Det starter i magen


Så er min første hele sykkelsesong som førtiåring over. Og for å ha det klart; det eneste positive med å bli førti er at man oppfordres til regelmessig egenkontroll av testiklene. Noe annet som er nesten like digg, er at man er inne i tjukkmåneden. Jeg har liksom lov å fråtse litt i søppelmat frem til 1. oktober. Så jeg går fullstendig bananas. Det tar helt av. Candy King setter på ekstrahjelper i regionen, og jeg går med bursdagshatt hele helga. I tillegg består treningen av rolige terrengsykkelturer på fjellet med mat i sekken og gode samtaler med meg selv. Altså en trivselbasert tilnærming til fysisk aktivitet. Finn en feil. Det hele kulminerer selvsagt i en vektøkning på ca ti kg. På en måte sesongstyrt jo-jo slanking, om du forstår. Hvor skrudd det nå enn er.

Nå har jo den industrialiserte verden fucka såpass med iskanten at naturen er lettere sinnsforvirret her oppe, så i skrivende stund viser gradestokken 14 røde. Man kan vel trygt konkludere med at skisesongen ikke er like om hjønet. Rulleski er uaktuelt, de har ikke bremser, og da er det på tide å gå i gang med alternativ «grunntrening». Problemet er den mye omtalte treukers Thailandferien overformynderiet har vedtatt i jula. Nå skal det sies at jeg har rykket et steg opp i familiehierarkiet etter at monsen nylig forlot oss til den evige sandkasse (en seksuelt frustrert sjarmklump på tjue kilo med sterke humørsvingninger, barneallergi og flere knuter en Christian Radich). Tar man med i betraktningen at hamsteren døde av en kombinasjon av kjedsomhet og feilernæring for et års tid siden, så er jeg nå bare tre plasser fra toppen i Bregnehaugen 19. Men når det kommer til ferieplaner er sannsynligvis Færøyene nærmere vetorett i sikkerhetsrådet, enn unge Hansen i familierådet.  Det blir paraplydrinker og denguefeber i jula. Og ja, jeg fostår at noen av dere sikkert har problemer med å mane frem sympati.

Anyway, det må tenkes alternativt.

Og stort sett hver høst ryker jeg på en eller annen mirakelmetode. Jeg mener, du kan bruke hele oktober bare på å lese Dagens Næringsliv Aktiv sine selvmotsigende teorier. Den ene dagen er det lange intervaller, så korte, innom ingen, til de avslutter med å tilby deg et abonnement. Som dere vet lider jeg av verre beslutningsvegring enn en rotte i en ostedisk. Så jeg leser ALT. Og skulle Kaggestad være så uheldig at han under Tour De France forteller at Boasson trener bordtennis naken mens han fremfører Andrea Bocelli, ja så stiller Hansen i nettoen på klubbmesterskapet til Harstad Bordtennisklubb, a cappella. En supermosjonerende kjenning er helt i front. Han satt i hele fjor i boden på en sykkelrulle og tok blodprøver av seg selv hvert syvende minutt. Laktatverdier, faktisk. Når sesongen startet så han ut som om han hadde 3 strake år på plata. Blek, tynn og perforerte blodårer. I år, kan han fortelle, har han skaffet en tønne med isvann i boden som han hopper oppi direkte etter intervalløkta. Er dere med? Lycra, barberte legger, blodprøver og naken isbading. I matboden. For å klare merket på Birken.

Mamma! Jeg er sulten! Da får du ta deg ei skive, faren din står i tønna.

