Menn av stål – en Birkebeiners historie

Ok, jeg legger meg flat. Denne bloggen er i ferd med å bli mer ensporet enn FrP i en innvandrerdebatt. Og jeg lover bedring. Sesongen er på hell, og her oppe finnes det som kjent kun to årstider. Du sovner en vinterkveld og våkner til sommer, og du sovner er sommerkveld og våkner til vinter. Eller snøhelvete – pollenallergi – snøhelvete, om du vil. Når vi nå er på tur inn i et nytt hvitt åttemåneders inferno garanterer jeg lavere sykkelfrekvens på bloggen.

Greia er at om en uke skal nesten 20 000 rullende førtiårskriser forflytte seg over et fjell i et tigerbalsamstinkende syttendemaitog kalt Birkebeineren. I løpet av få timer skal de få svaret på om det var verdt 300 vintertimer i en svett spinningsal under konstant tortur fra Scooter og en solariumsbrun lykkepille som strøk på befalskolen. Og om du trodde kilden til dette selvrealiseringshysteriske karbonsirkuset var en smart marketingidè, eller mer nærliggende – lobotomi, tar du feil.

Nesten korrekt norgeshisorie på ett minutt: La oss gå ca 800 år tilbake i tid. Her oppe på berget hadde vi nøyaktig samme greia som på vi har på Grorud i 2013; ørten gjenger som surret rundt og var drit sure på hverandre. Og kappa man hue av en høvding, så bløgga man to tilbake, og så hadde du det gående med side opp og side ned i runemedia om berserkgang og krig i fleinsoppmiljøet. Gjengkrig anno 1205, mao. Når røyken endelig la seg var det en bunch som tråkket barketøflene ut av haugen av sverd og innvoller – møt Birkebeinerne. Og med det som var igjen av folk og kroppsdeler tok de full kontroll over da hood. Men Birkengutta gjorde som Birkengutter gjerne gjør etter et godt resultat, de lener seg tilbake, hyler innpå ulvekebab og mjød, og blir kjepphøye. De tok heller ikke de små tegnene. Som runetaggingen på høvdingens senka fjording, eller et plutselig fall i fleinsoppetterspørselen. Og mens Birkengjengen klør seg på magen og dropper gymmen, så rekrutteres det smågjenger i nabolaget. Du vet, en nessekonge på Vestlandet, og en pusher i Nidaros, og vips, Baglergjengen er klar til bråk. Birkenssjefen sjøl (Håkon, ikke Manengen) sprekker plutselig av en kombinasjon av kjedsomhet og kolesterol, men ikke før han rekker å lage en sønn (hun øverst, får vi tro). Uten videre sans for demokrati og med en rimelig irritert Baglergjeng i nabobygda finner Birkebeinerne ut at de må sende to stautinger avgårde med arvingen til noen allierte så kongeemnet overlever førskolen. Så to mann, Torvald og Skjervald, med mye skjegg og baller av betong stapper småen i en sekk, og legger til fjells i et satans vær, hvor de jages av Baglere, ulv og bjørn. Skjervald gjennomfører dessuten halve ferden med èn fot, etter å ha mistet den andre i en opphetet diskusjon med Torvald om en drittjobb etter at det viser seg at junior i sekken ikke var pottetrent. Legg til at de stort sett gikk i skjørt på den tiden og alle forstår at det var et jævla styr å komme seg over berget. Gutta får småen i sikkerhet mot alle odds, og han skal senere vise seg å bli sjefen for middelalderen oppi her.

POENGET er at det er dette her, denne heroiske superbragden av de tøffeste gutta under iskanten før Steffen Tangstad, er forbildet for tjue tusen lycrakledde intervallkonger med nybarberte ben på sykler av romfartsmaterialer. Og siden Celin Dion fant det for godt å radbrekke «You shook me all night long» har vel knapt verden sett en kopi med et mer grusomt avvik fra originalen. De har til og med tvunget på oss en symbolsk sekk. Forskjellen er bare at der det for 800 år siden lå et spedbarn og remjet med koldbrann og morsmelkerstating av torv, skal det nå ligge superundertøy, oljehyr, og multiverktøy. I tilfelle temperaturen skulle falle under femten grader. Og kjedet hopper av. Dakkar.

