Her kommer vinteren. Satan.

I all ærbødighet tillater jeg meg å sitere Jokkes sarkastiske hyllest til tiden på året han umerkelig kan gjemme seg i sin lune hule. Langt borte fra samfunnets prestasjonsjag og endeløse positivitet. Teksten som NRK skamløst har brukt som kjenningsmelodi på alt det som godeste Jokke foraktet. Nå skal jeg ikke sammenligne meg med Jokke, han hadde snurret som en helikopterrotor i grava om han hadde sett en midtlivskrise med blanke legger og wattmåler sykle hjerteflimmer på seg i en kø på Sjusjøen på jakt etter et jakkemerke. Men en ting deler vi lett; den helvetes vinteren er best bak en dør. Sammen med et kjøleskap og en TV

For jeg hater vinteren. Jeg forbanner universet for den perverse tvisten med dette sirkualsjonsopplegget rundt sola. For en latterlig greie. Jeg er møkka lei av å drives fra skanse til skanse med en snøskuffe til jeg sitter med et hjerteinfarkt under et takras og gir etter for den deilige varmen som sprer seg i kroppen for første gang på et kvartal. Om du googler «feil mann på feil plass» så får du flere bilder av undertegnede enn Durek. Jeg mener; hva faen er det å være begeistret for? Lungebetennelse? Lårhalsbrudd? Trafikkaos?

Det laver i skrivende stund ned snøflak på størrelse med Svalbard i oppkjørselen min. Jeg vet det fordi jeg nettopp har prøvd å finne ytterdøra, hvilket er lettere sagt enn gjort i det mørkeste hjørnet av denne svevende issvullen. Hver eneste morgen skal en halv million kubikk frossent vann flyttes ut av oppkjørselen. Og dette er ikke noe kollektiv, solidariteten er selvsagt totalt fraværende. At det var mitt oppdrag ble besluttet i familieråd. Der er jeg vara. Så jeg må ut og slåss alene. Mann mot natur. Jeg var for øvrig på jobbreise i en ukes tid mens en serie bipolare lavtrykk stod i kø for å ta landsdelen inn i en ny istid. Jeg spikret snøskuffen på innsiden av ytterdøra, og forlot heimen. Når jeg kom hjem møtte jeg en bre. En klatreguide med kinesere i tau gjorde taxisjåføren noe usikker på adressen, men jeg kunne berolige han med at «joda, det er et hus inni der». Min kjære kunne stolt fortelle at hun hadde forsert fjellet med metoden KFRTKF (kjører frem – rygger tilbake – kjøre frem, gjenta) mens jeg var borte. Om våren raker naboene løv, mens jeg raker Audideler.

Og mens helvetes isporter står vidåpne i åtte måneder, så går nordmenn inn i kosemodus.

Vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, mens vi oppdaterer sosiale medier om at vi kryper sammen under et deilig pledd med en kopp te, så vi kan håve inn likes fra venner vi aldri har møtt som sitter under et pledd med en kopp te og koser seg på sosiale medier. Kona har, som de fleste kvinner (og menn som napper bryn og går på spa), en stearinfetish. Og nei, jeg utleverer ikke akten i ektesengen, jeg snakker om høyst regulært misbruk av stearinlys. Cirka to hundre år etter elektrisitetens inntreden finner de det tvingende nødvendig å  fyre opp et tresifret antall lyskilder daglig. På dårlig dager (for meg, gode for henne) må hun starte slukking av første veke direkte etter tenning av siste om hun skal rekke jobb igjen dagen etter. Sånn kan hun sirkulere en hel helg.

Poenget er gudene legger opp til at vi skal tilbringe mest mulig tid inne, og minst mulig ute. Hvilket er forbanna klokt, spør du meg. Ingen protest her, hadde det ikke igjen vært for Johan Kaggestad, aka roten til alt vondt i midtlivskrisa. For Kaggestad har altså fortalt oss at langrenn er den ultimate vintertreningen for syklister. Langrenn. Selve manifestasjonen av nordmenn som verdens særinger. Symbolet på den eplesunne norske folkesjela. Nikkers, Kvikk-lunsj og røde kinn i endeløse silkespor mens blåswixen tilbyr spikerfeste på veg mot en hvit fjelltopp badet i sol. Sukk.

