Her kommer vinteren. Satan.


I all ærbødighet tillater jeg meg å sitere Jokkes sarkastiske hyllest til tiden på året han umerkelig kan gjemme seg i sin lune hule. Langt borte fra samfunnets prestasjonsjag og endeløse positivitet. Teksten som NRK skamløst har brukt som kjenningsmelodi på alt det som godeste Jokke foraktet. Nå skal jeg ikke sammenligne meg med Jokke, han hadde snurret som en helikopterrotor i grava om han hadde sett en midtlivskrise med blanke legger og pulsbelte sykle hjerteflimmer på seg i en kø på jakt etter et jakkemerke. Og selv om jeg har et anstrengt forhold til mingling, så når jeg ikke sosialangsten til valentinersjefen til anklene. Men en ting deler vi lett; den helvetes vinteren er best bak en dør. Sammen med et kjøleskap og en TV

For jeg hater vinteren. Jeg HATER den kalde fine tiden. Jeg forbanner hele universet for den perverse tvisten med dette sirkualsjonsopplegget rundt sola. For en latterlig greie. Jeg er møkka lei av å drives fra skanse til skanse med en snøskuffe til jeg sitter med et hjerteinnfarkt under et takras og gir etter for den deilige varmen som sprer seg i kroppen for første gang på et kvartal. Om du googler «feil mann på feil plass» så får du flere bilder av undertegnede enn Ari Behn. Jeg mener; hva faen er det å være begeistret for? Lungebetennelse? Lårhalsbrudd? Trafikkaos? Det laver i skrivende stund ned snøflak på størrelse med Svalbard i oppkjørselen min. Jeg vet det fordi jeg nettopp har prøvd å finne ytterdøra, hvilket er lettere sagt enn gjort i det mørkeste hjørnet av siviliasjonen på denne planetunnskyldningen av en svevende issvull. Måtte ut med hundespannet. Kjøpe brød, forstår du. Hver eneste morgen skal en halv million kubikk frossent vann flyttes ut av oppkjørselen. Og dette er ikke Landsorganisasjonen, arbeidersolidariteten er selvsagt totalt fraværende. Så jeg må ut og slåss alene. Mann mot natur. Jeg var forøvrig på reise i en ukes tid under en legendarisk lokal nedbørsrekord for noen år siden. Spikret snøskuffen på ytterdøra, og forlot Hansenheim. Når jeg kom hjem møtte jeg en isbre. Taxisjåføren var noe usikker på adressen, men jeg kunne berolige han med at «joda, det er et hus inni der». Min kjære kunne stolt fortelle at hun hadde forsert fjellet med metoden KFRTKF (kjører frem – rygger tilbake – kjøre frem, gjenta). Om våren raker naboene løv, mens jeg raker Audideler. Og mens helvetes porter står vidåpne syv-åtte måneder, så går nordmenn inn i kosemodus.

Vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, mens vi oppdaterer facebook om at vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, så vi kan håve inn likes fra venner vi aldri har møtt som sitter under et pledd med en kopp te og koser seg på facebook. Kona har, som de fleste kvinner (og menn som napper bryn og går på spa), en stearinfetish. Og nei, jeg utleverer ikke akten i ektesengen, jeg snakker om høyst regulært misbruk at stearinlys. Cirka tohundre år etter elektrisitetens inntreden finner de det tvingende nødvendig å  fyre opp et tresifret antall lyskilder daglig. På dårlig dager (for meg, gode for henne) må hun starte slukking av første veke direkte etter tenning av siste om hun skal rekke jobb igjen dagen etter. Sånn kan hun sirkulere en hel helg i stua. Hva er det egentlig dere driver med? At Løiten Lys greide å gå konkurs i denne byen, er et moderne mysterium. Kosefaktoren ble forøvrig kraftig redusert for noen måneder siden, da vi plutselig måtte snakke om den nye møbelserien til han der Halvor (mot)Bakke. Det var selvsagt ingenting galt med den lekre, gamle hjørnesofaen, og slitasjen var slik at du rullet elegant ned mot ryggen om du sovnet. Idyll. Det neste jeg vet er at jeg sitter i et designhelvete av en kiropraktorbenk som får flysetene til Ryanair til å fremstå som balsam for ryggsøyla. Sitter er egentlig feil begrep, du står i praksis med overkroppen, og sitter fra hofta og ned. Her skal Hansen tilbringe «den kalde fine tiden». Midt i et fakkeltog. Lykke.