Nå skal det sies at turen har vært strabasiøs en eneste gang til. 2010. Annus Horribilis. Om du er religiøs MÅ jo konklusjonen være at vår herre satt og tittet ned på freakshowet, og fant ut at dette her er f…. ikke smidd i mitt bilde, så han slapp løs syndefloden 2.0. Så en patetisk gjeng midtlivskriser blir til en patetisk gjeng midtlivskriser i en gjørmetsunami. Oh joy. Og NRK, for mine og dine penger, velger å produsere skrekkbildene til den mentalt friske delen av befolkningen. Direkte. Det manglet ikke på stolte øyeblikk i de tusen hjem når en sønn med hode på skakke utbryter; «pappa æj på teven», og mor kan konstatere at det slett ikke kan utelukkes at individet som ligger i fostertilling under varmefolie og patter på tommelen i en grøft mens han stirrer tomt på en representant for Hedmarken Røde Kors, kan være hennes mann. Revisoren.

Jeg debuterte dette året. Det er som å debutere seksuelt med et vepsebol. Allerede i slusa (de har et sluseopplegg før start, det er som kveg til slakteren på en Belgisk farm, eller ombordstigning på Ryanair for den saks skyld) fryser unge Hansen knallperlene opp i milten. Jeg prøver å fokusere, men har et over moderat fordøyelsesproblem. Kvelden før hadde nemlig en vesteråling forklart meg at det siste i vindunderkurer som skulle trylle meg under merkekravet var medisinsk kontrastveske. Og «alle andre drekk kontrastvæska, men du ser no sjøl», så jeg ryker på en liter. Mr Vesterålen mente at det var nødvendig dose, siden jeg ikke hadde vært på kontrastveskekjøret en uke allerede. Det han glemte å fortelle om var blandingsforholdet med sportsdrikk. Så jeg presser ned en liter konsentrert hoggormgift på feltsengekanten timer før start, i tillegg til 7-8 andre vidunderkurer jeg hadde fraktet fra Harstad. Tilbake i slusa er altså gjæringa starta, kontrastveska reagerer kjemisk med en Herbalifevariant, men er du i slusa, så er du i slusa. Knip igjen.  Foran meg står et monster av en fyr. Vi snakker steroidebamse. Han har biceps tjukkere enn låra mine, og fyren stiller i kort-kort. I tre grader og sludd. I nakken har han tatoert «Gerilja Gym Serbia», og arrene sitter tettere enn hos en finsk EMO. Jeg er som kjent ikke god på smalltalk på start, og vitsen min om han «kanskje skal på innkreving hos en av finansgutta i feltet, heh..» faller ikke i god jord. Gryntet jeg får tilbake gir meg bestemt inntrykk av at øvrig dialog de neste tre timene er overflødig. Mer snakkesalig er imidlertid fyren bak meg. Han ser ironisk nok ut som han dukkekaren til Caprino som de lenker fast . Sikkert to meter, men knappe 50 kg. Rekelet er fra Rogaland, og hakker tenner som Jan Baalsrud i 1943. «T-t-t-t-tru d-d-du de e f-f-forsvarlige, d-d-dette h-her?». Forsvarlig?? Nei, spikern, det tror jeg ikke, men jeg har brukt åttetusen spenn på galskapen, alt jeg eier og har nord for Saltfjellet ligger på Lillehammer, og jeg befinner meg 9 mil unna. Så, snø eller ikke, ytterligere helserisikoanalyser får du sluttføre i ei annen sluse, jeg skal til mål. Nærmere bestemt ølteltet.

