Det starter i magen

Så er min første hele sykkelsesong som førtiåring over. Og for å ha det klart; det eneste positive med å bli førti er at man oppfordres til regelmessig egenkontroll av testiklene. Noe annet som er nesten like digg, er at man er inne i tjukkmåneden. Jeg har liksom lov å fråtse litt i søppelmat frem til 1. oktober. Så jeg går fullstendig bananas. Det tar helt av. Candy King setter på ekstrahjelper i regionen, og jeg går med bursdagshatt hele helga. I tillegg består treningen av rolige terrengsykkelturer på fjellet med mat i sekken og gode samtaler med meg selv. Altså en trivselbasert tilnærming til fysisk aktivitet. Finn en feil. Det hele kulminerer selvsagt i en vektøkning på ca ti kg. På en måte sesongstyrt jo-jo slanking, om du forstår. Hvor skrudd det nå enn er.

Nå har jo den industrialiserte verden fucka såpass med iskanten at naturen er lettere sinnsforvirret her oppe, så i skrivende stund viser gradestokken 14 røde. Man kan vel trygt konkludere med at skisesongen ikke er like om hjønet. Rulleski er uaktuelt, de har ikke bremser, og da er det på tide å gå i gang med alternativ «grunntrening». Problemet er den mye omtalte treukers Thailandferien overformynderiet har vedtatt i jula. Nå skal det sies at jeg har rykket et steg opp i familiehierarkiet etter at monsen nylig forlot oss til den evige sandkasse (en seksuelt frustrert sjarmklump på tjue kilo med sterke humørsvingninger, barneallergi og flere knuter en Christian Radich). Tar man med i betraktningen at hamsteren døde av en kombinasjon av kjedsomhet og feilernæring for et års tid siden, så er jeg nå bare tre plasser fra toppen i Bregnehaugen 19. Men når det kommer til ferieplaner er sannsynligvis Færøyene nærmere vetorett i sikkerhetsrådet, enn unge Hansen i familierådet.  Det blir paraplydrinker og denguefeber i jula. Og ja, jeg fostår at noen av dere sikkert har problemer med å mane frem sympati.

Anyway, det må tenkes alternativt.

Og stort sett hver høst ryker jeg på en eller annen mirakelmetode. Jeg mener, du kan bruke hele oktober bare på å lese Dagens Næringsliv Aktiv sine selvmotsigende teorier. Den ene dagen er det lange intervaller, så korte, innom ingen, til de avslutter med å tilby deg et abonnement. Som dere vet lider jeg av verre beslutningsvegring enn en rotte i en ostedisk. Så jeg leser ALT. Og skulle Kaggestad være så uheldig at han under Tour De France forteller at Boasson trener bordtennis naken mens han fremfører Andrea Bocelli, ja så stiller Hansen i nettoen på klubbmesterskapet til Harstad Bordtennisklubb, a cappella. En supermosjonerende kjenning er helt i front. Han satt i hele fjor i boden på en sykkelrulle og tok blodprøver av seg selv hvert syvende minutt. Laktatverdier, faktisk. Når sesongen startet så han ut som om han hadde 3 strake år på plata. Blek, tynn og perforerte blodårer. I år, kan han fortelle, har han skaffet en tønne med isvann i boden som han hopper oppi direkte etter intervalløkta. Er dere med? Lycra, barberte legger, blodprøver og naken isbading. I matboden. For å klare merket på Birken.

Mamma! Jeg er sulten! Da får du ta deg ei skive, faren din står i tønna.

Greia i år er at Chris Horner vant Vueltaen. Hvor gammel er Chris? Førtien! Det kan få katastrofale utfall rundt i Birkeriket. Hold hestene, her skal det faen meg legges inn treningsmengder verden ikke har sett maken til siden Amundsen kjørte sone-tre drag til sydpolen. Så, mens jeg ser selvinnsikten forsvinne seilende på en fjøl inn i solnedgangen, leter jeg opp treningsdagboka fra i fjor (les: Facebook), og der finner jeg ut at jeg også for ca nøyaktig ett år siden røk jeg på en alternativ-treningssmell Asia fortsatt ler av (sitat-ish):