Greia i år er at Chris Horner vant Vueltaen. Hvor gammel er Chris? Førtien! Det kan få katastrofale utfall rundt i Birkeriket. Hold hestene, her skal det faen meg legges inn treningsmengder verden ikke har sett maken til siden Amundsen kjørte sone-tre drag til sydpolen. Så, mens jeg ser selvinnsikten forsvinne seilende på en fjøl inn i solnedgangen, leter jeg opp treningsdagboka fra i fjor (les: Facebook), og der finner jeg ut at jeg også for ca nøyaktig ett år siden røk jeg på en alternativ-treningssmell Asia fortsatt ler av (sitat-ish):

«Ok, gutter, dette er sannsynligvis et endelig farvel til min status som mann, men jeg har i dag vært på YOGA. Nord-Europas mest idretsskonservative menneske. På Yoga. Det hele har sitt utspring i en vond rygg jeg har slitt med hele proffsesongen. Det kan selvsagt henge sammen med totalt feilinnstilte sykler (selvjustert), elendig sittestilling (selvvurdert), eller at jeg rett og slett er blitt gammel, og har økt treningsmengden proposjonalt med stigende førtiårskrise (selvinnsikt). Men alt dette er selvsagt feil. Jeg har disse intense marerittsmertene, FORDI JEG HAR FOR KORTE HAMSTRINGS (selvdiagnosert). Alt uvel, så langt, det finnes mange heksedoktorer som mer enn gjerne påfører deg ulidelig smerte noen timer til dette bedrer seg. Alternativet yoga har frem til nå vært omtrent like aktuelt som assistert tarmskylling. Men så blir det altså kjent at Steven Gerrard og Thor Hushovd har krysset grensen, og «forlenger karrierene med yoga». Og jeg dit. Så jeg dropper leddgestapoene i hvitt, og kjører alternativt. Nu vel. Onsdagen kommer, alle androgyne krefter som ligger skjult i denne barberte bjørnekroppen er manet frem, og vi er i gang.

Rent fysisk er jo dette ukomplisert. Jeg mener – tre kvarter mediasjon med litt lett tøying – hvor forbanna vanskelig kan det være? Har hørt at det er mye pusting, og er det en ting jeg er sikker på etter nok en sesong som topp femtisyklist i Nord-Norsk fjellheim, så er det at jeg er god til å puste. Mye. Opplegget er sikkert kjemisk fri for melkesyre (selv om jeg ikke utelukker at det har vært alternativ syre inne i bildet på denne gjengen). Gjennomsnittsklientellet på en yogatime er altså alternative damer rundt trettifem med dreads, som fortsatt ikke er ferdig med backpacking. De stiller stort sett i «gymtøy» av hamp, og skulle de bli tørst under timen, finnes det alltid grønn te på en termos. De er så stappe full av ro i sinnet at det grenser til narkolepsi, og de hadde heller falt død om foran gryta enn å innta et måltid hvor en singel ert ikke er økologisk dyrket i et kollektiv på Vestlandet. 2 av 3 er lærere på en montesorriskole, og de eldste var lenket til en kjetting i Altaelva for 30 år siden. Og midt oppi dette her en tufs i kompresjonstights og ei Jamie Carragher-trøye. Finn elefanten i rommet.

