Det starter i magen

Så er min første hele sykkelsesong som førtiåring over. Og for å ha det klart; det eneste positive med å bli førti er at man oppfordres til regelmessig egenkontroll av testiklene. Noe annet som er nesten like digg, er at man er inne i tjukkmåneden. Jeg har liksom lov å fråtse litt i søppelmat frem til 1. oktober. Så jeg går fullstendig bananas. Det tar helt av. Candy King setter på ekstrahjelper i regionen, og jeg går med bursdagshatt hele helga. I tillegg består treningen av rolige terrengsykkelturer på fjellet med mat i sekken og gode samtaler med meg selv. Altså en trivselbasert tilnærming til fysisk aktivitet. Finn en feil. Det hele kulminerer selvsagt i en vektøkning på ca ti kg. På en måte sesongstyrt jo-jo slanking, om du forstår. Hvor skrudd det nå enn er.

Nå har jo den industrialiserte verden fucka såpass med iskanten at naturen er lettere sinnsforvirret her oppe, så i skrivende stund viser gradestokken 14 røde. Man kan vel trygt konkludere med at skisesongen ikke er like om hjønet. Rulleski er uaktuelt, de har ikke bremser, og da er det på tide å gå i gang med alternativ «grunntrening». Problemet er den mye omtalte treukers Thailandferien overformynderiet har vedtatt i jula. Nå skal det sies at jeg har rykket et steg opp i familiehierarkiet etter at monsen nylig forlot oss til den evige sandkasse (en seksuelt frustrert sjarmklump på tjue kilo med sterke humørsvingninger, barneallergi og flere knuter en Christian Radich). Tar man med i betraktningen at hamsteren døde av en kombinasjon av kjedsomhet og feilernæring for et års tid siden, så er jeg nå bare tre plasser fra toppen i Bregnehaugen 19. Men når det kommer til ferieplaner er sannsynligvis Færøyene nærmere vetorett i sikkerhetsrådet, enn unge Hansen i familierådet.  Det blir paraplydrinker og denguefeber i jula. Og ja, jeg fostår at noen av dere sikkert har problemer med å mane frem sympati.

Anyway, det må tenkes alternativt.

Og stort sett hver høst ryker jeg på en eller annen mirakelmetode. Jeg mener, du kan bruke hele oktober bare på å lese Dagens Næringsliv Aktiv sine selvmotsigende teorier. Den ene dagen er det lange intervaller, så korte, innom ingen, til de avslutter med å tilby deg et abonnement. Som dere vet lider jeg av verre beslutningsvegring enn en rotte i en ostedisk. Så jeg leser ALT. Og skulle Kaggestad være så uheldig at han under Tour De France forteller at Boasson trener bordtennis naken mens han fremfører Andrea Bocelli, ja så stiller Hansen i nettoen på klubbmesterskapet til Harstad Bordtennisklubb, a cappella. En supermosjonerende kjenning er helt i front. Han satt i hele fjor i boden på en sykkelrulle og tok blodprøver av seg selv hvert syvende minutt. Laktatverdier, faktisk. Når sesongen startet så han ut som om han hadde 3 strake år på plata. Blek, tynn og perforerte blodårer. I år, kan han fortelle, har han skaffet en tønne med isvann i boden som han hopper oppi direkte etter intervalløkta. Er dere med? Lycra, barberte legger, blodprøver og naken isbading. I matboden. For å klare merket på Birken.

Mamma! Jeg er sulten! Da får du ta deg ei skive, faren din står i tønna.

Greia i år er at Chris Horner vant Vueltaen. Hvor gammel er Chris? Førtien! Det kan få katastrofale utfall rundt i Birkeriket. Hold hestene, her skal det faen meg legges inn treningsmengder verden ikke har sett maken til siden Amundsen kjørte sone-tre drag til sydpolen. Så, mens jeg ser selvinnsikten forsvinne seilende på en fjøl inn i solnedgangen, leter jeg opp treningsdagboka fra i fjor (les: Facebook), og der finner jeg ut at jeg også for ca nøyaktig ett år siden røk jeg på en alternativ-treningssmell Asia fortsatt ler av (sitat-ish):

