Det starter i magen

Så er min første hele sykkelsesong som førtiåring over. Og for å ha det klart; det eneste positive med å bli førti er at man oppfordres til regelmessig egenkontroll av testiklene. Noe annet som er nesten like digg, er at man er inne i tjukkmåneden. Jeg har liksom lov å fråtse litt i søppelmat frem til 1. oktober. Så jeg går fullstendig bananas. Det tar helt av. Candy King setter på ekstrahjelper i regionen, og jeg går med bursdagshatt hele helga. I tillegg består treningen av rolige terrengsykkelturer på fjellet med mat i sekken og gode samtaler med meg selv. Altså en trivselbasert tilnærming til fysisk aktivitet. Finn en feil. Det hele kulminerer selvsagt i en vektøkning på ca ti kg. På en måte sesongstyrt jo-jo slanking, om du forstår. Hvor skrudd det nå enn er.

Nå har jo den industrialiserte verden fucka såpass med iskanten at naturen er lettere sinnsforvirret her oppe, så i skrivende stund viser gradestokken 14 røde. Man kan vel trygt konkludere med at skisesongen ikke er like om hjønet. Rulleski er uaktuelt, de har ikke bremser, og da er det på tide å gå i gang med alternativ «grunntrening». Problemet er den mye omtalte treukers Thailandferien overformynderiet har vedtatt i jula. Nå skal det sies at jeg har rykket et steg opp i familiehierarkiet etter at monsen nylig forlot oss til den evige sandkasse (en seksuelt frustrert sjarmklump på tjue kilo med sterke humørsvingninger, barneallergi og flere knuter en Christian Radich). Tar man med i betraktningen at hamsteren døde av en kombinasjon av kjedsomhet og feilernæring for et års tid siden, så er jeg nå bare tre plasser fra toppen i Bregnehaugen 19. Men når det kommer til ferieplaner er sannsynligvis Færøyene nærmere vetorett i sikkerhetsrådet, enn unge Hansen i familierådet.  Det blir paraplydrinker og denguefeber i jula. Og ja, jeg fostår at noen av dere sikkert har problemer med å mane frem sympati.

Anyway, det må tenkes alternativt.

Og stort sett hver høst ryker jeg på en eller annen mirakelmetode. Jeg mener, du kan bruke hele oktober bare på å lese Dagens Næringsliv Aktiv sine selvmotsigende teorier. Den ene dagen er det lange intervaller, så korte, innom ingen, til de avslutter med å tilby deg et abonnement. Som dere vet lider jeg av verre beslutningsvegring enn en rotte i en ostedisk. Så jeg leser ALT. Og skulle Kaggestad være så uheldig at han under Tour De France forteller at Boasson trener bordtennis naken mens han fremfører Andrea Bocelli, ja så stiller Hansen i nettoen på klubbmesterskapet til Harstad Bordtennisklubb, a cappella. En supermosjonerende kjenning er helt i front. Han satt i hele fjor i boden på en sykkelrulle og tok blodprøver av seg selv hvert syvende minutt. Laktatverdier, faktisk. Når sesongen startet så han ut som om han hadde 3 strake år på plata. Blek, tynn og perforerte blodårer. I år, kan han fortelle, har han skaffet en tønne med isvann i boden som han hopper oppi direkte etter intervalløkta. Er dere med? Lycra, barberte legger, blodprøver og naken isbading. I matboden. For å klare merket på Birken.

Mamma! Jeg er sulten! Da får du ta deg ei skive, faren din står i tønna.