«Ok, gutter, dette er sannsynligvis et endelig farvel til min status som mann, men jeg har i dag vært på YOGA. Nord-Europas mest idretsskonservative menneske. På Yoga. Det hele har sitt utspring i en vond rygg jeg har slitt med hele proffsesongen. Det kan selvsagt henge sammen med totalt feilinnstilte sykler (selvjustert), elendig sittestilling (selvvurdert), eller at jeg rett og slett er blitt gammel, og har økt treningsmengden proposjonalt med stigende førtiårskrise (selvinnsikt). Men alt dette er selvsagt feil. Jeg har disse intense marerittsmertene, FORDI JEG HAR FOR KORTE HAMSTRINGS (selvdiagnosert). Alt uvel, så langt, det finnes mange heksedoktorer som mer enn gjerne påfører deg ulidelig smerte noen timer til dette bedrer seg. Alternativet yoga har frem til nå vært omtrent like aktuelt som assistert tarmskylling. Men så blir det altså kjent at Steven Gerrard og Thor Hushovd har krysset grensen, og «forlenger karrierene med yoga». Og jeg dit. Så jeg dropper leddgestapoene i hvitt, og kjører alternativt. Nu vel. Onsdagen kommer, alle androgyne krefter som ligger skjult i denne barberte bjørnekroppen er manet frem, og vi er i gang.

Rent fysisk er jo dette ukomplisert. Jeg mener – tre kvarter mediasjon med litt lett tøying – hvor forbanna vanskelig kan det være? Har hørt at det er mye pusting, og er det en ting jeg er sikker på etter nok en sesong som topp femtisyklist i Nord-Norsk fjellheim, så er det at jeg er god til å puste. Mye. Opplegget er sikkert kjemisk fri for melkesyre (selv om jeg ikke utelukker at det har vært alternativ syre inne i bildet på denne gjengen). Gjennomsnittsklientellet på en yogatime er altså alternative damer rundt trettifem med dreads, som fortsatt ikke er ferdig med backpacking. De stiller stort sett i «gymtøy» av hamp, og skulle de bli tørst under timen, finnes det alltid grønn te på en termos. De er så stappe full av ro i sinnet at det grenser til narkolepsi, og de hadde heller falt død om foran gryta enn å innta et måltid hvor en singel ert ikke er økologisk dyrket i et kollektiv på Vestlandet. 2 av 3 er lærere på en montesorriskole, og de eldste var lenket til en kjetting i Altaelva for 30 år siden. Og midt oppi dette her en tufs i kompresjonstights og ei Jamie Carragher-trøye. Finn elefanten i rommet.

Greit. Det starter ganske morsomt med at ALLE deltagerne utenom meg har glemt å ta med sko! Ikke en gang sandalene har Yoko Ono & co klart å dra med seg. Instruktøren, en lokal shiva, måler meg, og ber meg ta AV skoene. Hva faen? Med svømming som et hederlig unntak, finnes det altså ikke idrett uten sko. Punktum. Og nå skal man strippes. Instruktøren, sosialt intelligent, fortsetter ..»sånn i solidaritet med resten av gruppa, kanskje». OK. Skoa fyker. Når jeg endelig er klar (har fått lånt ei matte-de har nemlig med seg inventar på timene, også disse av hamp), drar plutselig instruktøren frem aluminiumsfolie. Et lite øyeblikk er jeg klar for skuffekake, men nei. Her skal det fyres talgelys. SERIØST. Dreddsgjengen lager leirbål. Med dette bakteppet, går altså unge Fyhn til verks. Og bare avbrutt av instruktørens hemningsløse beundring for min datter, kulturskoleungens, fleksibilitet (ja, jeg tok med familien, i et desperat forsøk på å vise verden at jeg fortsatt er på riktig banehalvdel), er dette stort sett et femogførtiminutters VM i kamelsvelging. Det er tær hit og hofter dit, og hunder, og katter, og INNI HELVETE vondt. Og det meste med øynene lukket? Hva er greia?? Det er som om du har tidenes konkurransefortrinn i Paralympics og velger å ikke benytte det. Jeg prøver som vanlig å spøke bort manglende konformitet, men «jeg håper at jeg er like myk som deg når jeg når din alder» faller ikke i smak. Tror jeg svimer av mot slutten en gang, det siste jeg husker er i alle fall at jeg ikke rakk bort for å utløse brannalarmen fra den stillingen jeg befant meg i, før jeg kommer til meg selv med instruktøren ved min side som som kan fortelle at «nu pusta du såååå fint, Ronny. Det starte i magen». Hun avslutter med sånn buddhaposisjon, dredsa sier «nyresten» elns til hverandre, og vi kan så velge hvilken stilling vi vil på matta mens vi «kommer tilbake». Jeg velger stabilt sideleie med stille krampegråt, mens jeg registrerer at jeg har vondt i muskler som hittil kun er ansett som moderne myter selv i de mest radikale fysioterapikretser.»

