bare mangle at det rulles inn mer utstyr enn en middels Natoøvelse. Maks nyttelast på suven er nådd før forsyningen fra Candy King er plassert, og derfra og ut øker prikkbelastninga på førerkortet sammenhengende. Og før den siste parabolantenna er inne er jeg passert 14 dager på åpen anstalt, og kan kun håpe at snuten holder hviledagen hellig. Nå er det viktig å huske at kidsa våre ikke hadde tatt i mot frisk luft om de satt 15 000 fot over bakken i en 737 i fritt fall og maska dingla foran nesen på dem. Den gjengen her har ikke tenkt seg på ski. Det betyr dog ikke at ikke skiboksen er full. For til tross for at jeg blir invitert på smøreturer med Hålogaland Kraft så skal altså halve sikkerhetslageret til Løiten Lys ombord. Det er så stappa at en flue med sosialangst ikke hadde klart å gjemme seg i den bilen. Kjerra er så understyrt at det krever to runder i rundkjøringa på Åsby før man treffer korrekt avkjøring. Og dette må planlegges nøye, slik at MS Tysfjord får justert ballasttankene før fergeavgang.

Dette godset flytter seg ikke inn og ut av bilen av seg selv. Det er ikke dermed sagt at det finnes noen form for arbeidersolidaritet til tonene fra internasjonalen i Bregnehaugen. Her er arbeidsfordelingen enkel: vi pakker – du bærer. Det er som når en maurtue stiger; du har en konstant strøm av inngående materialer til verket er reist. Bare her med en arbeider og en haug dronninger. Frem og tilbake. Denne familien har sin private Sherpa. Og som mine kolleger som labber opp på Mount Everest i basketsko og ei Nikelue på en sti tapetsert halvdauve rikinger i NASA utstyr med trynet i en oksygenflaske, så venter jeg på lønn i himmelen. I mitt tilfelle definert som en uke, 900 km og en haug høydemeter på Mallorca på 12 kvadrat med to ballhester og nybarberte legger. Jeg vet, ikke prøv å forstå. Godt at påska i alle fall varer noen dager. I pinsa i fjor rakk jeg akkurat å få siste kolli ut før første skulle inn igjen. Jeg har i alle fall trening. For noen år siden hadde vi en famøs tur til IKEA i Trondheim, Anniken og jeg. Vi hadde nettopp kjøpt 220 kvadrat hus, og lite viste jeg at hele huset skulle møbleres fra en stasjonsvogn med flatpakker. Det startet et skift når vi kom (vi var der før åpningstid), og det hadde sluttet et annet før vi dro. Jeg spiste 400 kjøttboller, og i mellomtiden ble det kalt inn ekstrahjelper i kassa. Vi hadde flere handlevogner i bevegelse enn en romfolkforflytning. Og skulle altså ut i en personbil. Handlevogn-Ronny-handlevogn-Anniken-handlevogn-ekstrahjelp-handlevogn. Jeg, verre regelrytter enn en speiderleder, har panikk for at noen skal se haugen med flatpakker og koble denne med stasjonsvogna og ringe heimevernet. Så hele toget navigeres til nærmeste varebil på parkeringa hvor Anniken simulerer å fikle med nøklene i et par timer, mens jeg forsøker å stable selvmordsprosjektet i bilen, vogn for vogn. På tredje forsøk er det mulig å holde luka sammen med lastestropper, og vi legger avgårde. Berg nekter å sette siste kolli igjen, og i hundre mil sitter jeg og prater med en lampeskjerm. Ikke at det ble sagt så mye.

I det åpenbare fraværet av hellige symboler er vår, som de fleste påskehytter, preget av obskure harer i feminine farger. Plutselig er vi tradisjonelle igjen. Jeg mener, etter at julen ble kastet på båten til fordel for salmonella, bamseklubb og solbrente tyskergubber med et tvilsomt forhold til nedre aldersgrenser i smiskets land, så tenkte jeg kanskje at vi var blitt urbanisert forbi påskeharen, men nei. Apropos feminine dyr; en kollega av meg som faktisk har greie på hvor de produktene vi selger på meieriet kommer fra, kunne fortelle at det faktisk fra tid til annen dukker opp geitebukker med jur! Er dere med? Transseksuelle geiter. Kan dere fatte for et jævla styr det må være? Jeg mener fullt kjør med dragshow i fjøset hver kveld, designerbåser og fjærpryder overalt. Og midt i slaktinga er de selvfølgelig stukket til Oslo på Loveparade. De må barberes daglig da geitskjegg er «bare sooo last year», og det er faen så dyrt å holde drikketrauet med Bollinger. Å være bonde er hardt nok i seg selv, men dette her? På kjøkkenet henger brøst-eller-baller kalenderen ved siden av hentekalenderen til avfallsselskapet, og bommer du så kan melkinga få absurde konsekvenser. Mulig avsporing dette her, men dere kjenner meg. Hadde ikke holdt en dag hos NSB.