Poenget er uansett at man skal tilbringe mest mulig tid inne, og minst mulig ute. Hvilket er forbanna klokt, spør du meg. Alt vel så langt, hadde det ikke igjen vært for Johan Kaggestad, aka roten til alt vondt i midtlivskrisa. For Kaggestad har altså fortalt oss at LANGRENN er den ultimate vintertreningen for halvproffesjonelle syklister. Langrenn. Selve mainfestasjonen på nordmenn som verdens særinger. Symbolet på den eplesunne norske folksesjela. Nikkers, Kvikk-lunsj og røde kinn i endeløse silkespor mens blåswixen tilbyr spikerfeste på veg mot en hvit fjelltopp badet i sol. Sukk. PISS MEG I ØRET! Hvor ofte skjer dette? Opp med en hand den som IKKE har traumer fra en søkksvett tur i en parkdress etter å ha jaget parkering i halvannen time, mens far banner over ødelagte reimer på en pulk stappet med alt fra termos til mikrobølgeovn (bare ikke det ene skrujernet som kunne fikset den løse bindingen 6 kilometer fra sivilisasjonen). Det hjelper lite at vi er best i verden i dette tullet. Selvsagt er vi det. Vi eliminerer all motstand. Alle de førti aktive i verden utenfor Skandinavia. Det finnes sannsynligvis ikke en idrett på kloden hvor en nasjon i perspektivløs begeistring går mer av hengslene over en parantes av en aktivitet. Bortsett fra damehandball. Samme nasjon! Takk herren for Magnus Carlsen. Jeg har en teori om at det egentlig ikke finnes kvinnelige handballspillere der ute, det var Gro som begynte opplegget med å betale land på Balkan for å rote sammen en gjeng som kaster gris i fjorten dager før vi kom nedover og hentet en pokal. Bistand for motstand. Og vi er hemningsløst beigestret over å ha avgjort enda en finale mot et lag fra et eller annet semidemokrati rundt Uralfjellene lappet sammen av sigarettrøykende firebarnsmødre med proteser og adidassandaler. Jeg mener; det er mesterskap hele tiden. Hvor lenge får du låne en vandrepokal? Tre uker? Hver eneste advent står min kjære i sofaen og hytter med sin legendariske høyrearm som hver bakspiller mellom Bodø og Hammerfest fryktet som pesten for tjue år siden, mens hun skriker tinnitus på grønnplantene.

Men langrenn altså. Jeg tør selvsagt ikke la være. Hva om alle andre gjør det, og det viser seg å være et konkurransefortrinn på sykkelen? Så jeg legger avgårde. Det burder være overflødig å presisere; men jeg er totalt ubrukelig. Jeg har ikke teknikk. Sliter seriøst med å koordinere armer og ben, og tar meg selv i å ende opp i passgang. Har lest at stavbruk og staking er det feteste blant Auklandgutta for tiden, så jeg stamper i veg. Det er som om jeg henger på kanten av et stup med en isøks i hver hand og desperat prøver å hugge meg tilbake til livet. Hadde det ikke vært for at det er permafrost oppe i dette isødet, så hadde jeg sannsynligvis funnet olje, og skulle gjengen i løypemaskinen finne på å legge sporet over et vann som ikke var bunnfrosset, så hadde jeg vært historie. Som tufser flest har jeg ingen perspektiver på utstyrsnivået i forhold til ferdigheter. Så jeg handler. For har du ikke de beste kjemikaliene under skiene, så «er du sjanseløs på Vasan.» Nå er det ikke en sjanse i helvete for at jeg kommer til å stake meg gjennom halve Sverige med mindre nazistene dukker opp igjen, men det spiller liten rolle, her skal det smøres. Så sykkelboden fremstår halve året som en Breaking Bad meth-lab, og jeg tester alt. Det finnes ikke antydning til trekk i det rommet, og masker er for kirurger, så jeg går i en seks måneder lang fluorrus. Hadde muligens syklet litt bedre om jeg siklet lungene før sesongstart.

For øvrig er lumen det nye karbonet her oppe. Må-ha-masse-lumen. Lumen er en eller annen måleenhet for lysstyrke. Vi snakker hodelykter. Gutta suser rundt med halve Sellafield på skallen. De må melde inn økta til tårnet på flyplassen før de legger ut, etter at DY364 en januarkveld i fjor med oppholdsvær var på tur inn for landing på ei myr i Folkeparken. Varmeutviklingen er ekstrem, de har batteripakken i pulk, og bak ryggen på dem blomstrer multekarten. Du aner selvsagt ikke hvem du møter i sporet, for det tar halvannet døgn før du får nattesynet tilbake. Jeg har skarve to tusen lumen. Haha, amatørnisse.