PISS MEG I ØRET!

Opp med en hand den som ikke har traumer fra en søkksvett tur i en parkdress etter å ha jaget parkering i halvannen time, mens far banner over ødelagte reimer på en pulk stappet med alt fra termos til mikrobølgeovn (bare ikke det ene skrujernet som kunne fikset den løse bindingen 6 kilometer fra sivilisasjonen). Det hjelper lite at vi er best i verden i dette tullet. Selvsagt er vi det. Vi eliminerer all motstand. Alle de førti aktive i verden utenfor Skandinavia. Det finnes sannsynligvis ikke en idrett på kloden hvor en nasjon i perspektivløs begeistring går mer av hengslene over en parentes av en aktivitet. Bortsett fra handball. Samme nasjon.

Jeg tør selvsagt ikke la være. Hva om alle andre gjør det, og det viser seg å være et konkurransefortrinn på sykkelen? Så jeg legger av gårde. Det burde være overflødig å presisere; men jeg er totalt ubrukelig. Jeg har ikke teknikk, og ender regelmessig opp i passgang. Og for tiden er det jo staking som gjelder, så jeg stamper i veg. Det er som om jeg henger på kanten av et stup med en isøks i hver hand og desperat prøver å hugge meg tilbake til livet. Hadde det ikke vært for at det er permafrost i dette isødet, så hadde jeg sannsynligvis funnet olje. Som supermosjonist-duster flest har jeg ingen perspektiver på utstyrsnivået i forhold til ferdigheter. Så jeg handler. For har du ikke de beste kjemikaliene under skiene, så «er du sjanseløs på Vasan.» Nå er det ikke en sjanse i helvete for at jeg kommer til å stake meg gjennom halve Sverige med mindre nazistene dukker opp igjen, men det spiller liten rolle, her skal det smøres. Det finnes ikke antydning til trekk i sportsboden, og masker er for kirurger, så jeg surrer rundt i en seks måneder lang fluorrus.

Ute på trening blir man parkert av alt fra supermosjonister til barneskoler på skidag. Det er greit, jeg lever med det. Men her finnes et fenomen du ikke finner på sykkelen. Det er nemlig slik at skisporten er eldre enn fjellene. Og her kryr av folk i trikot som i følge statistisk sentralbyrå skulle vært død. De har øvd siden de gikk på ski til lofotfisket, med båten i ryggsekken. De senket selvsagt halve den tyske flåten med en tollekniv, og har hundre vintre på isbjørnjakt. Hvor gamle de er vet ingen, de har overlevd alt som er av barn og barnebarn, og kirkebøker, og gud vet hva. Disse gjenferdene med bein og gammel hud har en eller gang i løpet av tiden etter Kristi fødsel lært seg å oppheve tyngdekraften. Så de svever to centimeter over sporet på et par Splittkein 1973 og bambusstaver. Sviiiisj. Svoooosj. De er blottet for empati for midtlivskriser, men jeg prøver meg selvsagt med patetiske  «jeg går så sakte med vilje, langkjøring i sone en forstår du, hehe hrm..»

Ikke at de hører noe.

Problemet er at de ikke forstår konseptet doble spor. Så de MÅ gaule «løøøype», alt de mosegrodde lungene deres er god for hver. jævla. gang de skal passere. Hva er problemet? Ser de ikke sporet ved siden av? Trener de til Ridderrennet uten ledsager? Dette sporet har gått akkurat her så lenge at det sannsynligvis ble oppgått av Nansen, virker ikke sporet lenger?

Jeg sverger på at jeg en dag med litt feilsmurning og lett gnagsår kan ende på forsiden av riksmedia om en sånn Birger Ruud fanboy skulle komme smygende litt for stille i ryggen på meg i en motbakke. «Gammelt skinn funnet perforert i lysløype. Menneske kan ikke utelukkes.»

Løype. Nok er nok.