Nå finnes det heldigvis verre forbrytelser enn en svett Tromsøværing i en understyrt Hyundai på en øy lensmannen ikke har besøkt siden et heimbrentsapparat gikk i lufta på 50-tallet. Det finnes også noen som skriver om dem. Og mens jeg forventer at kampen om hvem i heimen som skal lese siste Kepler blir kort prosess, så kan jeg trygt krype ned foran peisen med siste Adler-Olsen. Mord, faenskap, heftig logistikk og et par pene Rioja. Der har du også en påske. Lang unna ei hule i Midtøsten.

God påske!

Et netto vesketap.

Er du av typen som er mer enn moderat opptatt av at det skal finnes et spor av sammenheng mellom det du betaler og det fysiske produktet som leveres? At du synes det må være et eller annet minimum av rasjonalitet i kjøpsbeslutninger, eller at «nytteverdi» ikke nødvendigvis er et skjellsord? Kan en sexy formel i et saftig Excelark gi deg lette kriblinger utover det rent mentale? Om du også heller hadde bestilt hemoroidekrem med ropert på et apotek i nabolaget lørdag formiddag enn å bevege deg inn i en designerbutikk, da har du det som meg. Og nær hele den heterogene delen av den mannlige befolkningen, kanskje med unntak av han heisekranfyren.

Dersom din indre stemme har bekreftet et eller flere av punktene over, tar jeg det for gitt at begrepet «designerveske» fremkaller akutt eksem. Og for dere menn som ikke forstår hva jeg snakker om, først; legg dere ned på knærne, finn en vilkårlig gud, og pris han tungt for lykken han har sjenket dere. Så kan jeg belyse fenomenet for dere. Dette her dreier seg om at noen transseksuelle tullinger i sør-europa tjener seg motbydelig rik på kvinners grenseløse naivitet (om din kvinne ikke er smittet; ned på knærne igjen!). De har skapt et kunstig behov som alene manifesterer den vestlige verdens overflodshykleri i et enkelt lite produkt. Disse skinnposene er alene symbolet på hele jævla finanskrisen. Louis -fuckings- Vuitton er beviset på at satan er høyst reell, og at hans sønn går rundt blant oss. Den eneste grunnen til at hele høvleriet ikke kolapset over huet på oss 22/12/12 var ganske enkelt at Louis samme dato slapp vårkolleksjonen, og da trer selv gamlingen med hornene til side. Den er forøvrig dønn lik høstkolleksjonen, altså brun og sinnsykt dyr.

Det finnes altså ingenting – nothing – nada på jordas overflate hvor sammenhengen mellom pris og grunnleggende produktegenskaper er mer fraværende. Skinnposene markedsføres som om de var produsert av hud fra engletestikler, men de er altså sydd sammen på akkord av spedbarn i lenker,  i Tuberkoloseprovinsen i sør-Kina. Ingen grunn til dårlig samvittighet her, jenter. Og, til alle dere lesere som nå tror dere er Steve Jobs fordi dere har to vekttall markedstrategi fra en gang på nittitallet, ja jeg kjenner til «utvidete produktegenskaper» og «brand value» og hele hopprennet, men piss meg i øret. Det er mulig her finnes noe brand value men her er faen ikke mye brain value. Saken er ganske enkel; svir du av et afrikansk statsbudsjett på en Chanelberry, så står du på alle fire og blir finansielt voldtatt. Og du gliser mens det skjer. Punktum.