Greit. Det starter ganske morsomt med at ALLE deltagerne utenom meg har glemt å ta med sko! Ikke en gang sandalene har Yoko Ono & co klart å dra med seg. Instruktøren, en lokal shiva, måler meg, og ber meg ta AV skoene. Hva faen? Med svømming som et hederlig unntak, finnes det altså ikke idrett uten sko. Punktum. Og nå skal man strippes. Instruktøren, sosialt intelligent, fortsetter ..»sånn i solidaritet med resten av gruppa, kanskje». OK. Skoa fyker. Når jeg endelig er klar (har fått lånt ei matte-de har nemlig med seg inventar på timene, også disse av hamp), drar plutselig instruktøren frem aluminiumsfolie. Et lite øyeblikk er jeg klar for skuffekake, men nei. Her skal det fyres talgelys. SERIØST. Dreddsgjengen lager leirbål. Med dette bakteppet, går altså unge Fyhn til verks. Og bare avbrutt av instruktørens hemningsløse beundring for min datter, kulturskoleungens, fleksibilitet (ja, jeg tok med familien, i et desperat forsøk på å vise verden at jeg fortsatt er på riktig banehalvdel), er dette stort sett et femogførtiminutters VM i kamelsvelging. Det er tær hit og hofter dit, og hunder, og katter, og INNI HELVETE vondt. Og det meste med øynene lukket? Hva er greia?? Det er som om du har tidenes konkurransefortrinn i Paralympics og velger å ikke benytte det. Jeg prøver som vanlig å spøke bort manglende konformitet, men «jeg håper at jeg er like myk som deg når jeg når din alder» faller ikke i smak. Tror jeg svimer av mot slutten en gang, det siste jeg husker er i alle fall at jeg ikke rakk bort for å utløse brannalarmen fra den stillingen jeg befant meg i, før jeg kommer til meg selv med instruktøren ved min side som som kan fortelle at «nu pusta du såååå fint, Ronny. Det starte i magen». Hun avslutter med sånn buddhaposisjon, dredsa sier «nyresten» elns til hverandre, og vi kan så velge hvilken stilling vi vil på matta mens vi «kommer tilbake». Jeg velger stabilt sideleie med stille krampegråt, mens jeg registrerer at jeg har vondt i muskler som hittil kun er ansett som moderne myter selv i de mest radikale fysioterapikretser.»

Konklusjonen i fjor var at dette her er faen ikke sunt, hold deg til sykkelen. Min datter ble også nektet videre deltagelse, da dredsa ikke er noe miljø for grensesøkende ungdom. Så man skulle tro at man hadde lært. Og jeg har gjort en avtale med meg selv; du ser meg ALDRI på Zumba, svettende i leggvarmere mens jeg rister hemoroidene løs til Shakira foran et neddugget speil etter kommandoene til en solstråle på lykkepiller!

Med mindre Thor..

Advertisements

Når nettene blir lange og gjestene blir mange. Om menn som mingler.


Jo, det har seg slik at vi hjemme er inne i en ny skaleringsdiskusjon. Den har den sedvanlige posisjoneringen – min kjære skalerer OPP jeg skalerer NED. Standard prosedyre. Skal vi bestille et hotell søker jeg på tre stjerner, hun på fem, og dette er ikke akkurat FN, så da lander vi på fem. Hun drar på, jeg holder igjen. Jeg har en sykelig dragning mot kompleks forskning etter «mest for pengene», og med internett har man fler enn en gang vært i en nær-tvangstrøye situasjon. For det finnes alltid alternativer. Alltid! Rekorden er 17 timer og 22 minutter på søken etter en sykkelhjelm. Der sparte jeg 63 kroner mot første alternativ, og egenandelen på behandlingen av liggesåret var alene over 200 kroner. Dette grenser ikke til galskap, det er galskapen som grenser til dette. Min elskede er som dere vel har forstått diametralt motsatt. Hun Googler, besøker, og kjøper raskere enn jeg skriver passordet. Dette har jeg også undersøkt, jeg er sånn, og mine tverssnittstudier av hennes browserlogg viste en gang at over 75 % av sidene linket direkte til en handlekurv. Ta bort Facebook fra de resterende, og det er ikke mange treff i nettbanken, for å si det sånn.

Nu vel. Tilbake til skaleringsdiskusjonen. Det dreier seg om en konfirmasjon ETT ÅR frem i tid (altså en planleggingshorisont det er helt umulig for en mann å forholde seg til, det er som lage matpakke i dag for en reise til Mars). Utgangspunktet for hestehandelen er at jeg mener at ingen som ikke er i så nær slekt at det ikke på mer enn tre meters hold kan tas feil av vedkommende og konfirmanten skal til bords. Hun, derimot, er langt forbi slekt da «de ikke startet å føre systematiske kirkebøker før 1685». Jeg byr langbord i stua, hun høyner med Telenor Arena. Det her er i og for seg kjent stoff for stort sett hele den norsktalende del av verdens befolkning, da samtlige var invitert i bryllupet vårt. Hvilket også resulterte i at jeg fant det nødvendig å introdusere meg selv i talen. Men det er en annen diskusjon.

