Her kommer vinteren. Satan.


I all ærbødighet tillater jeg meg å sitere Jokkes sarkastiske hyllest til tiden på året han umerkelig kan gjemme seg i sin lune hule. Langt borte fra samfunnets prestasjonsjag og endeløse positivitet. Teksten som NRK skamløst har brukt som kjenningsmelodi på alt det som godeste Jokke foraktet. Nå skal jeg ikke sammenligne meg med Jokke, han hadde snurret som en helikopterrotor i grava om han hadde sett en midtlivskrise med blanke legger og pulsbelte sykle hjerteflimmer på seg i en kø på jakt etter et jakkemerke. Og selv om jeg har et anstrengt forhold til mingling, så når jeg ikke sosialangsten til valentinersjefen til anklene. Men en ting deler vi lett; den helvetes vinteren er best bak en dør. Sammen med et kjøleskap og en TV

For jeg hater vinteren. Jeg HATER den kalde fine tiden. Jeg forbanner hele universet for den perverse tvisten med dette sirkualsjonsopplegget rundt sola. For en latterlig greie. Jeg er møkka lei av å drives fra skanse til skanse med en snøskuffe til jeg sitter med et hjerteinnfarkt under et takras og gir etter for den deilige varmen som sprer seg i kroppen for første gang på et kvartal. Om du googler «feil mann på feil plass» så får du flere bilder av undertegnede enn Ari Behn. Jeg mener; hva faen er det å være begeistret for? Lungebetennelse? Lårhalsbrudd? Trafikkaos? Det laver i skrivende stund ned snøflak på størrelse med Svalbard i oppkjørselen min. Jeg vet det fordi jeg nettopp har prøvd å finne ytterdøra, hvilket er lettere sagt enn gjort i det mørkeste hjørnet av siviliasjonen på denne planetunnskyldningen av en svevende issvull. Måtte ut med hundespannet. Kjøpe brød, forstår du. Hver eneste morgen skal en halv million kubikk frossent vann flyttes ut av oppkjørselen. Og dette er ikke Landsorganisasjonen, arbeidersolidariteten er selvsagt totalt fraværende. Så jeg må ut og slåss alene. Mann mot natur. Jeg var forøvrig på reise i en ukes tid under en legendarisk lokal nedbørsrekord for noen år siden. Spikret snøskuffen på ytterdøra, og forlot Hansenheim. Når jeg kom hjem møtte jeg en isbre. Taxisjåføren var noe usikker på adressen, men jeg kunne berolige han med at «joda, det er et hus inni der». Min kjære kunne stolt fortelle at hun hadde forsert fjellet med metoden KFRTKF (kjører frem – rygger tilbake – kjøre frem, gjenta). Om våren raker naboene løv, mens jeg raker Audideler. Og mens helvetes porter står vidåpne syv-åtte måneder, så går nordmenn inn i kosemodus.

Vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, mens vi oppdaterer facebook om at vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, så vi kan håve inn likes fra venner vi aldri har møtt som sitter under et pledd med en kopp te og koser seg på facebook. Kona har, som de fleste kvinner (og menn som napper bryn og går på spa), en stearinfetish. Og nei, jeg utleverer ikke akten i ektesengen, jeg snakker om høyst regulært misbruk at stearinlys. Cirka tohundre år etter elektrisitetens inntreden finner de det tvingende nødvendig å  fyre opp et tresifret antall lyskilder daglig. På dårlig dager (for meg, gode for henne) må hun starte slukking av første veke direkte etter tenning av siste om hun skal rekke jobb igjen dagen etter. Sånn kan hun sirkulere en hel helg i stua. Hva er det egentlig dere driver med? At Løiten Lys greide å gå konkurs i denne byen, er et moderne mysterium. Kosefaktoren ble forøvrig kraftig redusert for noen måneder siden, da vi plutselig måtte snakke om den nye møbelserien til han der Halvor (mot)Bakke. Det var selvsagt ingenting galt med den lekre, gamle hjørnesofaen, og slitasjen var slik at du rullet elegant ned mot ryggen om du sovnet. Idyll. Det neste jeg vet er at jeg sitter i et designhelvete av en kiropraktorbenk som får flysetene til Ryanair til å fremstå som balsam for ryggsøyla. Sitter er egentlig feil begrep, du står i praksis med overkroppen, og sitter fra hofta og ned. Her skal Hansen tilbringe «den kalde fine tiden». Midt i et fakkeltog. Lykke.