«Ok, gutter, dette er sannsynligvis et endelig farvel til min status som mann, men jeg har i dag vært på YOGA. Nord-Europas mest idretsskonservative menneske. På Yoga. Det hele har sitt utspring i en vond rygg jeg har slitt med hele proffsesongen. Det kan selvsagt henge sammen med totalt feilinnstilte sykler (selvjustert), elendig sittestilling (selvvurdert), eller at jeg rett og slett er blitt gammel, og har økt treningsmengden proposjonalt med stigende førtiårskrise (selvinnsikt). Men alt dette er selvsagt feil. Jeg har disse intense marerittsmertene, FORDI JEG HAR FOR KORTE HAMSTRINGS (selvdiagnosert). Alt uvel, så langt, det finnes mange heksedoktorer som mer enn gjerne påfører deg ulidelig smerte noen timer til dette bedrer seg. Alternativet yoga har frem til nå vært omtrent like aktuelt som assistert tarmskylling. Men så blir det altså kjent at Steven Gerrard og Thor Hushovd har krysset grensen, og «forlenger karrierene med yoga». Og jeg dit. Så jeg dropper leddgestapoene i hvitt, og kjører alternativt. Nu vel. Onsdagen kommer, alle androgyne krefter som ligger skjult i denne barberte bjørnekroppen er manet frem, og vi er i gang.

Rent fysisk er jo dette ukomplisert. Jeg mener – tre kvarter mediasjon med litt lett tøying – hvor forbanna vanskelig kan det være? Har hørt at det er mye pusting, og er det en ting jeg er sikker på etter nok en sesong som topp femtisyklist i Nord-Norsk fjellheim, så er det at jeg er god til å puste. Mye. Opplegget er sikkert kjemisk fri for melkesyre (selv om jeg ikke utelukker at det har vært alternativ syre inne i bildet på denne gjengen). Gjennomsnittsklientellet på en yogatime er altså alternative damer rundt trettifem med dreads, som fortsatt ikke er ferdig med backpacking. De stiller stort sett i «gymtøy» av hamp, og skulle de bli tørst under timen, finnes det alltid grønn te på en termos. De er så stappe full av ro i sinnet at det grenser til narkolepsi, og de hadde heller falt død om foran gryta enn å innta et måltid hvor en singel ert ikke er økologisk dyrket i et kollektiv på Vestlandet. 2 av 3 er lærere på en montesorriskole, og de eldste var lenket til en kjetting i Altaelva for 30 år siden. Og midt oppi dette her en tufs i kompresjonstights og ei Jamie Carragher-trøye. Finn elefanten i rommet.

Greit. Det starter ganske morsomt med at ALLE deltagerne utenom meg har glemt å ta med sko! Ikke en gang sandalene har Yoko Ono & co klart å dra med seg. Instruktøren, en lokal shiva, måler meg, og ber meg ta AV skoene. Hva faen? Med svømming som et hederlig unntak, finnes det altså ikke idrett uten sko. Punktum. Og nå skal man strippes. Instruktøren, sosialt intelligent, fortsetter ..»sånn i solidaritet med resten av gruppa, kanskje». OK. Skoa fyker. Når jeg endelig er klar (har fått lånt ei matte-de har nemlig med seg inventar på timene, også disse av hamp), drar plutselig instruktøren frem aluminiumsfolie. Et lite øyeblikk er jeg klar for skuffekake, men nei. Her skal det fyres talgelys. SERIØST. Dreddsgjengen lager leirbål. Med dette bakteppet, går altså unge Fyhn til verks. Og bare avbrutt av instruktørens hemningsløse beundring for min datter, kulturskoleungens, fleksibilitet (ja, jeg tok med familien, i et desperat forsøk på å vise verden at jeg fortsatt er på riktig banehalvdel), er dette stort sett et femogførtiminutters VM i kamelsvelging. Det er tær hit og hofter dit, og hunder, og katter, og INNI HELVETE vondt. Og det meste med øynene lukket? Hva er greia?? Det er som om du har tidenes konkurransefortrinn i Paralympics og velger å ikke benytte det. Jeg prøver som vanlig å spøke bort manglende konformitet, men «jeg håper at jeg er like myk som deg når jeg når din alder» faller ikke i smak. Tror jeg svimer av mot slutten en gang, det siste jeg husker er i alle fall at jeg ikke rakk bort for å utløse brannalarmen fra den stillingen jeg befant meg i, før jeg kommer til meg selv med instruktøren ved min side som som kan fortelle at «nu pusta du såååå fint, Ronny. Det starte i magen». Hun avslutter med sånn buddhaposisjon, dredsa sier «nyresten» elns til hverandre, og vi kan så velge hvilken stilling vi vil på matta mens vi «kommer tilbake». Jeg velger stabilt sideleie med stille krampegråt, mens jeg registrerer at jeg har vondt i muskler som hittil kun er ansett som moderne myter selv i de mest radikale fysioterapikretser.»