POENGET er at jeg har tenkt litt mer over dette her. Jeg tror nemlig at flere enn meg har det sånn. OG, her kommer den radikale teorien om «konstruert sosial dialog»; jeg tror faktisk ikke det er snakk om økonomi (selv om jeg lett innrømmer at det frister mer med et fett nytt hjulsett enn å spandere svinekam på en stesjumenning arrangementskomiteen fant i Myggholla etter å ha hyret inn Harry Hole). Jeg tror at dette dreier seg om at vi menn har nedarvet angst for konstruert sosialisering. Er dere med? Jo flere gjester, jo verre. Det er en GRUNN til at jeg har omgang med dem jeg har omgang med, og ikke alle jeg en gang var på samme kjøpesenter som, eller hva man nå har som inngangsbillett. Her er det feller OVERALT. Hva om man havner i en en-til-en dialog med et menneske fullstendig uten fellesnevnere med deg selv? Bare åpningsreplikken krever tyngre medisinering enn Gazza på rehab. Her er det HELT TILFELDIG hva som kommer ut, men noe kommer. For det eneste som er verre enn konstruert sosial dialog, er pinlig taushet. Det er ille det. Det er faktisk sånn at en helg jeg var alene hjemme med monsen, røk han ut før fredag kl 19. Og det først etter at jeg til slutt brøt stillheten med patetiske (med høy rusten stemme) «såeeeeheh, blirre no mus, eller?..» Flott. Tenk om det er det første du plumper ut med alene med en fremmed frue i en litt for lang heistur. En kollega som jobbet litt vel lenge alene på kontoret sitt av gangen i en prosjektperiode, måtte sette stumtjeneren på gangen. Det bare er slik.

Vi menn har noen få enkle pilarer for dialog. Det er sport. Og bil. Og øl. Og…vel, det er vel egentlig det. I alle fall etter at du er gift. Disse må foreligge som grunnmuren i den sosiale sammenkomsten, ellers er helvete løs. Og da blir Hansen presset opp i et hjørne. Og presser du Hansen, så kan det ende opp med sitater som dette (FB november 2012. Leankonferansen i Oslo. Tema: Sinnsvake «Mingling på konferanseprogram»).

«Tvangsmingling! Der har du litt av et opplegg. Som om det ikke er nok for en borderline introvert (fakta!) å holde ut med 500 mennesker på en todagers megakonferanse, så klarer man altså å PROGRAMFESTE mingling!? Hele konseptet «mingling» er tvilsomme greier, konstruert av übersosiale trendnisser med carpe diem-tatovering og tidsklemme. Du finner dem i HVER ENESTE lille pause. Det er bare å se etter skogen av sosiale antenner midt i rommet som sender ut korte latterkuler med jevne mellomrom. Bla bla bla, ha ha ha. Flott. Hva faen er det som får dem til å tro at de har noe som helst å berike meg med i løpet av to minutter? Med mindre de jobber som produktutviklere i Freia og kommer trillende på en Trek 6.9 i ei Liverpoolskjorte, er det ikke en snøballs sjanse i helvete at jeg kommer til å huske så mye som en bokstav i fornavnet, langt mindre en haug trivialiteter formidlet mens jeg scanner rommet etter nødutganger.
Og, som om ikke det var nok, nå er det dukket opp PROFFMINGLERE! Fakta!! De er altså tilstede med snoking i introvertenes intimsoner som eneste formål. Den gjengen her er betalt for å trenge deg opp i et lavkomforthjørne. I mitt tilfelle en figur fra LO. Han peilet rett på meg, og danset høyre-venstre til jeg ikke lengre kunne styre unna. «Halla. TINE, ja. Ja harru no tro på detta konsepte?» Har jeg noe tro på dette konseptet?? Nei, jeg har reist 4500 kilometer og svidd av en liten formue for å sitte i to lange dager å høre på et opplegg jeg mener suger kamel (for å sitere kidsa). Men jeg fikk det i alle fall bekreftet!