Greia i år er at Chris Horner vant Vueltaen. Hvor gammel er Chris? Førtien! Det kan få katastrofale utfall rundt i Birkeriket. Hold hestene, her skal det faen meg legges inn treningsmengder verden ikke har sett maken til siden Amundsen kjørte sone-tre drag til sydpolen. Så, mens jeg ser selvinnsikten forsvinne seilende på en fjøl inn i solnedgangen, leter jeg opp treningsdagboka fra i fjor (les: Facebook), og der finner jeg ut at jeg også for ca nøyaktig ett år siden røk jeg på en alternativ-treningssmell Asia fortsatt ler av (sitat-ish):

«Ok, gutter, dette er sannsynligvis et endelig farvel til min status som mann, men jeg har i dag vært på YOGA. Nord-Europas mest idretsskonservative menneske. På Yoga. Det hele har sitt utspring i en vond rygg jeg har slitt med hele proffsesongen. Det kan selvsagt henge sammen med totalt feilinnstilte sykler (selvjustert), elendig sittestilling (selvvurdert), eller at jeg rett og slett er blitt gammel, og har økt treningsmengden proposjonalt med stigende førtiårskrise (selvinnsikt). Men alt dette er selvsagt feil. Jeg har disse intense marerittsmertene, FORDI JEG HAR FOR KORTE HAMSTRINGS (selvdiagnosert). Alt uvel, så langt, det finnes mange heksedoktorer som mer enn gjerne påfører deg ulidelig smerte noen timer til dette bedrer seg. Alternativet yoga har frem til nå vært omtrent like aktuelt som assistert tarmskylling. Men så blir det altså kjent at Steven Gerrard og Thor Hushovd har krysset grensen, og «forlenger karrierene med yoga». Og jeg dit. Så jeg dropper leddgestapoene i hvitt, og kjører alternativt. Nu vel. Onsdagen kommer, alle androgyne krefter som ligger skjult i denne barberte bjørnekroppen er manet frem, og vi er i gang.

Rent fysisk er jo dette ukomplisert. Jeg mener – tre kvarter mediasjon med litt lett tøying – hvor forbanna vanskelig kan det være? Har hørt at det er mye pusting, og er det en ting jeg er sikker på etter nok en sesong som topp femtisyklist i Nord-Norsk fjellheim, så er det at jeg er god til å puste. Mye. Opplegget er sikkert kjemisk fri for melkesyre (selv om jeg ikke utelukker at det har vært alternativ syre inne i bildet på denne gjengen). Gjennomsnittsklientellet på en yogatime er altså alternative damer rundt trettifem med dreads, som fortsatt ikke er ferdig med backpacking. De stiller stort sett i «gymtøy» av hamp, og skulle de bli tørst under timen, finnes det alltid grønn te på en termos. De er så stappe full av ro i sinnet at det grenser til narkolepsi, og de hadde heller falt død om foran gryta enn å innta et måltid hvor en singel ert ikke er økologisk dyrket i et kollektiv på Vestlandet. 2 av 3 er lærere på en montesorriskole, og de eldste var lenket til en kjetting i Altaelva for 30 år siden. Og midt oppi dette her en tufs i kompresjonstights og ei Jamie Carragher-trøye. Finn elefanten i rommet.

Greit. Det starter ganske morsomt med at ALLE deltagerne utenom meg har glemt å ta med sko! Ikke en gang sandalene har Yoko Ono & co klart å dra med seg. Instruktøren, en lokal shiva, måler meg, og ber meg ta AV skoene. Hva faen? Med svømming som et hederlig unntak, finnes det altså ikke idrett uten sko. Punktum. Og nå skal man strippes. Instruktøren, sosialt intelligent, fortsetter ..»sånn i solidaritet med resten av gruppa, kanskje». OK. Skoa fyker. Når jeg endelig er klar (har fått lånt ei matte-de har nemlig med seg inventar på timene, også disse av hamp), drar plutselig instruktøren frem aluminiumsfolie. Et lite øyeblikk er jeg klar for skuffekake, men nei. Her skal det fyres talgelys. SERIØST. Dreddsgjengen lager leirbål. Med dette bakteppet, går altså unge Fyhn til verks. Og bare avbrutt av instruktørens hemningsløse beundring for min datter, kulturskoleungens, fleksibilitet (ja, jeg tok med familien, i et desperat forsøk på å vise verden at jeg fortsatt er på riktig banehalvdel), er dette stort sett et femogførtiminutters VM i kamelsvelging. Det er tær hit og hofter dit, og hunder, og katter, og INNI HELVETE vondt. Og det meste med øynene lukket? Hva er greia?? Det er som om du har tidenes konkurransefortrinn i Paralympics og velger å ikke benytte det. Jeg prøver som vanlig å spøke bort manglende konformitet, men «jeg håper at jeg er like myk som deg når jeg når din alder» faller ikke i smak. Tror jeg svimer av mot slutten en gang, det siste jeg husker er i alle fall at jeg ikke rakk bort for å utløse brannalarmen fra den stillingen jeg befant meg i, før jeg kommer til meg selv med instruktøren ved min side som som kan fortelle at «nu pusta du såååå fint, Ronny. Det starte i magen». Hun avslutter med sånn buddhaposisjon, dredsa sier «nyresten» elns til hverandre, og vi kan så velge hvilken stilling vi vil på matta mens vi «kommer tilbake». Jeg velger stabilt sideleie med stille krampegråt, mens jeg registrerer at jeg har vondt i muskler som hittil kun er ansett som moderne myter selv i de mest radikale fysioterapikretser.»