Ute på trening blir man parkert av alt fra supermosjonister til barneskoler på skidag. Det er greit, jeg lever med det. Men her finnes et fenomen du ikke finner på sykkelen. Det er nemlig slik at skisporten er eldre enn fjellene. Og her finnes altså mennesker som i følge statistisk sentralbyrå skulle vært død. Disse her har øvd siden de gikk på ski til lofotfisket i oljebukse. Med båten i ryggsekken. De senket selvsagt halve den tyske flåten med en tollekniv, og har hundre vintre på isbjørnjakt. Hvor gamle de er vet ingen, de har overlevd alt som er av barn og barnebarn, og kirkebøker, og gud vet hva. Disse gjenferdene med bein og gammel hud har en eller gang i løpet av tiden etter Kristi fødsel lært seg å oppheve tyngdekratften. Så de svever to centimeter over sporet. På sine Splittkein 1973. Svisj. Svosj. Bortsett fra en sånn demens-gps er de totalt ribbet for grunnutrustning for midtlivskriser. Jeg prøver meg selvsagt med patetiske  «jeg går så sakte med vilje, sone en i dag forstår du, heh..» når de passerer. Ikke at de hører noe. Problemet er at de ikke forstår konseptet doble spor. Så de MÅ gaule «løøøype», alt de mosegrodde lungene deres er god for for hver eneste gang de skal passere. Selv om det ikke er et menneske i mils omkrets i venstresporet. Hva faen er problemet? SER de ikke sporet ved siden av? Trener de til Ridderrennet uten ledsager? Mulig synet forsvant når de passerte nitti, men dette sporet har gått akkurat her så forbanna lenge at det sannsynligvis ble oppgått av Nansen.

Jeg sverger på at jeg en dag med litt feilsmurning og lett gnagsår kan ende på forsiden av riksmedia om en sånn Birger Ruud fanboy skulle komme smygende litt for stille i ryggen på meg i en motbakke. «Gammelt skinn funnet perforert i lysløype. Menneske kan ikke utelukkes.»

Løype! Nok er nok.

Når nettene blir lange og gjestene blir mange. Om menn som mingler.


Jo, det har seg slik at vi hjemme er inne i en ny skaleringsdiskusjon. Den har den sedvanlige posisjoneringen – min kjære skalerer OPP jeg skalerer NED. Standard prosedyre. Skal vi bestille et hotell søker jeg på tre stjerner, hun på fem, og dette er ikke akkurat FN, så da lander vi på fem. Hun drar på, jeg holder igjen. Jeg har en sykelig dragning mot kompleks forskning etter «mest for pengene», og med internett har man fler enn en gang vært i en nær-tvangstrøye situasjon. For det finnes alltid alternativer. Alltid! Rekorden er 17 timer og 22 minutter på søken etter en sykkelhjelm. Der sparte jeg 63 kroner mot første alternativ, og egenandelen på behandlingen av liggesåret var alene over 200 kroner. Dette grenser ikke til galskap, det er galskapen som grenser til dette. Min elskede er som dere vel har forstått diametralt motsatt. Hun Googler, besøker, og kjøper raskere enn jeg skriver passordet. Dette har jeg også undersøkt, jeg er sånn, og mine tverssnittstudier av hennes browserlogg viste en gang at over 75 % av sidene linket direkte til en handlekurv. Ta bort Facebook fra de resterende, og det er ikke mange treff i nettbanken, for å si det sånn.

Nu vel. Tilbake til skaleringsdiskusjonen. Det dreier seg om en konfirmasjon ETT ÅR frem i tid (altså en planleggingshorisont det er helt umulig for en mann å forholde seg til, det er som lage matpakke i dag for en reise til Mars). Utgangspunktet for hestehandelen er at jeg mener at ingen som ikke er i så nær slekt at det ikke på mer enn tre meters hold kan tas feil av vedkommende og konfirmanten skal til bords. Hun, derimot, er langt forbi slekt da «de ikke startet å føre systematiske kirkebøker før 1685». Jeg byr langbord i stua, hun høyner med Telenor Arena. Det her er i og for seg kjent stoff for stort sett hele den norsktalende del av verdens befolkning, da samtlige var invitert i bryllupet vårt. Hvilket også resulterte i at jeg fant det nødvendig å introdusere meg selv i talen. Men det er en annen diskusjon.