En tidligere kollega fra Vega var nær kollaps på fjorårets seanse. På Vega har man i minst fire generasjoner genetisk nedarvet ekstrem innadvendthet. Og avlsmiljøet er vel noe begrenset der ute. Han mener at bare en forsiktig introduksjon til konseptet mingling på Vega kunne medføre et dramatisk fall i folketallet. Gammelonkelen hans, fiskeren, hadde vist nok så ekstrem sosialangst at han fikk panikkanfall hver gang en torsk gled over ripa på sjarken..
Og dette her klarer de altså å feste til konferanseprogrammet. Fantastisk. Eneste fordelen er at de har satt at rikelige 1,5 timer (hvilket, for en proffmingler, kan gi nær 50 hurtigminglinger). Så jeg lukker øya, og kjører noen raske kroppsfinter (slutt å le) gjennom jungelen, før jeg 10 min seinere befinner meg på hotellets tredemølle. Og med øreproppene på plass puster jeg lettet ut og hardt inn mens Raga maner frem at det er fint å ha noen å hate. Det er bare å følge finger’n som peker. Du og jeg Michael Krohn, vi kan mingle.»

Chuck Norris mingler ikke. Og for å oppsummere empirien:

  1. Menn har et iboende ønske om å unngå store sosiale sammenkomster
  2. De vil derfor søke å motarbeide slike med vikarierende årsaker som unnskyldning
  3. Dersom de blir tvunget inn i slike konstruksjoner kan absurde dialoger, eller etter tungt alkoholkonsum, monologer, oppstå.

Hansen R. F. 1. Utgave 2013. Fagbokforlaget. Harstad

Et netto vesketap.


Er du av typen som er mer enn moderat opptatt av at det skal finnes et spor av sammenheng mellom det du betaler og det fysiske produktet som leveres? At du synes det må være et eller annet minimum av rasjonalitet i kjøpsbeslutninger, eller at «nytteverdi» ikke nødvendigvis er et skjellsord? Kan en sexy formel i et saftig Excelark gi deg lette kriblinger utover det rent mentale? Om du også heller hadde bestilt hemoroidekrem med ropert på et apotek i nabolaget lørdag formiddag enn å bevege deg inn i en designerbutikk, da har du det som meg. Og nær hele den heterogene delen av den mannlige befolkningen, kanskje med unntak av han heisekranfyren.

Dersom din indre stemme har bekreftet et eller flere av punktene over, tar jeg det for gitt at begrepet «designerveske» fremkaller akutt eksem. Og for dere menn som ikke forstår hva jeg snakker om, først; legg dere ned på knærne, finn en vilkårlig gud, og pris han tungt for lykken han har sjenket dere. Så kan jeg belyse fenomenet for dere. Dette her dreier seg om at noen transseksuelle tullinger i sør-europa tjener seg motbydelig rik på kvinners grenseløse naivitet (om din kvinne ikke er smittet; ned på knærne igjen!). De har skapt et kunstig behov som alene manifesterer den vestlige verdens overflodshykleri i et enkelt lite produkt. Disse skinnposene er alene symbolet på hele jævla finanskrisen. Louis -fuckings- Vuitton er beviset på at satan er høyst reell, og at hans sønn går rundt blant oss. Den eneste grunnen til at hele høvleriet ikke kolapset over huet på oss 22/12/12 var ganske enkelt at Louis samme dato slapp vårkolleksjonen, og da trer selv gamlingen med hornene til side. Den er forøvrig dønn lik høstkolleksjonen, altså brun og sinnsykt dyr.