Konklusjonen i fjor var at dette her er faen ikke sunt, hold deg til sykkelen. Min datter ble også nektet videre deltagelse, da dredsa ikke er noe miljø for grensesøkende ungdom. Så man skulle tro at man hadde lært. Og jeg har gjort en avtale med meg selv; du ser meg ALDRI på Zumba, svettende i leggvarmere mens jeg rister hemoroidene løs til Shakira foran et neddugget speil etter kommandoene til en solstråle på lykkepiller!

Med mindre Thor..

En sherpa, en geit og påskekriminell overlast.

Da nærmer det seg høytid i det Fyhn-Bergske hjem. Det vil si for oss hedninger snakker vi om en serie digge fridager snarere enn høytid. Om det er noe religionen har gitt oss, så er det noen pene innslag av pause fra samlebåndet nå og da. Utover det bikker undertegnede klart i retning av Darwin, fremfor en gjeng menn i kjoler som på losjemøte for en million år siden fant ut at de skulle kjøre et lokalt Asbjørnsen og Moe-opplegg. Ok, det ballet på seg, og jeg henger med et godt stykke på veg, men vi snakker før Harry Houdini vandret på jorden. Den hulen var åpnet fra utsiden.

Så vidt jeg husker var det også snakk om at noen få brød, litt fisk og en halv flaske Amarone mettet en haug med folk. Og der kollapser teorien mot praksis hos oss. Her skal det pakkes. Vi skal altså tilbringe opptil flere dager flere hundre meter fra nærmeste butikk, så det skulle bare mangle at det rulles inn mer utstyr enn en middels Natoøvelse. Maks nyttelast på suven er nådd før forsyningen fra Candy King er plassert, og derfra og ut øker prikkbelastninga på førerkortet sammenhengende. Og før den siste parabolantenna er inne er jeg passert 14 dager på åpen anstalt, og kan kun håpe at snuten holder hviledagen hellig. Nå er det viktig å huske at kidsa våre ikke hadde tatt i mot frisk luft om de satt 15 000 fot over bakken i en 737 i fritt fall og maska dingla foran nesen på dem. Den gjengen her har ikke tenkt seg på ski. Det betyr dog ikke at ikke skiboksen er full. For til tross for at jeg blir invitert på smøreturer med Hålogaland Kraft så skal altså halve sikkerhetslageret til Løiten Lys ombord. Det er så stappa at en flue med sosialangst ikke hadde klart å gjemme seg i den bilen. Kjerra er så understyrt at det krever to runder i rundkjøringa på Åsby før man treffer korrekt avkjøring. Og dette må planlegges nøye, slik at MS Tysfjord får justert ballasttankene før fergeavgang.