Konklusjonen i fjor var at dette her er faen ikke sunt, hold deg til sykkelen. Min datter ble også nektet videre deltagelse, da dredsa ikke er noe miljø for grensesøkende ungdom. Så man skulle tro at man hadde lært. Og jeg har gjort en avtale med meg selv; du ser meg ALDRI på Zumba, svettende i leggvarmere mens jeg rister hemoroidene løs til Shakira foran et neddugget speil etter kommandoene til en solstråle på lykkepiller!

Med mindre Thor..

Naiv. Super

Eg repeterar: jeg er egentlig en skeptiker. Eller realist. Konservativ grinebiter med bedre impulskontroll enn en komapasient har vel vært bruk tidligere i dette forum. Og bortsett fra at jeg er grenseløst naiv når det kommer til sykler, er det meste annet slik at om jeg ikke ser det, så finnes det ikke. Og skulle det avvike fra mitt eget regneark, så er det ikke sikkert det finnes selv om jeg ser det. Men av og til går jeg åpenbart i svart. Det betyr videre at jeg i det følgende kommer til å tråkke noen lesere på tærne. Det får så være. Jeg forholder meg ikke til selvhøytidelighet.

Greia er at om du beveger deg i dagens kroppsfokuserte medieunivers, så blir man bombardert med fantasiprodukter som skal gi deg en quickfix til kroppslig lykke, rene tarmer og ny pers på Birken. Det er kurer, og urter, og røtter og gud vet hva. Og en haug geniale teorier. Som ofte refererer til steinalderen. Flott tid. Det var fritt for e-stoffer, og farlig emballasje, og genmodifisering. De klubba seg en kvinne, sanka nøtter, og spiste en og annen mammut som strøk forbi. Fint det. Fint liv, alle de 35 årene de levde i snitt. For all del, la oss kopiere DET konseptet.

Og siste kryss på bullshitbingoen; SUPERMAT. For de som ikke kjenner til supermat, så er det i korte trekk ulike obskure vekster, som vi av årsaker som at de ikke vokser her, de er lite tilgjengelig eller at de smaker dritt, normalt ikke trykker i oss. Disse inneholder, akkurat som alle andre vekster (av og til kjent som frukt og grønt som vokser her, er tilgjengelig og ikke smaker dritt), noen næringsstoffer. Teorien er at disse har SUPERmye næringsstoffer, supermye mer enn vi trenger, faktisk. Og at supertullinger som liker å brenne penger på bål derfor skal betale superpriser for supertull på glass. Det er like idiotisk som Louis Fucking Vuitton. Og hele greia er selvsagt tynnere dokumentert enn en master fra Märthas engleskole.