POENGET er at jeg har tenkt litt mer over dette her. Jeg tror nemlig at flere enn meg har det sånn. OG, her kommer den radikale teorien om «konstruert sosial dialog»; jeg tror faktisk ikke det er snakk om økonomi (selv om jeg lett innrømmer at det frister mer med et fett nytt hjulsett enn å spandere svinekam på en stesjumenning arrangementskomiteen fant i Myggholla etter å ha hyret inn Harry Hole). Jeg tror at dette dreier seg om at vi menn har nedarvet angst for konstruert sosialisering. Er dere med? Jo flere gjester, jo verre. Det er en GRUNN til at jeg har omgang med dem jeg har omgang med, og ikke alle jeg en gang var på samme kjøpesenter som, eller hva man nå har som inngangsbillett. Her er det feller OVERALT. Hva om man havner i en en-til-en dialog med et menneske fullstendig uten fellesnevnere med deg selv? Bare åpningsreplikken krever tyngre medisinering enn Gazza på rehab. Her er det HELT TILFELDIG hva som kommer ut, men noe kommer. For det eneste som er verre enn konstruert sosial dialog, er pinlig taushet. Det er ille det. Det er faktisk sånn at en helg jeg var alene hjemme med monsen, røk han ut før fredag kl 19. Og det først etter at jeg til slutt brøt stillheten med patetiske (med høy rusten stemme) «såeeeeheh, blirre no mus, eller?..» Flott. Tenk om det er det første du plumper ut med alene med en fremmed frue i en litt for lang heistur. En kollega som jobbet litt vel lenge alene på kontoret sitt av gangen i en prosjektperiode, måtte sette stumtjeneren på gangen. Det bare er slik.

Vi menn har noen få enkle pilarer for dialog. Det er sport. Og bil. Og øl. Og…vel, det er vel egentlig det. I alle fall etter at du er gift. Disse må foreligge som grunnmuren i den sosiale sammenkomsten, ellers er helvete løs. Og da blir Hansen presset opp i et hjørne. Og presser du Hansen, så kan det ende opp med sitater som dette (FB november 2012. Leankonferansen i Oslo. Tema: Sinnsvake «Mingling på konferanseprogram»).

«Tvangsmingling! Der har du litt av et opplegg. Som om det ikke er nok for en borderline introvert (fakta!) å holde ut med 500 mennesker på en todagers megakonferanse, så klarer man altså å PROGRAMFESTE mingling!? Hele konseptet «mingling» er tvilsomme greier, konstruert av übersosiale trendnisser med carpe diem-tatovering og tidsklemme. Du finner dem i HVER ENESTE lille pause. Det er bare å se etter skogen av sosiale antenner midt i rommet som sender ut korte latterkuler med jevne mellomrom. Bla bla bla, ha ha ha. Flott. Hva faen er det som får dem til å tro at de har noe som helst å berike meg med i løpet av to minutter? Med mindre de jobber som produktutviklere i Freia og kommer trillende på en Trek 6.9 i ei Liverpoolskjorte, er det ikke en snøballs sjanse i helvete at jeg kommer til å huske så mye som en bokstav i fornavnet, langt mindre en haug trivialiteter formidlet mens jeg scanner rommet etter nødutganger.
Og, som om ikke det var nok, nå er det dukket opp PROFFMINGLERE! Fakta!! De er altså tilstede med snoking i introvertenes intimsoner som eneste formål. Den gjengen her er betalt for å trenge deg opp i et lavkomforthjørne. I mitt tilfelle en figur fra LO. Han peilet rett på meg, og danset høyre-venstre til jeg ikke lengre kunne styre unna. «Halla. TINE, ja. Ja harru no tro på detta konsepte?» Har jeg noe tro på dette konseptet?? Nei, jeg har reist 4500 kilometer og svidd av en liten formue for å sitte i to lange dager å høre på et opplegg jeg mener suger kamel (for å sitere kidsa). Men jeg fikk det i alle fall bekreftet!

En tidligere kollega fra Vega var nær kollaps på fjorårets seanse. På Vega har man i minst fire generasjoner genetisk nedarvet ekstrem innadvendthet. Og avlsmiljøet er vel noe begrenset der ute. Han mener at bare en forsiktig introduksjon til konseptet mingling på Vega kunne medføre et dramatisk fall i folketallet. Gammelonkelen hans, fiskeren, hadde vist nok så ekstrem sosialangst at han fikk panikkanfall hver gang en torsk gled over ripa på sjarken..
Og dette her klarer de altså å feste til konferanseprogrammet. Fantastisk. Eneste fordelen er at de har satt at rikelige 1,5 timer (hvilket, for en proffmingler, kan gi nær 50 hurtigminglinger). Så jeg lukker øya, og kjører noen raske kroppsfinter (slutt å le) gjennom jungelen, før jeg 10 min seinere befinner meg på hotellets tredemølle. Og med øreproppene på plass puster jeg lettet ut og hardt inn mens Raga maner frem at det er fint å ha noen å hate. Det er bare å følge finger’n som peker. Du og jeg Michael Krohn, vi kan mingle.»

Chuck Norris mingler ikke. Og for å oppsummere empirien:

  1. Menn har et iboende ønske om å unngå store sosiale sammenkomster
  2. De vil derfor søke å motarbeide slike med vikarierende årsaker som unnskyldning
  3. Dersom de blir tvunget inn i slike konstruksjoner kan absurde dialoger, eller etter tungt alkoholkonsum, monologer, oppstå.

Hansen R. F. 1. Utgave 2013. Fagbokforlaget. Harstad