Konklusjonen i fjor var at dette her er faen ikke sunt, hold deg til sykkelen. Min datter ble også nektet videre deltagelse, da dredsa ikke er noe miljø for grensesøkende ungdom. Så man skulle tro at man hadde lært. Og jeg har gjort en avtale med meg selv; du ser meg ALDRI på Zumba, svettende i leggvarmere mens jeg rister hemoroidene løs til Shakira foran et neddugget speil etter kommandoene til en solstråle på lykkepiller!

Med mindre Thor..

Tufs i tights – en supermosjonists bekjennelse

Til uka bærer det sydover igjen. Nærmere bestemt til Palma de Mallorca. Og mens det umiddelbart kan høres fornuftig ut for de fleste, tatt i betraktning at “vårmåneden” april så langt har bestått i et snøhelvete så jævlig at Norske redningshunder står i kø for å søke omskolering, så handler dette ikke om klimaflukt og late dager med paraplydrinker. Dette her, mine damer og herrer, er selve manifestasjonen på førtiårskriser i sin sykeste utfoldelse; TRENINGSLEIR. Dette fenomenet er sånn at enten er du på innsiden (og kan se antydning til en forklaring på egne handlinger), eller så står du sjokkert på utsiden og betrakter galskapen. Det er komplett umulig å forklare rasjonelt for folk flest, men dreier seg i korte trekk om gubber utstyrt med dårligere selvinnsikt og bedre selvtillit enn Kim Jong-Un. I en periode på noen måneder hvert år, så er vi overbevist om at vi er profesjonelle idrettsutøvere. Det er et selvbedrag av episke dimensjoner.

Vi snakker sykling. Langt. Og lenge. Og for å ta det med en gang; jeg er fullstendig talentløs. Jeg har kondisjon som en kolspasient og gener som er så feilkodet i retning fettlagring at jeg får dobbelthake av å spise snø. Forskningen viser faktisk at et flertall av oss genetisk sett aldri kunne blitt toppidrettsutøvere. Og at 1 av 5 omtrent ikke responderer på kondisjonstrening.  Dette burde i seg selv være nok til å legge bena høyt, åpne en Bayer, og zappe fotballkanaler, mens man i en flekkete helsetrøye holder pumpa i gang med å løpe etter kona et par ganger i uken. Men her har jeg og mine medpasienter utviklet et selvbedrag som bypasser vitenskapen elegant. Det handler om å komme tettest mulig opptil øvre grense for talentløs. Altså, minst mulig talentløs i klasse talentløs, om du forstår. Noen vil kanskje også hevde at om jeg hadde brukt mer tid på trening enn øl & smågodt de 30 første leveårene, så hadde det hjulpet. Det vil jeg blankt avvise.

Det hele resulterer i at vi kompenserer for manglende talent med utstyr. Eller forsøker. For jeg er 1.84 og har et større stoffskifteproblem enn gutta på plata en uke etter at tollvesenet har gjort et storbeslag på grensa. De 13 første leveårene vokste jeg opp i med en bestemor som mente at den eneste måten å sikre vekst på var sukkerkavring med surmelk til kveldsmat, og delfiakake i matboksen. Da sier det seg selv at det hjelper lite å skrelle 80 gram av sykkelen, når du konkurrerer mot en gjeng anorektiske fjellBaskere med etternavn som slutter på x. (Nå er vel egentlig ikke så mange av de som gruser meg Baskere, og det er få x-er, men beveger du deg til nord-Troms og Finnmark finner du forbausende lik fysikk. Og rare navn).

Så vi velger karbonløsningen. Jenter; karbon er et materiale man bygger diverse ting av. Sterkt og lett. Slikt veska deres kunne vært lagd av om Louis fucking Vuitton skulle forsvart prislappen. Og når karbon er akkurat det som jeg IKKE er (sterk og lett), så er løsningen enkel. Problemet er bare at det er svindyrt. Vi snakker heroinpriser. Og det er ingenting du ikke får i karbon. En venn av meg som tryna på Birken og smadra en del bein, klarte alene og kreere en lokal helsekø da han på en lett morfintripp insisterte på at overlegen ikke hadde peiling på materialvalget når beinrælet skulle skrus sammen. Khharbhonschrua, æ schaa ha kaharbhonschrua. Vi er eksperter, må vite.