Dette godset flytter seg ikke inn og ut av bilen av seg selv. Det er ikke dermed sagt at det finnes noen form for arbeidersolidaritet til tonene fra internasjonalen i Bregnehaugen. Her er arbeidsfordelingen enkel: vi pakker – du bærer. Det er som når en maurtue stiger; du har en konstant strøm av inngående materialer til verket er reist. Bare her med en arbeider og en haug dronninger. Frem og tilbake. Denne familien har sin private Sherpa. Og som mine kolleger som labber opp på Mount Everest i basketsko og ei Nikelue på en sti tapetsert halvdauve rikinger i NASA utstyr med trynet i en oksygenflaske, så venter jeg på lønn i himmelen. I mitt tilfelle definert som en uke, 900 km og en haug høydemeter på Mallorca på 12 kvadrat med to ballhester og nybarberte legger. Jeg vet, ikke prøv å forstå. Godt at påska i alle fall varer noen dager. I pinsa i fjor rakk jeg akkurat å få siste kolli ut før første skulle inn igjen. Jeg har i alle fall trening. For noen år siden hadde vi en famøs tur til IKEA i Trondheim, Anniken og jeg. Vi hadde nettopp kjøpt 220 kvadrat hus, og lite viste jeg at hele huset skulle møbleres fra en stasjonsvogn med flatpakker. Det startet et skift når vi kom (vi var der før åpningstid), og det hadde sluttet et annet før vi dro. Jeg spiste 400 kjøttboller, og i mellomtiden ble det kalt inn ekstrahjelper i kassa. Vi hadde flere handlevogner i bevegelse enn en romfolkforflytning. Og skulle altså ut i en personbil. Handlevogn-Ronny-handlevogn-Anniken-handlevogn-ekstrahjelp-handlevogn. Jeg, verre regelrytter enn en speiderleder, har panikk for at noen skal se haugen med flatpakker og koble denne med stasjonsvogna og ringe heimevernet. Så hele toget navigeres til nærmeste varebil på parkeringa hvor Anniken simulerer å fikle med nøklene i et par timer, mens jeg forsøker å stable selvmordsprosjektet i bilen, vogn for vogn. På tredje forsøk er det mulig å holde luka sammen med lastestropper, og vi legger avgårde. Berg nekter å sette siste kolli igjen, og i hundre mil sitter jeg og prater med en lampeskjerm. Ikke at det ble sagt så mye.

I det åpenbare fraværet av hellige symboler er vår, som de fleste påskehytter, preget av obskure harer i feminine farger. Plutselig er vi tradisjonelle igjen. Jeg mener, etter at julen ble kastet på båten til fordel for salmonella, bamseklubb og solbrente tyskergubber med et tvilsomt forhold til nedre aldersgrenser i smiskets land, så tenkte jeg kanskje at vi var blitt urbanisert forbi påskeharen, men nei. Apropos feminine dyr; en kollega av meg som faktisk har greie på hvor de produktene vi selger på meieriet kommer fra, kunne fortelle at det faktisk fra tid til annen dukker opp geitebukker med jur! Er dere med? Transseksuelle geiter. Kan dere fatte for et jævla styr det må være? Jeg mener fullt kjør med dragshow i fjøset hver kveld, designerbåser og fjærpryder overalt. Og midt i slaktinga er de selvfølgelig stukket til Oslo på Loveparade. De må barberes daglig da geitskjegg er «bare sooo last year», og det er faen så dyrt å holde drikketrauet med Bollinger. Å være bonde er hardt nok i seg selv, men dette her? På kjøkkenet henger brøst-eller-baller kalenderen ved siden av hentekalenderen til avfallsselskapet, og bommer du så kan melkinga få absurde konsekvenser. Mulig avsporing dette her, men dere kjenner meg. Hadde ikke holdt en dag hos NSB.

Nå finnes det heldigvis verre forbrytelser enn en svett Tromsøværing i en understyrt Hyundai på en øy lensmannen ikke har besøkt siden et heimbrentsapparat gikk i lufta på 50-tallet. Det finnes også noen som skriver om dem. Og mens jeg forventer at kampen om hvem i heimen som skal lese siste Kepler blir kort prosess, så kan jeg trygt krype ned foran peisen med siste Adler-Olsen. Mord, faenskap, heftig logistikk og et par pene Rioja. Der har du også en påske. Lang unna ei hule i Midtøsten.

God påske!