Poenget er uansett at man skal tilbringe mest mulig tid inne, og minst mulig ute. Hvilket er forbanna klokt, spør du meg. Alt vel så langt, hadde det ikke igjen vært for Johan Kaggestad, aka roten til alt vondt i midtlivskrisa. For Kaggestad har altså fortalt oss at LANGRENN er den ultimate vintertreningen for halvproffesjonelle syklister. Langrenn. Selve mainfestasjonen på nordmenn som verdens særinger. Symbolet på den eplesunne norske folksesjela. Nikkers, Kvikk-lunsj og røde kinn i endeløse silkespor mens blåswixen tilbyr spikerfeste på veg mot en hvit fjelltopp badet i sol. Sukk. PISS MEG I ØRET! Hvor ofte skjer dette? Opp med en hand den som IKKE har traumer fra en søkksvett tur i en parkdress etter å ha jaget parkering i halvannen time, mens far banner over ødelagte reimer på en pulk stappet med alt fra termos til mikrobølgeovn (bare ikke det ene skrujernet som kunne fikset den løse bindingen 6 kilometer fra sivilisasjonen). Det hjelper lite at vi er best i verden i dette tullet. Selvsagt er vi det. Vi eliminerer all motstand. Alle de førti aktive i verden utenfor Skandinavia. Det finnes sannsynligvis ikke en idrett på kloden hvor en nasjon i perspektivløs begeistring går mer av hengslene over en parantes av en aktivitet. Bortsett fra damehandball. Samme nasjon! Takk herren for Magnus Carlsen. Jeg har en teori om at det egentlig ikke finnes kvinnelige handballspillere der ute, det var Gro som begynte opplegget med å betale land på Balkan for å rote sammen en gjeng som kaster gris i fjorten dager før vi kom nedover og hentet en pokal. Bistand for motstand. Og vi er hemningsløst beigestret over å ha avgjort enda en finale mot et lag fra et eller annet semidemokrati rundt Uralfjellene lappet sammen av sigarettrøykende firebarnsmødre med proteser og adidassandaler. Jeg mener; det er mesterskap hele tiden. Hvor lenge får du låne en vandrepokal? Tre uker? Hver eneste advent står min kjære i sofaen og hytter med sin legendariske høyrearm som hver bakspiller mellom Bodø og Hammerfest fryktet som pesten for tjue år siden, mens hun skriker tinnitus på grønnplantene.

Men langrenn altså. Jeg tør selvsagt ikke la være. Hva om alle andre gjør det, og det viser seg å være et konkurransefortrinn på sykkelen? Så jeg legger avgårde. Det burder være overflødig å presisere; men jeg er totalt ubrukelig. Jeg har ikke teknikk. Sliter seriøst med å koordinere armer og ben, og tar meg selv i å ende opp i passgang. Har lest at stavbruk og staking er det feteste blant Auklandgutta for tiden, så jeg stamper i veg. Det er som om jeg henger på kanten av et stup med en isøks i hver hand og desperat prøver å hugge meg tilbake til livet. Hadde det ikke vært for at det er permafrost oppe i dette isødet, så hadde jeg sannsynligvis funnet olje, og skulle gjengen i løypemaskinen finne på å legge sporet over et vann som ikke var bunnfrosset, så hadde jeg vært historie. Som tufser flest har jeg ingen perspektiver på utstyrsnivået i forhold til ferdigheter. Så jeg handler. For har du ikke de beste kjemikaliene under skiene, så «er du sjanseløs på Vasan.» Nå er det ikke en sjanse i helvete for at jeg kommer til å stake meg gjennom halve Sverige med mindre nazistene dukker opp igjen, men det spiller liten rolle, her skal det smøres. Så sykkelboden fremstår halve året som en Breaking Bad meth-lab, og jeg tester alt. Det finnes ikke antydning til trekk i det rommet, og masker er for kirurger, så jeg går i en seks måneder lang fluorrus. Hadde muligens syklet litt bedre om jeg siklet lungene før sesongstart.

For øvrig er lumen det nye karbonet her oppe. Må-ha-masse-lumen. Lumen er en eller annen måleenhet for lysstyrke. Vi snakker hodelykter. Gutta suser rundt med halve Sellafield på skallen. De må melde inn økta til tårnet på flyplassen før de legger ut, etter at DY364 en januarkveld i fjor med oppholdsvær var på tur inn for landing på ei myr i Folkeparken. Varmeutviklingen er ekstrem, de har batteripakken i pulk, og bak ryggen på dem blomstrer multekarten. Du aner selvsagt ikke hvem du møter i sporet, for det tar halvannet døgn før du får nattesynet tilbake. Jeg har skarve to tusen lumen. Haha, amatørnisse.

Ute på trening blir man parkert av alt fra supermosjonister til barneskoler på skidag. Det er greit, jeg lever med det. Men her finnes et fenomen du ikke finner på sykkelen. Det er nemlig slik at skisporten er eldre enn fjellene. Og her finnes altså mennesker som i følge statistisk sentralbyrå skulle vært død. Disse her har øvd siden de gikk på ski til lofotfisket i oljebukse. Med båten i ryggsekken. De senket selvsagt halve den tyske flåten med en tollekniv, og har hundre vintre på isbjørnjakt. Hvor gamle de er vet ingen, de har overlevd alt som er av barn og barnebarn, og kirkebøker, og gud vet hva. Disse gjenferdene med bein og gammel hud har en eller gang i løpet av tiden etter Kristi fødsel lært seg å oppheve tyngdekratften. Så de svever to centimeter over sporet. På sine Splittkein 1973. Svisj. Svosj. Bortsett fra en sånn demens-gps er de totalt ribbet for grunnutrustning for midtlivskriser. Jeg prøver meg selvsagt med patetiske  «jeg går så sakte med vilje, sone en i dag forstår du, heh..» når de passerer. Ikke at de hører noe. Problemet er at de ikke forstår konseptet doble spor. Så de MÅ gaule «løøøype», alt de mosegrodde lungene deres er god for for hver eneste gang de skal passere. Selv om det ikke er et menneske i mils omkrets i venstresporet. Hva faen er problemet? SER de ikke sporet ved siden av? Trener de til Ridderrennet uten ledsager? Mulig synet forsvant når de passerte nitti, men dette sporet har gått akkurat her så forbanna lenge at det sannsynligvis ble oppgått av Nansen.

Jeg sverger på at jeg en dag med litt feilsmurning og lett gnagsår kan ende på forsiden av riksmedia om en sånn Birger Ruud fanboy skulle komme smygende litt for stille i ryggen på meg i en motbakke. «Gammelt skinn funnet perforert i lysløype. Menneske kan ikke utelukkes.»

Løype! Nok er nok.

Advertisements