Nå er det ikke bare karbon det dreier seg om. For det merkeligste med hele greia er at i det man svir av husholdningbudsjettet og barnas leirskolekonto på sin første overutstyrte tohjuling siden Apachen gikk på huggeriet, så blir selv den verste machoape til en androgyn jålebukk. På sekundet. Med ett er det digg å gå i pastellfargede tekstiler så ekstremt tettsittende at du kan telle blodårene på rognposen. Og her snakker vi om folk som forøvrig har en garderobe som ser ut som et bombet Fretexlager (alt er gammelt, lukter røyk, og ingenting henger sammen). En kar jeg kjenner stilte i Spania med en egen sokkemappe med 2-graders intervaller pr par. Hver morgen var det ut å sjekke temp, for så å begynne å bla etter riktig kombinasjon farge-temperatur. Jeg hadde selv med ett par sokker den uken. De stod i gangen. I tillegg er det slik at man etter få timer på setet begynner å få, eheheee, kløing i de nedre regioner. Og om kona ikke er kjapp nok med klesvasken blir lycraen en bakteriebombe. Jeg kjenner folk som har gjennomført Finnsnes-Tromsø med skrukkpsoriasis. På sykkel, altså. Jeg snakker ikke om Senja Sanitetskvinner på blåtur. Selv om symptomene ligner. Løsningen da er det svært maskuline kjemikalet SKRUKKSALVE. Det er priset som karbon, og oppskriften sies å stamme fra en bartender på Enka.

Og, akkurat når når du trodde bunnen var nådd – ta-daa- LEGGEBARBERING. Yes. Høvel. Dette her har jeg beskrevet før i en ørkenvandring av en FB status (som i tillegg omfattet en klippemaskin, et uhell med et øyebryn, og Vanilla Ice). Sitat:

“På dette tidspunktet i statusen er nok allerede et par av mine testosteronvenner i ferd med å starte et forfengelighetstyn av undertegnede på veggen, men jeg har en teori om hårvekst når man bikker 40. Håret på hodet trekker seg av en eller annen grunn tilbake fra kålen. Dette treffer de fleste av oss, og i min (noe omfattende) frisørportefølje har det være konstatert retrett i snart 15 år. Hos noen, og her kommer teorien, trekker HÅRET INN IGJEN, for så å bli avvist av immunforsvaret, og så bli trykket ut igjen på ANDRE KROPPSDELER. Henger dere med? Hår inn, hår ut. Wax on, wax off. De forsvinner der du trenger dem, og dukker opp alle andre steder. Som en aldringens langfinger. Og om det finnes en skaper, lurer jeg på hva han gikk på når han konstruerte den detaljen. Anyway, dette har gitt seg relativt absurde utslag. F.eks. når 40årskrisegjengen er på panikkleir på Mallorca, og man finner ut at legger skal barberes. Dette er for de fleste av dere helt uforståelig, og vi begrunner det med fullstendig latterlige forklaringer om “luftmotstand” (seriøst, hår?!), «vekt» (SERIØST HÅR?!!) og syltynne “lettere sårrensing ved velt”. Nu vel, like fult hiver Hansen seg i leggebarberingen. Problemet nå er at immunforsvaret i denne perioden av livet har definert lårene som nødutgang for hår. Resultat; mer hår på lår enn legger. Videre resultat; glatte legger, kort (dyr!) sykkelbukse, og en kjempebuske som stikker ut av hvert bukseben med markert lugg like over kneet. Konsekvensen, med halve stand-up Norge i feltet over sykkeløya, kan dere selv tenke dere. Så man barberer seg videre oppover. Til man treffer skjeggstubber. Nok sagt.”

Så til dere som kjente et stikk av misunnelse av en guttetur til varmen, la meg male følgende bilde: Det er varmt, det er klamt og det er lørdag kl 0715. Tre morragretne, bleikfeitsolbrente 40-åringer med en tights rundt anklene som lukter kakerlakk, utfører aktiviteten «påføring av skrukkekrem». På et 12 kvadrats rom som ikke har vært vasket siden ankomst, da det ikke finnes euro nok i Sør-Europa til å få en illegal innvandrer til å stille som stuepike.

Så tenker jeg dere igjen starter snøfreseren med smil.

Hasta La Vista