Dette her gir avhengighet. De reiser rundt fra by til by og prøver å finne ei sjappe hvor de kan få tak i en quickfix. Så mister de kontrollen, og plutselig er de på veskekjøret. Nå kjenner dere hele historien; intervensjon fra nær familie (glem venninnene de er på samme toget), AM-møter (Anonyme Merkeslaver), vesketelefonen og veskerprøver hos fastlegen hver fjortende dag. Noen kommer ut av det, men for andre ender det opp i rennestenen på Champs Elyssè med en Mulberrykopp. Og mens Parajumpershetta skjuler -de som regel blå- øynene, hører du dem mumle de ydmykende ordene. Harru en titusing til en Gucci, eller..? Nu vel.

Jeg kjenner noen på kjøret. Godt. Vedkommende har større veskesamling enn postmuseet. De første ukene etter et besøk hos langeren sover jeg mannen hennes med en veske midt i ektesengen. Den står der som en helspent luksusfelle som klapper sammen ved den minste berøring. Han har et par ganger prøvd å finne en bilnøkkel oppi dette kaoset. Det er som et lite univers, like etter the big bang. Det finnes containerskip på veg fra Hong Kong med færre ting ombord. En gang mistet familen en katt i to måneder. Dekkhistorien var at den ble borte på hytta, på en øy i havgapet. Og en gang, etter et jentejulebord (nytt fenomen, ikke start meg) befinner det seg utrolig nok en kebab oppi der. Lang historie kort, en telefon ringer bak ryggen, han følers seg frem i ørska og etter den umiddelbare gleden over å treffe på noe halvvarmt og fuktig, slår realitetene inn med hvitløkslukta. Henger dere med? Kebab i veska. Og med armen full av restene fra et par ungmonser og kinakål fra containeren bak Obs! innser min venn brutalt; bak enhver veskefetish står en tålmodig mann.

I denne kvinnens gjeng har man nå latt seg inspirere av paveinnsettelsen (og tro meg; det er ellers ikke mye katolsk over nevnte gruppe). Så når en av dem går inn i et ekteskapsoppgjør bak lukkede dører som ideelt sett skal resultere i et nytt innkjøp, så sitter de med kikkerter rundt i byen og sjekker pipa på feks, la oss si, Trondenes. Sort røyk gir en ny dag i spenning. Så en dag, når mannen i huset har resignert i en begynnende førtiårskrise; hvit røyk! Og da stimer de sammen på plenen foran huset og venter til den nyinnkjøpte endelig kan heves over armene på balkongen, og messen kan starte. Mundus vult decipi

Og til dere kvinner som allerede har dratt på rødstrømpene, tent BH-bål på stuegulvet, og kontaktet organisasjonsjuristen til OTTAR; dere kan gjerne skape dere med hampposene deres fra WWF. Men innerst, lang der inne, vet dere at Louis en eller annen vårdag i en storby har lokket frem forbudte følelser. Damn you, Louis, damn you!

Gå med Gud.

Tilbake til ondskapens hotell.

Innerst inne hadde man vel håpet at de tok til fornuft. At det fantes et minimum av faglig integritet som en eller annen foreleser på journaliststudiet eller produsentstudiet (eller hva man nå utrolig nok må ha av faglig bakgrunn for å få jobb i TV3 for tiden) har klart å forklare dem. Et minste snev av etikk. For når man drar i gang nok en sesong av ekstremsøppelsmørja Paradise Hotel, så finnes det altså en gjeng med enda lavere integritet enn disse neanderthalerblondinene man har kledd i badetøy og tryllet paraplydrinker i til de mister evnen til å kontrollere egen kroppsvæske to ganger om dagen. Det finnes altså et apparat med tullinger som er villig til å produsere dritten. Sannsynligvis er de så fortvilt ubrukelige til noe fornuftig i medieverden at valget stod mellom dette her, programbladet til Se og Hør, eller en eller annen jobb kun svensker vil ta i Norge.

Disse folka her sitter altså i flere måneder og screener seg gjennom en uendelig strøm av skrivefeil i en bunke cv’er tapetsert med bartendere og glamourmodeller. De røyker ut de stakkarene som i absolutt høyeste grad burde vært beskyttet mot seg selv, og ender opp med en gjeng som til tross for åpenbart vellykket avviklet pubertet, ikke er passert en mental alder på 15 år. Har du silikon, ett-eller-annet i leppene, og levert en noenlunde vellykket overgang fra borrelås til knytelisser, er du kvalifisert. Og de utnytter dem for alt de er verdt. Ved sprit på samlebånd, streng regi, og selvfølgelig nøye bortklipping av enhver intelligent uttalelse de måtte klare å snuble ut med i løpet av en sesong. Saksa går vel neppe varm. Og med mindre disse nobelkandidatenes vurderingsevne er direkte nedarvet, må man vel regne med at det sitter noen foreldre rundt omkring i kongeriket med hodet i hendene og gardinene tett trukket for vinduene, mens de betrakter avkommets karriereselvmord.