Det finnes altså ingenting – nothing – nada på jordas overflate hvor sammenhengen mellom pris og grunnleggende produktegenskaper er mer fraværende. Skinnposene markedsføres som om de var produsert av hud fra engletestikler, men de er altså sydd sammen på akkord av spedbarn i lenker,  i Tuberkoloseprovinsen i sør-Kina. Ingen grunn til dårlig samvittighet her, jenter. Og, til alle dere lesere som nå tror dere er Steve Jobs fordi dere har to vekttall markedstrategi fra en gang på nittitallet, ja jeg kjenner til «utvidete produktegenskaper» og «brand value» og hele hopprennet, men piss meg i øret. Det er mulig her finnes noe brand value men her er faen ikke mye brain value. Saken er ganske enkel; svir du av et afrikansk statsbudsjett på en Chanelberry, så står du på alle fire og blir finansielt voldtatt. Og du gliser mens det skjer. Punktum.

Dette her gir avhengighet. De reiser rundt fra by til by og prøver å finne ei sjappe hvor de kan få tak i en quickfix. Så mister de kontrollen, og plutselig er de på veskekjøret. Nå kjenner dere hele historien; intervensjon fra nær familie (glem venninnene de er på samme toget), AM-møter (Anonyme Merkeslaver), vesketelefonen og veskerprøver hos fastlegen hver fjortende dag. Noen kommer ut av det, men for andre ender det opp i rennestenen på Champs Elyssè med en Mulberrykopp. Og mens Parajumpershetta skjuler -de som regel blå- øynene, hører du dem mumle de ydmykende ordene. Harru en titusing til en Gucci, eller..? Nu vel.

Jeg kjenner noen på kjøret. Godt. Vedkommende har større veskesamling enn postmuseet. De første ukene etter et besøk hos langeren sover jeg mannen hennes med en veske midt i ektesengen. Den står der som en helspent luksusfelle som klapper sammen ved den minste berøring. Han har et par ganger prøvd å finne en bilnøkkel oppi dette kaoset. Det er som et lite univers, like etter the big bang. Det finnes containerskip på veg fra Hong Kong med færre ting ombord. En gang mistet familen en katt i to måneder. Dekkhistorien var at den ble borte på hytta, på en øy i havgapet. Og en gang, etter et jentejulebord (nytt fenomen, ikke start meg) befinner det seg utrolig nok en kebab oppi der. Lang historie kort, en telefon ringer bak ryggen, han følers seg frem i ørska og etter den umiddelbare gleden over å treffe på noe halvvarmt og fuktig, slår realitetene inn med hvitløkslukta. Henger dere med? Kebab i veska. Og med armen full av restene fra et par ungmonser og kinakål fra containeren bak Obs! innser min venn brutalt; bak enhver veskefetish står en tålmodig mann.

I denne kvinnens gjeng har man nå latt seg inspirere av paveinnsettelsen (og tro meg; det er ellers ikke mye katolsk over nevnte gruppe). Så når en av dem går inn i et ekteskapsoppgjør bak lukkede dører som ideelt sett skal resultere i et nytt innkjøp, så sitter de med kikkerter rundt i byen og sjekker pipa på feks, la oss si, Trondenes. Sort røyk gir en ny dag i spenning. Så en dag, når mannen i huset har resignert i en begynnende førtiårskrise; hvit røyk! Og da stimer de sammen på plenen foran huset og venter til den nyinnkjøpte endelig kan heves over armene på balkongen, og messen kan starte. Mundus vult decipi

Og til dere kvinner som allerede har dratt på rødstrømpene, tent BH-bål på stuegulvet, og kontaktet organisasjonsjuristen til OTTAR; dere kan gjerne skape dere med hampposene deres fra WWF. Men innerst, lang der inne, vet dere at Louis en eller annen vårdag i en storby har lokket frem forbudte følelser. Damn you, Louis, damn you!

Gå med Gud.