Hjemme hos oss står det et sånt superglass på benken. Det inneholder Alger. Nei seriøst , ALGER! La meg fortelle dere hva mitt forhold til ALGER har vært så langt i livet. I en alder av 14 hadde jeg min første sommerjobb. Jeg satt to måneder på et betonggulv og rullet sammen søppelsekker. Dette var nemlig så lenge siden at det var like før den forrige revolusjonen i renovasjonen i Tromsø. Altså etter «vi henter søpla, og bytter sekk for deg, også kjent som kommunal service», men før dagens «vi kjører forbi med søppelbilen, du ordner alt annet, og får jevnlig kjeft i avisa». Så Tromsøværingene skulle ha søppelsekker, og der kommer unge Hansen inn i bildet. Rulling altså, og i den grad arbeidsmiljøloven i dag regulerer enfoldig arbeid, så gjorde den det definitivt ikke det i 1986. Og bortsett fra vaktmesteren i borettslaget, så var det sikkert ingen som var mer glad for å sende oss i rullinga enn våre foreldre. Tromsø Renovasjon 1986 aka «åpen soning» skulle altså fungere som adferdsveilder. Kjempeide. Anyway, pengene rullet inn, og plutselig står Hansen der med noen tusenlapper i handa en sen julidag. Og, som mine venner etter sin første sommerjobb, skulle også jeg shoppe. Det var moped, eller en gummibåt, eller en Commodore 64 hos de fleste. Men ikke her. Jeg svidde av mer penger enn jeg hadde sett mine første 14 år på EN VANNSENG. Ferdig montert ca ett sekund før vannsenger gikk fullstendig av moten, for aldri å komme tilbake. 14 år, 9 kvadrat rom, 6 kvadrat vannseng. Vi snakker Tromsø. Solstikk er utelukket. Nå ble jeg vel ikke investeringsrådgiver senere i livet heller, mine råd blir svært sjeldent lagt til grunn for investeringer jeg er direkte involvert i. Nu vel.

Du blir ikke millionær av å rulle søppelsekker, så senga var en komplett udempet sak. Måtte du pisse klokka to, var det ikke smult farvann før i firetiden. Termostaten var en kinesisk modell med tre innstillinger; 1: Is, 2: Passe, 3: Skåldet. Denne senga beholdt jeg så lenge at jeg rakk å bli gammel nok til å rangle på byen. Og hver lørdag satt «kompisene» mine på rommet og tok en øl før vi skulle ut å ragge damer («å ragge» her i betydningen av å prøve å oppnå noe totalt urealistisk). Det gjenget her har dårligere vurderingsevne enn Kristian Valen, og ved første anledning hvor jeg var ute av syne kjørte de termostatjækelen i taket (vinduet igjen, og panelovnen på) før vi stakk på byen. Og tro meg, du har ikke vært fyllesjuk før du har våknet søndag ettermiddag i en innsjø av kroppsvæske med nesegrevet limt ned i en 50 graders vannmadrass. Under to dyner. I et rom med lavere oksygeninnhold enn melkeveien.

Hvor var jeg. Jo. Med sengespetakkelet fulgte det en flaske. Den inneholdt «algemiddel», kom med en polsk bruksanvisning, og vår påtrykket absolutt alle offentlige trekantadvarsler som var tilgjengelig tre måneder etter Tsjernobyl.  Dette skulle distribueres to ganger i uken i madrassen, hvilket i løpet av 5 år levetid skulle bety femhundreogtjue doser terrorgift for å holde naturen i tømmene. Det ble med EN dose, før resten av flaska gikk i do. I fjorten dager var fjæra full av grønn småsei. Det tok vel tjue år før økosystemet i Tromsøysundet var i balanse igjen. En gang på nittitallet satt jeg derfor sannsynligvis med den siste ansamlingen originalt vann fra 1986 i verden, og skulle endelig kvitte meg med noen hundre liter sengespetakkel. For første gang i postpubertal alder ble madrassproppen åpnet. Og det livet som der møter meg, denne subtropiske organismen som kom opp og glefset etter lommelykta, denne jungelen med ryggfinne, som kunne gitt Steve Irwin hjerteflimmer, DETTE stoffet er det altså nå som ligger innkapslet i gelatinampuller i en krukke på kjøkkenbenken min! Til 600 -sekshundre- kroner. Nå har det streifet meg at det muligens er en forretningside å raide e-bay for vannsenger, finne en nedlagt campingplass med utlagt strøm, og starte oppdrett på faenskapen. Bortsett fra dette, er det glasset tap-tap. For meg. Noen gliser nok et sted.