Problemet er egentlig ikke klovnene. Det er ikke sirkusdirektørene heller. Det er ikke en gang våre egne tenåringer som lar seg underholde av dritten, i alle fall ikke om de har en ironisk distanse til det, og ellers klarer å pusse sine egne tenner. Problemet er oss «voksne» som animert hoderistende og med en konstant strøm av onelinere på deres bekostning, sitter og glor på elendigheten. For det er åpenbart ikke nok 16-åringer i Norge til å gi nødvendige seertall til å forsvare leia til Paris Hilton i en måned. Altså er det vi som holder greia i gang. Vi som burde vite bedre.

Og for guds skyld; ikke si det til noen!

Plankehaug til besvær

Om Gud vil er man til stede når Harstad kommunestyre skal beslutte å svi av 40 millioner på en rødmalt sopphaug. Gitt dagens økonomiske situasjon skal denne beslutningen sannsynligvis tas mellom nedleggelsen av en skole, kutt i matbudsjettet til Blåhuset og en normalrunde med byvåpenomkamp og Aun/Aune. For de uinnvidde; i Harstad har vi altså noe gammelt ræl som en gang var et eller annet fiskebåtmottaksholloi i Gokk. For mine venner fra Tromsø trenger den ikke nærmere introduksjon, da Harstad i deres verden består av tre bygg; Åsegarden, Folkehøgskolen, og altså –trommevirvel- Gammelbrygga!

Brygga var for ungdom rundt 40 omtrent like mystisk og morro som et par av byens hurrapiker er for Nederlendere på vinterøvelse;  ingen vet hvor den kommer fra eller hvor gammel den er, men alle har angret en søndag etter å ha vært der. Poenget er at denne eksbygningen har vært plukket i småbiter og satt sammen med ny spakkel fler ganger enn Anna Anka. Det er knapt en flis til overs fra Senja på 1400-tallet, eller hvor faen man nå mener spetakkelet kommer fra. Tro meg. Jeg var så heldig å få stå i den baren noen måneder etter (og for så vidt under) den siste store ombyggingen.  Det var for øvrig den kuleste plassen Harstad noen sinne kommer til å se, men Harstadværingen var dessverre ikke ferdig med tennissokker, Vodka Battery og Rai Rai (ok, de Italienske flisene på dassen var kanskje overkill). Nu vel.

Denne urinbefenkte, nedspydde  plankehaugen har altså klart å male byens folkevalgte opp i et hjørne, som får Adolfs tur til Stalingrad som å fremstå som en middels  multetur. Rælet, med tomt, er på private hender må vite. Og i stedet for at EIER får bygge sårt trengte boliger, så skal man altså brenne inne med en nostalgitrip for Russ 89. Flott. Dritten står der og råtner, og ingen med mindre enn 4 i promille og minimum 10 år siden siste faste adresse beveger seg inn der frivillig. Byen er kjemisk fri for rebeller, så en lett okkupasjon med hanekammer, naglebelter, Willy Haugli på en hest i yttergangen er ingen vits å vente på. Fiftygenser, saggebukse,  og «la huset leve»?? Get real.

Den mest absurde med hele tragedien er at fremst på barrikadene står noen av byens seniorborgere med plutselig interesse for vern av råttsjåer. De er i tillegg dypt bekymret for at en ny boligblokk vil stenge for terrassebyens fjordutsikt. Jeg kan ikke få utrykt sterkt nok min takknemlighet for at de gjør seg til talsmenn for oss småborgere! Fra balkongen, i blokka si. På nabotomta.

Her er et forslag; ta ut de to plankene som gjenstår fra det originale bygget (gå etter lukta, de som lukter Galliano er mer enn 15 år), desinfiser, og sett disse i glassmonter på plenen foran blokka. Kall inn til kommunestyremøte, og finn heller penger til rusomsorg. For Brygga har i alle fall gitt sitt bidrag til at den trengs. God Helg.