Jeg var overbevist om at Ole Bole fra Serbia kom til å ramle raskt av opp bakkene fra start. Dette var tross alt ei bra pulje. At han hadde klart å kvalifisere seg forklarte jeg med et «personlig oppmøte» på seedingkontoret. Men med ca 5 tråkk i minuttet klatrer altså kjøttberget som Contador, og jeg har mer enn nok med å klore meg fast. Det er jeg glad for, da motvinden bikker fra «orkan» til «ring CNN» direkte fra start. Like glad er sikkert flaggstanga bak meg. Han hakker fortsatt tenner, så jeg har kontroll på gruppa, kan du si. Og slik sitter jeg altså i ni mil. Klint inn mellom Shrek og et pinnedyr i den perfekte stormen, mens jeg konstaterer at større feilvurdering hadde jeg ikke gjort siden jeg gikk for Betamax i 1985. Resten husker jeg ikke mye av, det er noe med rosiner og en lyd fra kranken, og en vakt som teller femhundrelapper hver gang jeg trår rundt («fæmhunner, tusen, fæmtenhunner hæ hæ hæ høres dyrt ut, ja»). Arnold tryner i balettbakken like før mål, og tar med seg 2-300 mann, så jeg og stælken kommer sammen inn.

Etter å ha forsøkt å bytte Audien vår i en ekstra kopp tomatsuppe i målområdet , får jeg dagens sikkert femtende sjokk. Foran Håkonshall står en kjøttkø på ca tohundre meter i sludd og venter på at en sadist fra Oppland S&M og Fuggelhund skal spyle seg ren. Med en høytrykkspyler. Som for å trykke gjørma inn i de hulrommene den ikke allerede har navigert selv. Jeg har ikke følt noe på halvannen time, og er rimelig sikker på at to tær løsnet rundt Elgåsen, men vi stiller oss opp. Som to zombier. Etter tjue minutter kommer det en lyd fra stælken, som om han prøver å si noe, og ytterligere halvminuttet senere kommer det. «S-s-s-sk-ska m-m-me gje oss f-f-faen i d-d-detta her å gå r-r-rett i g-g-g-g-g-ga- eh, dusjen?» Jeg er en jævla regelrytter, men aldri har jeg raskere slått til på et t-t-t-tilbud om avvik fra etablerte normer. Så vi strener rett inn i Håkons hjem. Og det synet som der møter meg kommer jeg aldri til å glemme. Jeg har vandret rett inn i en casting til Schindlers Liste. Ut fra hver eneste garderobe nedover korridoren står en rekke skitne, bleke mennesker, med alt de har i en klump under armen og gråter, mens de venter på adgang til en dusj som ikke har levert lunk på snart to døgn. Dette her, mine damer og herrer, er norges finanselite. Strippet til bremsesporet. Og er du nyutdannet fra BI og sliter med lett autoritetsskrekk så skal du sette deg på en krakk i denne korridoren siste lørdagen i august med et mobilkamera, og du kommer aldri mer til å stå med lua i hånda i et styrerom resten av karrieren.

Lørdag starter toget igjen. NRK sender hele sirkuset. Og nei, det er ikke Urix fra en krigssone. Det er Birkebeinere anno 2013.

Til dere som starter: lykke til! Til dere andre: husk popcorn.

Reklame

Lycra i dødens – hest er nestbest.

Det har vært en viss etterspørsel etter fakta om hvordan en noe spesiell konkurranse utartet seg forrige helg. For de uinnvidde; det startet med følgende telefonsamtale med Bjørn Borgersen (leder for travselskapet Totonor);

Ronny:
«Halla.»

Bjørn:
«Hei Ronny! Hest er best! Vi trenger en lettlurt skrue til å kappsykle mot en hest. Der kommer du inn i bildet»

Ronny:
 «Hva? Har du fått regnstikk (nord-norsk solstikk, kortvarig mentalråte)? Og, om så er tilfelle; hvorfor meg?»

Bjørn:
«Vel, vi tenker å bryte opp den ørkenvandringen en dag i travparken tross alt er med lure en fyr på sykkel til å la seg ydmyke av en hest. Kriteriene var sykkelentusiast med dårlig utviklet realitetskontroll. Og dette er NM for amatører, vi kunne ikke akkurat ha amatørkusk og en proffsyklist, for å si det sånn. Fikk ett treff i Troms fylke. Deg.»