Nå har det seg slik at dette ikke er min første erfaring med tvilsom dokumenterte mirakelkurer. Om du skal avansere som toppidrettsmosjonist i klasse talentløs så er du villig til å gå over lik. Innerst inne sier, nei skriker, intellektet «DIN LAVPANNA KJEMPETUFS,  DU BLIRT LURT», men like fullt gambler jeg til latterligere odds enn en Pamela Andersson i et sjakkparti. Og dette her er muligens pinligere enn å erkjenne leggebarbering til 50 000 lesere: jeg bruker Herbalife. Dette har jeg for så vidt også erkjent tidligere, lettere frustrert over nevnte markedskonsept. Sitat, lett redigert for nye lesere;

«Ikke fordi de (Herbalife) er så forbannet overlegne alt annet, men primært fordi de treffer en smågodtkonge bra på smak. Og at jeg er dårligere på matpakker enn Kate Moss. Ernæringsmessig er de ok, det finnes alternativer. MEN, og nå kommer blesten kjære venner, NÅ FÅR DERE FOR SVARTE TA DERE EN BOLLE (eller en Formula X2000 Low Cal Revolution Raisin Bun Shake) OG ROE NED DETTE HALLELUJAMENIGHETSVRØVLET DERE SPAMMER ALLE MULIG KANALER MED. Dere har stort sett kunder med bestått grunnskole, og NEI, vi kjøper ikke at Messi løper rundt i Barcelona med en shake med det frihasjlignende bladsymbolet deres på fordi han tror at dette er mirakelstøvet som leverer 50 mål i La Liga. Så dere kan trygt spare dere 70 statuser etter hver jævla serierunde. Messi gjør som han får beskjed om når en eller annen agent, distributør, pulvergrossist, mumie, Tutankahmon eller hva faen man kaller alle stillingene i den pyramiden deres for, slenger 200 mill på bordet. Det samme gjør alle andre. City hadde sannsynligvis løpt rundt med reklame for en Indisk organdistributør fra en region med en dramatisk nedgang i folketallet, om bare pengene kom på konto. Vi blir heller ikke spesielt imponert over at det fantastiske sportsimperiet «LA Galaxy», som stort sett består av Europeiske b-spillere med alternativt tilbud fra Utrecht som drømmer om å ende opp på et nach med Brittney Spears, stiller opp i freakshowet deres. Til høsten skal jeg starte på en ny mastergrad. Det har nå blitt et mål i livet at jeg en gang skal klare å forstå kontantstrømmen i det foretaket deres, som er så tvilsomt at det hadde gitt Pablo Escobar en kjempereksjon. Og nei, jeg kommer aldri, aldri, ALDRI til å BETALE INNGANGSPENGER for å høre på en eller annen solariumstufs som bruker forskning fra en gammel kvasiakademiker som en gang satt på bakerste rad på Nobelprisutdelingen, og nå betaler ned spillegjelda si ved å publisere røverforskning for å legitimere fantasieffekter av et forbanna proteinpulver. Med 250% avanse. Og for guds skyld; legg IKKE ut bilder fra en eller annen convention hvor the new 5 % community står med de syltynne armene sine i været og taler i tunger. Og til blodsukkerteoriene deres: Fedon slo dere med 15 år.»

Nå tyder vel ting på at yours truly hadde fått nok av hele nettverket på overstående tidspunkt. Og før dere går bananas i en forsvarstale som går Bill Clinton en høy gang; det er dere egen feil. For jeg hadde kjøpt stashet deres uansett. Dere kan trygt roe ned på herbadrakter, og herbaflasker, og herbatelt, og herbabiler, og herbabarn. Og klør det nedentil, så er det garantert herbarider. At dere faen ikke blir trøtt selv, er for meg et større under enn at Justin har fått platekontrakt. Så her er en deal; dere nevner ALDRI følgende ord; «nettverksmarkedsføring», «dokumentert», «bli forhandler» eller «veiledning». Jeg kjøper produktene. Først til mølla.

Så til dere som nå er i ferd med å frese i gang en soyataco, med banjobær, geitramsrøtter og noen friske oppdrettsalger; DERE BLIR LURT. Og til dere andre; du vinner ikke Birken med seterrømme. Men det hjelper på sulten.

God Helg!