Da nærmer det seg høytid i det Fyhn-Bergske hjem. Det vil si for oss hedninger snakker vi om en serie digge fridager snarere enn høytid. Om det er noe religionen har gitt oss, så er det noen pene innslag av pause fra samlebåndet nå og da. Utover det bikker undertegnede klart i retning av Darwin, fremfor en gjeng menn i kjoler som på losjemøte for en million år siden fant ut at de skulle kjøre et lokalt Asbjørnsen og Moe-opplegg. Ok, det ballet på seg, og jeg henger med et godt stykke på veg, men vi snakker før Harry Houdini vandret på jorden. Den hulen var åpnet fra utsiden.
Så vidt jeg husker var det også snakk om at noen få brød, litt fisk og en halv flaske Amarone mettet en haug med folk. Og der kollapser teorien mot praksis hos oss. Her skal det pakkes. Vi skal altså tilbringe opptil flere dager flere hundre meter fra nærmeste butikk, så det skulle bare mangle at det rulles inn mer utstyr enn en middels Natoøvelse. Maks nyttelast på suven er nådd før forsyningen fra Candy King er plassert, og derfra og ut øker prikkbelastninga på førerkortet sammenhengende. Og før den siste parabolantenna er inne er jeg passert 14 dager på åpen anstalt, og kan kun håpe at snuten holder hviledagen hellig. Nå er det viktig å huske at kidsa våre ikke hadde tatt i mot frisk luft om de satt 15 000 fot over bakken i en 737 i fritt fall og maska dingla foran nesen på dem. Den gjengen her har ikke tenkt seg på ski. Det betyr dog ikke at ikke skiboksen er full. For til tross for at jeg blir invitert på smøreturer med Hålogaland Kraft så skal altså halve sikkerhetslageret til Løiten Lys ombord. Det er så stappa at en flue med sosialangst ikke hadde klart å gjemme seg i den bilen. Kjerra er så understyrt at det krever to runder i rundkjøringa på Åsby før man treffer korrekt avkjøring. Og dette må planlegges nøye, slik at MS Tysfjord får justert ballasttankene før fergeavgang.
Dette godset flytter seg ikke inn og ut av bilen av seg selv. Det er ikke dermed sagt at det finnes noen form for arbeidersolidaritet til tonene fra internasjonalen i Bregnehaugen. Her er arbeidsfordelingen enkel: vi pakker – du bærer. Det er som når en maurtue stiger; du har en konstant strøm av inngående materialer til verket er reist. Bare her med en arbeider og en haug dronninger. Frem og tilbake. Denne familien har sin private Sherpa. Og som mine kolleger som labber opp på Mount Everest i basketsko og ei Nikelue på en sti tapetsert halvdauve rikinger i NASA utstyr med trynet i en oksygenflaske, så venter jeg på lønn i himmelen. I mitt tilfelle definert som en uke, 900 km og en haug høydemeter på Mallorca på 12 kvadrat med to ballhester og nybarberte legger. Jeg vet, ikke prøv å forstå. Godt at påska i alle fall varer noen dager. I pinsa i fjor rakk jeg akkurat å få siste kolli ut før første skulle inn igjen. Jeg har i alle fall trening. For noen år siden hadde vi en famøs tur til IKEA i Trondheim, Anniken og jeg. Vi hadde nettopp kjøpt 220 kvadrat hus, og lite viste jeg at hele huset skulle møbleres fra en stasjonsvogn med flatpakker. Det startet et skift når vi kom (vi var der før åpningstid), og det hadde sluttet et annet før vi dro. Jeg spiste 400 kjøttboller, og i mellomtiden ble det kalt inn ekstrahjelper i kassa. Vi hadde flere handlevogner i bevegelse enn en romfolkforflytning. Og skulle altså ut i en personbil. Handlevogn-Ronny-handlevogn-Anniken-handlevogn-ekstrahjelp-handlevogn. Jeg, verre regelrytter enn en speiderleder, har panikk for at noen skal se haugen med flatpakker og koble denne med stasjonsvogna og ringe heimevernet. Så hele toget navigeres til nærmeste varebil på parkeringa hvor Anniken simulerer å fikle med nøklene i et par timer, mens jeg forsøker å stable selvmordsprosjektet i bilen, vogn for vogn. På tredje forsøk er det mulig å holde luka sammen med lastestropper, og vi legger avgårde. Berg nekter å sette siste kolli igjen, og i hundre mil sitter jeg og prater med en lampeskjerm. Ikke at det ble sagt så mye.
I det åpenbare fraværet av hellige symboler er vår, som de fleste påskehytter, preget av obskure harer i feminine farger. Plutselig er vi tradisjonelle igjen. Jeg mener, etter at julen ble kastet på båten til fordel for salmonella, bamseklubb og solbrente tyskergubber med et tvilsomt forhold til nedre aldersgrenser i smiskets land, så tenkte jeg kanskje at vi var blitt urbanisert forbi påskeharen, men nei. Apropos feminine dyr; en kollega av meg som faktisk har greie på hvor de produktene vi selger på meieriet kommer fra, kunne fortelle at det faktisk fra tid til annen dukker opp geitebukker med jur! Er dere med? Transseksuelle geiter. Kan dere fatte for et jævla styr det må være? Jeg mener fullt kjør med dragshow i fjøset hver kveld, designerbåser og fjærpryder overalt. Og midt i slaktinga er de selvfølgelig stukket til Oslo på Loveparade. De må barberes daglig da geitskjegg er «bare sooo last year», og det er faen så dyrt å holde drikketrauet med Bollinger. Å være bonde er hardt nok i seg selv, men dette her? På kjøkkenet henger brøst-eller-baller kalenderen ved siden av hentekalenderen til avfallsselskapet, og bommer du så kan melkinga få absurde konsekvenser. Mulig avsporing dette her, men dere kjenner meg. Hadde ikke holdt en dag hos NSB.
Nå finnes det heldigvis verre forbrytelser enn en svett Tromsøværing i en understyrt Hyundai på en øy lensmannen ikke har besøkt siden et heimbrentsapparat gikk i lufta på 50-tallet. Det finnes også noen som skriver om dem. Og mens jeg forventer at kampen om hvem i heimen som skal lese siste Kepler blir kort prosess, så kan jeg trygt krype ned foran peisen med siste Adler-Olsen. Mord, faenskap, heftig logistikk og et par pene Rioja. Der har du også en påske. Lang unna ei hule i Midtøsten.
God påske!
iskanten 