Ronny:
«Ikke faen om hestefolket skal få ha det morro på min bekostning. Glem det.»

Bjørn:
«Du kommer i avisa.»

Ronny:
«Stiller.»

Nå skal det sies at jeg synes man SKAL stille opp for hverandre i lokalidretten, og disse folkene har ikke hatt det greit. Jeg aner ikke hvem som krangler med hvem, for det er lettere å forstå organisasjonskartet til NAV enn dette jævla sammensurium av travlag, Rikstoto, anlegg, styrer og ingen styring, men dette gjenget får Palestina til å fremstå som en bamseklubb. Nå er det vel et eldgammelt triks å samle kranglefanter mot en felles fiende, og her dreier det seg altså om å skaffe «a greater evil» i form av en rullende førtiårskrise med barberte legger på svindyr sykkel som fyrer alle kanoner på mistanke. Ronny.

Det kjøres selvsagt intervjuer til lokalavisa dagen før, og jeg greier like selvsagt å legge lista like under skydekket med proklameringer om at mennesket har dominert dyrene siden havet brant, spørsmål om «hvor mye tillegg JEG bør starte med for at HESTEN skal ha en sjans», og at jeg «i miljøet er best kjent som «Rex Ronny». Journalisten forteller at dette siterer han meg på, og videre at Cavendish for øvrig har gjort samme stuntet og tapt. I den rekkefølgen.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til store dyr. Det er ett eller annet med at de er, vel, jævlig stor. Og dyr. Hester har jeg et spesielt anstrengt forhold til. Som unge beilere jaget vi hestejenter halve åttitallet. Når man er 16,5 år så står det jo ikke på potente ambisjoner.Og skal du imponere hestejenter så må du ikke vise frykt. Så jeg klatra opp på ett av disse beistene, og ble selvsagt kastet av etter tre sekund. Muligens første signal om at jeg 25 år senere ikke skulle begynne med terrengsykling, men det er en annen sak. Det var så klart ikke hestens feil, det er sånn med hestejenter at det aldri er hestens feil, til tross for at jeg satt dønn stille fire meter over bakken med krampegrep i de der tauene rundt hodet. Teorien her var at «hun luktet frykten din»!? Luktet frykten min?? Det er i så fall godt gjort, det lukta ikke akkurat bringebærdrops av resten av ensemblet der ute.  Og disse jentene endte jo stort sett opp med noen eksemplar som var eldre enn skogen. Så de daua som fluer. Hestene, altså. Og da var det et spetakkel uten like med stearinlys, bilder, og nekrolog i pusurdagboka. Livet kunne bare ikke gå videre uten Ugly Hag. Det fantes bare ikke lys i tunellen, uten Ugly Hag. Og da hjalp det sikkert ikke at det stod en kvisete kjappis i bakgrunnen og høytleste varedeklarasjonen på en Sognemorr. «Hahaha hør på dette, dere ETER faen meg kjærledyrene deres, hehe. Viste du det? Står her»

Det ble ikke vi to.

Så jeg har altså et noe anstrengt forhold til hester. Da er det jo betryggende å like før start få vite at kusken er «noe usikker på hvordan hesten vil reagere om han tar igjen en syklist i banen». Når det i tillegg viser seg at øket har fremskreden demens, og «ikke nødvendigvis husker hvorfor han er der», så får show være show, her skal det faen meg sykles som om man har apokalypsens ryttere i hælene.

Nå var dette altså NM for hobbykusker. Det lukter ikke akkurat vill action, og man må da kunne konkludere med at er kuskene amatører, så er hestene er amatører. Ting tar tid. Første løp startet rundt lunsjtider, og jeg skulle inn etter fjerde løp. Altså i halvåttetia om kvelden. Da hadde akkurat «Onelimpbastard» slått «Brokksekken» med en lengde, til en kilometertid rundt 20 minutter. For øvrig et førstevalg blant begge spillerne. Etter at vittig-Per i tårnet har dratt alle de innøvde vitsene fra travsportens spede begynnelse (som, med nasal hestespeakerstemme, «da bes Rex Ronny melde seg til veterinæren for kontroll, hehe» og lignede perler), slippes jeg inn på banen. Til spredt applaus. Fra min kone. Sånn rent teknisk, skulle ikke dette være så jævlig vanskelig. Start her, og sykle til andre siden, når Per sier «kjør». Vel, hestefolket hadde flere ess i ermet, fordel øket. Voltestart. Om du er like grunnleggende uinteressert i voltestarter som meg, så kan jeg opplyse at det betyr at du surrer rundt i ring til starten går (for løpet som går ut på å kjøre i ring). Kjempeplan. Konseptet med «her er en startlinje, still opp», holder ikke for disse rakettforskerne. Forklaringen er enkel. De er som voksne folk i korps; dette her er deres eneste alibi for et sosialt liv utenfor hjemmet, og med surrestart får du 7-8 omstarter pr løp. Hvilket gir dem ytterligere et par timer i sagmugg. Anyway, planen er klar; sykle i så små sirkler som fysisk mulig for å være nærmest mulig linja når skuddet går. Dette observerer selvsagt heste-Per i tårnet. Så han drøyer. Leeeenge, muligens inspirert av en tosk som står under vinduet og skriker «Per! se om du får han tel å velte før du starte dæm. Æ har femhundre på gampen. Går han inn, stekk vi på Sjøbua«. Lotteritilsynet har ikke merket parkeringsplass der oppe, for å si det sånn.

Resultatet er selvsagt at jeg starter løpet med promille og vet knapt hvilken retning jeg sykler. Dypt konsentrert om å unngå oppkast har jeg melkesyre før siste volte er avsluttet, og to sekunder senere slår angsten inn. Det går brått opp for meg at jeg ikke aner hvor beistet befinner seg. OG om noen her lurer på hva som menes med «dødens posisjon» på en travbane, så er det faktisk hvor som helst på banen, ikledd lycra, med sekshundre kilo gullrotånde i nakken, styrt av en lokalavisfornærmet kusk med «we break for nobody» på jakkeryggen. Gå med Gud. Jeg gjør unna de raskeste 600 metrene i mitt liv siden storebroren til en kompis startet trening av kamphunder i 1985, og KNUSER Blakken med en halv lengde. IN-YOUR-HORSEFACE! Så skjer det. Ut av intet dukker det en velkledd østlending (finn en feil i Harstad Travpark) opp og setter en mikrofon i trynet på meg, før jeg er ferdig med å gestikulere mot hesten som fortsatt har 150 meter til linja. Det var ikke flere tilskuere der enn at jeg rakk å håndhilse på samtlige under oppvarmingen, så jeg tenkte at jeg fikk dra på litt over høytaleranlegget. You know, Fyhn style. Så det kom noe om at jeg «nærmest var født og oppvokst på banen», og at «hadde jeg syklet saktere på oppløpet hadde jeg veltet», og et par onelinere til Per i tårnet og han tullingen som nå sto under vinduet og bannet. Alt vel, takk for meg. Se you next year, skaff galopphest.

Informasjonen jeg derimot manglet var at det faktisk finnes en egen TV-kanal for sånne hestegreier, og at løpet OG dette famøse intervjuet gikk DIREKTE i hele kongeriket i beste sendetid for spillegale. Disse, det vil si resten av hestenorge, kjente selvsagt ikke til opplegget i forkant med humoristisk vinkling i lokalavisa, og kunne derimot konstatere at en halvfeit spinninginstruktør fikk en halv kilometers forsprang mot et gammelt øk med grå stær og lumbago som ikke hadde spilt inn 50 øre på denne siden av Bondevik 2, og etterpå trodde han var Thor Hushovd. På direkten.

Detaljnivået i kontrakter med unge Hansen kommer til å øke fremover, for å si det sånn..

Hest er best. Vakumpakket.

Fortsatt god ferie:-)